UTVANDRERNE

                                                            Adolph Tidemand: «Brevet fra Amerika»

Når de aller første emigrerte fra Norge er usikkert, for ferdsel mellom land har foregått te alle tider. Det er kjent at nordmenn reiste te Amerika på 16- og 1700 tallet via Nederland. I dag tenker vi først og fremst på de som reiste te Nord-Amerika når vi hører ordet emigrasjon. Det va mange andre land som også fekk norske emigrantar som teskudd te sin befolkning. Den store organiserte emigrasjonsbølga te Amerika hadde sin spede begynnelse fra Stavanger i 1825. Det va jakten «Restauration» som la ut på den lange reisa med rundt 50 passaserar. Båten va bygd i Hardanger i 1802 og den va under 16,5 meter lang og veide rundt 50 tonn. I det påfølgene århundret skulle rundt 800 000 te ta turen over havet. Fra Telemark gjekk det ut skip tidlig i 1840 åra og da ofte med Porsgrunn som utgangspunkt. 

Vi ska videre se på hvordan det gjekk med ein familie fra Skiftnes i Amerika og hva som skulle te for at emigrasjonen kunne finne sted. 

Vi har også ein reiseberetning fra skipskaptein Johan Gasmann som beskriver det han ser og opplever der de første telemarkingane slo seg ned. 

Fleire innrykk i ulike aviser kastar også lys over fortellingen om emigrasjonen mange foretok te «det forgjette land». Små drøpp fra ulike bokkilder sier noe om hvor hollasokningane slo seg ned, familieforhold og levevei.

Adolph Tidemand skildrar ein familie sitt oppbrudd med familie og venner: «Utvandring», 1843.

                                                     LIVET I HOLLA

Anders Jensen blei født i 1804 på Eik under Geitebua i Valebø. Han gifta seg i 1832 i Gjerpen med Aaste Bjørnsdatter fra Killingkåven i Melum. De fekk sønnen Jens i 1832, Halvor i 1834 og Hans i 1836. Dissa tre sønnene blei født på Eik. Så fløtta familien te Skiftnes under Kolstad i Helgja. Her har Anders og Aaste drivi jorda på Skiftnes og gjestegiveriet som lå på plassen. Kan plassnavnet peke mot neset der du kunne få ny skyss videre på reisa ute på Norsjø?

Oppholdet på Skiftnes blei kortvarig, men sønnen Ole blei født på plassen i 1838 og dattera Inger i april 1843. Rett etter at Inger blei født, forlater familien Norge med seilskipet «Salvator» som va eid av:

                                                                                       Skiftnes

                                JACOB KRUUSE MÜLLER (1799-1875)

Jacob va sønn av kjøpmann og skipper Hans Müller som hadde sin forretning i Vestregate 19 i Porsgrunn:

 Her ser vi Møllergården/Müllergården . Ved siden av ser vi litt av  huset «Laurasgave» som Jacob si kone nummer to gav ham. Detta huset fekk siden navnet «Fredbo»

                                                                              Jacob Kruuse Müller

 Da Jacob bare er 16 år har han gått te sjøs og da han er 20, har han fått skipperborgerskap. I 1827 dør faren og Jacob byttar da sitt borgerskap te kjøpmannsborgerskap. I 1834 bygger han ny forretningsgård i Porsgrunn som hadde ein inngang for alminnelige folk og ein for fine folk. Det va gode og ekslusive varer i butikken som han importerte fra Hamburg, kanskje med egne skip. Jacob va tredje generasjon handelsmann og vi får nå ein skildring av farfaren, Michael Kruuse:

                                                                                Jacob rundt de 60

Jacob startar sin redervirksomhet i 1828 med et innkjøpt skip som forliser samma året, men Jacob gir ikke opp. Det er skipsverft i Porsgrunn på denne tida og i 1835 bygger han barken «Walhalla» og i 1839 barken «Salvator». Henrik Ibsen sin bror, Johan, utvandra te Amerika i 1849 med seilskipet «Walhalla». Siden bygde Jacob ein slup og han satt også som eier av tre brigger. Han va gift to ganger og opphavet te kone nummer to kan være av det spektakulære slaget:

I 1855 blir Jacob havnefogd i Skien og han budde da i det som siden blei jernbanestasjonen i byen:

Jacob hadde fått kjøpmanns- og sjømannsgenet inn fra fødselen av. Han er med i vår historie for å gi et glimt av livet som rederane hadde i denne tida. Briggen hans med navnet «Salvator» va dessuten det første seilskipet fra Telemark som blei satt inn i fast rute mellom vår kyst og Nord-Amerika. Detta må ha vært ein snakkis i tida. Emigrantane måtte tidligare te Christiania eller Kristiansand for å gå ombord i skip som tok døm te landet med muligheter. Vår familie på Skiftnes skulle også gå ombord i Müller sitt skip «Salvator».
 

