ÅRET 2023

Da er det på tide å gjøre opp status for året som er i ferd med å gå over i historia. Oppstarten av hollahistorie.no va spennande for redaktøren. Va det interesse for lokalstoff som va eldre enn 50-100 år? Svaret har vært et rungandes ja! Det har vært god respons på det jeg har lagt ut og fine tebakemeldingar! Det gjør meg glad, takknemlig og ydmyk.

Oppstarten va ei innkjøringsfase. Dere lesere måtte oppdage det nye tilbudet og så løsna det gradvis. Fra desember i fjor til og med september i år har snaue 10 000 brukere vært å kosa seg med hollahistorie. Det er nesten 1000 i snitt hver måned og det viser behovet og interessen som nettsida dekker. Det synes jeg er veldig bra te å være ei nettside med så smalt nedslagsfelt. Nettsideleverandøren min sliter med å levere rektig data på blant anna antall brukere og sidehenvisninger. Det har vært et problem siden midten av oktober, men jeg håpar at de snart har løst denna floken. Jeg legger med statisikk på antall brukere fra desember i fjor og til og med september i år:

Fra april har dere besøkt sida godt over 1000 ganger i snitt hver måned. Det er jo veldig morro at det er så mange lesere hver måned! Under ser dere hvor mange ulike sider dere har vært inne på i tidsperioden desember-september. Tallet er 15 381 fordelt slik:

                         Ein artig ting at feriemåneden juli va best besøkt og hadde flest sidehenvisningar.

Det er sikkert ikke bare jeg som stussar på ein bruk av eiendomsrett som virker merkelig. Ved publisering av gamle fotografi er det for noen populært å påpeke at bildet er fra «eget arkiv». For egen del synes jeg at det er viktigast HVA og HVEM som er avbildet, ikke i hvem sin skuff bildet pleier å ligge i!  Åssen kan det føras at det er «eget arkiv», når fotoet er tatt i 1903? Eiaren av «arkivet» har ikke tatt bildet sjøl, det har gått i arv. Ska vi da begynne  å føre navn på alle døm som har eid fotografiet før oss?  Jeg har til og med sett at noen fører « fra eget arkiv» under et bilde og så står det også hvilket arkiv bildet er lånt fra!!! Sjøl har jeg vært som skjæra når jeg har lagt ut bilder te dere lesere. Det er ikke fra berømte fotokunstnere vi låner våre lokale bilder, det er ukjente opphavsmenn som tok sine bilder dengang da for eget bruk. Er det ikke da frekt å innlemme dissa bildene i «eget arkiv»?

Bilder i seg sjøl kan være fine og de kan også krydre historier. Jeg har da hatt ein tanke, nemlig om mulig å få hjelp av dere te å finne ut av hvem som er avbilda. For egen del vil jeg si at dere må bare bruke/låne tekst og bilder fra «mitt eget arkiv». Er det med på at vi forstår historia te området vi bur i litt bedre, har jeg oppnådd mitt mål. Stolthet og tilhørighet tufter gjerne på kunnskap.

Skulle jeg gå i villfarelsen å føre «eget arkiv» noen gang ved billedbruk, forlanger jeg korreks fra dere lesere!!!

Avslutningsvis kommer ein observasjon av det hyggelige slaget. Historeskriving er kanskje som all anna form for ordsliping- ein syssel som foregår aleine. Da har det vært fint å erfare at interessen for fortida har ført te mange møter med koselige folk i nåtida. Mange hollasokningar og andre har kommi «min vei» grunna gammal historie og det har vært særs trivelig. Ein amerikaner sendte meg ein forespørsel i sommar. Han hadde aner i Landsmarka og på Ulefoss og lurte på om jeg kunne leite opp opplysningar og bilder. Ein høstdag eller to og han hadde bilder av plassar som bare hadde vært navn for ham. Jeg fant også mange opplysningar som te nå hadde vært ukjent. Så brukte jeg kanskje 30-40 timar, men jeg fekk snakka med folk jeg ellers ikke hadde møtt og jeg lærte noe sjøl og gleda ein som tydeligvis er veldig stolt og opptatt av sine norske forfedre. Jeg så for meg ein godt voksen kar, men kroppen va 22 år og hette William. Etternavnet va Kittleson og ein forfader va Kittil Jespersen Helgeroa. Etternavnet te William si slekt kom altså fra Kittil Helgeroa som va verksmann og papirarbeider på Skotfos Brug før han emigrerte.

Jeg har ein del bolkar ferdige som ein buffer mot skrivesperre. Noe av det jeg legger ut tar «bare» 25-30 timar å ferdigstille. Det høres kanskje mye ut, men jeg går gjennom mye stoff som dere slepper å lesa! Andre historier kan jeg bruke enda meir tid på og alle blir flika på ved behov. Nettbasert historieformidling gjør at nytt stoff kan leggas te ved nye oppdagelsar. Det er ein kjempefordel i forhold te den trøkte boka. Serien «Fortiden Taler» er et sånt prosjekt. Her viste det seg at jeg måtte dele opp i mange fleire delar enn først tenkt på grunn av mengda med stoff.  Disse vil forhåpentligvis komme utover i det nye året.

Jeg er heile tida interessert i gamle fotografier eller historier du muligens sitter på. Det er også plass te bidrag i bolkane om kunst og gjenstander fra området, om du har noe å dele.

Te slutt vil jeg ønske dere alle ei rektig god jul. Og husk:

Det e lov å være snill heile året, ikke bare i jula!