   «SANKT SALVATOR» OG LITT OM FORUTSETNINGANE FOR UTVANDRINGA TE NORD-AMERIKA
 

Fra 1842 og framover er det lister med utvandrere fra Holla. Her er det ein ting som er iøyefallende, nemlig at de aller fleste kommer fra Valebø og Helgja. Folk fra jernverk og sagbruk er så og si fraværende.

Mange va gift med folk fra motsatt side av Norsjø og de første utvandrerne fra Holla har vært i slekt med hverandre eller kjente. Det har trulig vært både spennande og skremmande å emigrere. Ryktene gjekk om et folk de kalte indianere og disse gjorde livet farlig for de nyankomne. Resultatet va at nordmennane klumpa seg sammen i ulike settlements, altså ein form for ghetto. Husa va små og dårlige og felles kultur og språk gjorde at de holdt sammen. Detta har resultert i at ein i dag regner med at det bur like mange norskamerikanere i U.S.A. og Canada som det bur nordmenn i Norge.

                                                           Norske settlere har tatt bolig i et cedertre!

Her ser vi et snitt av ei seilskute som førte folk over «dammen». I bunn va det ballast, så bagasje og teslutt folk.

«»Den store dødeligheten blant emigrantene var visse år et resultat av sykdommer om bord. Sykdom kan oftest tilskrives dårlig hygiene. Flertallet av de som bukket under var små barn og eldre som hadde liten motstand. På barken Nordlyset, som var under kommando av kaptein Hansen fra Christiania, omkom 29 av passasjerene i 1861, de fleste barn. Nordlyset hadde en tonnasje på 330 registertonn, og fraktet 303 passasjerer. Da de kom i dårlig vær måtte lukene stenges mye av tiden. Forholdene for passasjerene ble rapportert til å være svært dårlige i det avsperrede, mørke rommet. I år 1862 fikk mange norske skip problemer på grunn av dårlig vær. I tillegg til å frakte for mange passasjerer tok overfarten lengre tid. Gjennomsnittlig overfartstid dette året var 63 dager, ti dager lengre enn gjennomsnittet mellom 1840 og 1874. Dette førte til mye sykdom om bord. Totalt 184 norske emigranter døde på vei til Quebec og 42 døde i karantene etter ankomst. Disse 226 dødsfallene representerer omtrent fire prosent av alle de norske emigrantene som reiste via Quebec det året. De som døde til sjøs ble gravlagt til sjøs, enten pakket inn i lerret eller plassert i kister konstruert av skipets snekker. Det var ofte mangel på trelast til kister om bord på skip der det var mange dødsfall og det var tider da to personer ble plassert i samme kiste med føttene i motsatt retning. Hvis det ikke var noen prest om bord, ville kapteinen lese en begravelsesgudstjeneste før likene ble senket i havet. På briggen Incognito sin seiling i 1852, forteller historien at det var mange dødsfall og haier fulgte etter skipet. Sørgende foreldre måtte se haiene angripe liket av deres avdøde barn da det kom i vannet.»»

De, som utvandrede, innsenderen  tror året var 1824, vare i regelen jordbrukere, dels eiere, dels leiere leide eller arbeidere. Deres formuesforfatning var meget måtelig, ja nogle vare endog aldeles fattige. Jordbrukerne havde vel til den tid slått sig igjennem, men de fryktede for fremtiden. Kleng Pedersen Hesthammer, der reiste over til Amerika 1821, kom tilbake i 1824. Han var den første som  underrettede folket her om forholdene der. Endog fattige enker, som reiste herfra uden midler, fik der jord og kreaturer. 

Framtidsutsiktene i Norge så bedre ut, så skribenten regna med at utvandringa i hans distrikt, ikke ville bli betydelig for året 1842. Det ville gå mange år før emmigrantane ville få gode hus og jord å leve av i sitt nye heimland. Få hadde pengar å handle hus og oppdyrka jord for borte i uniten og det skulle meir te enn som så! 

Denna reisa, passa ikke for familiar, men enslige, som lett kunne returnere te «Mor Norge». De norske emmigrantane, hadde busatt seg i Illinois som hadde 474 000 innbyggere, Iowa med sine 30 000 og Wisconsin med 40 000 innbyggere. Iowa og Wisconsin va ikke tatt opp i Unionen, da befolkningsgrunnlaget va for tynt. Dessuten hadde de ville(indianerne), kjøpt Iowa og Wisconsin for 10 millioner dollar! 

Større byar hadde poppa opp og da særlig langs elvene, spesielt ved Mississippi. Illinois hadde lite skog, men Iowa og Wisconsin hadde rikelig.

December 1842.

                                                                    Hans Jacob Gasmann (1787-1857)

                                                                                  Hans Gasmann 

Da Hans Gasmann har innstalert seg i Ashippun i Wisconsin, sender han et langt brev heim te gamlelandet:

Milwaukee, 18. oktober 1843

Kjære far, svoger, A. P. Lien, samt venner i Saude, min kjære kone og barn, og min kjære mor!

Jeg vet at mange av mine beste venner og slektninger lenge har ventet brev fra meg, og kanskje bebreidet meg for at jeg ikke har skrevet tidligere. Men dere må vite at reisen hit var både lang og strabasiøs, og at det tok tid før jeg fikk skikkelig kjennskap til landet og forholdene her borte.

Jeg skal nå forsøke å gi dere en ærlig beretning, slik at dere kan forstå hvordan vi har det.

Vi kom vel fram etter en reise på omkring ti uker. Mange av passasjerene ble syke underveis, og noen døde – men Gud være takk, vi berget alle. Jeg var lenge svak etter reisen, men ble snart frisk igjen.

Etter at vi kom hit, slo vi oss ned i nærheten av Milwaukee, hvor jeg nå eier 80 acres (omtrent 320 mål) jord. Landet er fruktbart og lett å dyrke, og det vokser både korn og grønnsaker i overflod.

Jeg har bygd meg et hus av tømmer, som jeg selv har reist med hjelp av naboene, og jeg har også fått noen husdyr. Vi har alt det nødvendige for å leve et godt liv.

Når jeg sammenligner dette landet med Norge, må jeg si at forskjellen er stor. Her er jorden mye lettere å bearbeide, og naturen gir rikelig tilbake for arbeidet. Folk er vennlige og hjelpsomme, og enhver som vil arbeide, kan lett finne levebrød.

Men vinteren er hardere enn hjemme, og kulden kan være streng. Likevel er det sjelden nød her, for man kan alltid finne arbeid og føde.

Jeg kan ikke annet enn å takke Gud for at vi kom hit, og jeg angrer ikke på at jeg forlot fedrelandet.

Bygningsarbeid, tømrerarbeid og steinlegging er godt betalt her. Jeg har sett menn tjene fra 100 til 150 dollar i året, og de som har med seg noe kapital og er villige til å arbeide, kan lett bygge seg et godt liv. Landet er rikt og fruktbart, og selv om det koster tid og slit å bryte jorden, gir den rikelig tilbake.

Trevirket er billig, og bygningene reises raskt. Mange nybyggere får hjelp av naboer når de skal sette opp husene sine, slik skikken er her. Det er et kameratslig og hjelpsomt folk.

Jeg har reist rundt og sett mye av landet, og det gjør inntrykk hvor vidt og mangfoldig det er. Her finnes store, åpne sletter – prærien – hvor man kan kjøre i dagevis uten å se en ås. Alt er flatt og rikt dyrkbart. Det sies at mange tusen familier kommer hvert år fra Tyskland, Irland og Norge for å bosette seg her.

Når det gjelder prisene på varer, er det slik at mat og klær kan kjøpes rimelig. En god ku koster omkring ti til tolv dollar, en hest fra 30 til 40, og en tønnemål korn omtrent én dollar. En arbeidsmann tjener fra én til halvannen dollar dagen, og mat får han gjerne med på kjøpet.

Alt i alt vil jeg si at enhver flittig og arbeidsom person kan leve godt her. Det er ikke luksus, men det er trygghet og muligheter.

Jeg vil likevel ikke skjule at vi har hatt våre prøvelser. Klimaet er hardt, og vintrene lange. Men den som er vant til arbeid og enkelhet, vil klare seg godt. Jeg vil heller arbeide her for meg selv, på min egen jord, enn å slite for en annen i Norge uten å eie noe.

For de som vurderer å reise hit, vil jeg si: de som har et håndverk, særlig snekkere og tømmermenn, klarer seg godt. Men andre slags håndverkere, som ikke kan bruke hendene ute i arbeidet, vil kanskje finne det vanskeligere, for fabrikker finnes knapt her omkring.

De som derimot vil dyrke jord, bør ikke nøle – jorden er rik, og det finnes ennå mye ledig land.

Jeg tror at flere av mine svogere uten frykt kunne reise hit og klare seg godt. De vil ikke mangle arbeid, og kunne få seg jord til å leve av. En vanlig familie kan leve godt på 40–50 acres (omtrent 160–200 mål). Har man bare arbeidslyst og litt penger til å starte med, vil man snart stå stødig her.

Til min kjære svigermor vil jeg si: jeg vet at du kanskje ikke ønsker å forlate fedrelandet, men dersom du og tante en gang skulle få lyst, skal dere være hjertelig velkommen hos oss.

Hils alle mine venner i Saude, og spesielt min svoger, lensmann Pedersen, og hele hans hus. Hils også mine tidligere husfolk, og si dem at vi lever vel her, bortsett fra at noen av barna har hatt litt forkjølelse, men ellers er friske.

Min adresse er, dersom noen ønsker å skrive:

Til Mr. Hans Gasmann, c/o Shepardson & Farvell, Milwaukee, pr. New York, Amerika.

Deres hengivne, Hans Gasmann

(P.S. Dersom herr Bagge får se dette brevet, kan han spørres om han vil la det trykke i «Stavanger Blad», ettersom flere der hjemme har bedt meg skrive om forholdene her.)

                                                              Her ser vi klart hvem som eier hva og hvor!

       Et hefte blei utgitt med mye informasjon for nordmenn som ennå ikke va sikre på oppbruddet. Her lærte de om jordforhold, klima, dyreliv, hva de kunne regne med å tjene for ulike yrkesgrupper, priser og om lovverket.

        Etter å ha solgt mine eiendommer i Gjerpen, og så langt det er meg mulig gjort opp for ethvert rettmessig krav mot meg, har jeg nå med min familie gått om bord i skipet Salvator, for straks å avreise til de nordamerikanske fristater, hvor jeg har til hensikt å bosette meg og ta varig opphold — i håpet om at jeg der ikke skal komme ut for slike fristelser, som ved å virke på mitt sinns lidenskap ofte her har forstyrret min tilfredshet, min ro og mitt hjems glede.

Dog forlater jeg ikke uten dyp vemod det landet som bar min barndom, og i hvis folder mine forfedre hviler — et land hvis frihet og heltemot har gjort det vidt berømt. Men hvor jeg enn vandrer, hva enn min heftig lengsel leder meg mot på livets videre vei, så skal jeg alltid med oppriktig hjerte minnes mange kjære jeg etterlater her hjemme.

Hvor ofte vil jeg ikke, langt borte fra mitt fedreland, sende tanken tilbake til Norge og til dere, mine kjære slektninger og venner, som jeg her etterlater — og som jeg ikke tør håpe mer å samles med i dette liv, men med hvem jeg i tillit til Gud håper å møtes igjen i det frelste land, hvortil reisen går gjennom graven.

Jeg benytter denne anledning, før jeg forlater Norge, til enda en gang å bringe dere mitt hjertes inderlige farvel og beste ønsker for fremtiden, og takk for alt godt dere har gjort meg. Jeg ber om at, om glemsel skulle ramme min svakhet, må dere bevare meg og mine i kjærlig erindring.

Farvel da, gamle Norge! Må lykke og hell spre seg i dine daler, må sannhet, rett og frihet stadig være dine sønners arvelodd — da vil selv ditt av naturen mindre begunstigede sted fremspire tilfredshet og velsignelse.

Og dette gi Gud!

Porsgrund, den 1ste mai 1844

Gregorius Nielsen Tufte

Som vi skjønner va det tungt for mange å reise. Gregorius Tufte fra Gjerpen får 24 år i Amerika.

                       1843. Mulig Tinndølane va smartare og meir økonomiske enn andre fra Telemark!

                                                        Børte oppe ved Norheimstjønna på Svenseid

Velaktede Ole Johnsen Vale reiser også detta året. Han dør 17. april 1862 i Scandinavia i Wisconsin:

Ole va gift med Anne fra Brenne og deres sønn John Wale Olson(1818-1890) va med i borgerkrigen. Han tehørte det 47. Infanteriet i Wisonsin. John va gift med Anna og da ho døde i 1911, blei detta skrivd:

«Gammel nybygger går bort. Fru Anna Olson, en gammel innbygger i Union County, døde hjemme hos datteren sin, fru Mary Anderson, lørdag 6. mai og ble begravet fra baptistkirken i denne byen søndag 7. mai 1911. Anna Vale Olson ble født nær Skeln i Norge 22. januar 1824 og emigrerte med foreldrene sine til dette landet og slo seg ned på en gård i Walworth County i Wisconsin i 1829. Hun vokste opp til voksen alder der og giftet seg med J.W. Olson. I 1869 flyttet det unge paret vestover og slo seg ned i Union County, og tok seg av en gård omtrent 8 kilometer nordvest for Elk Point. Åtte døtre ble født i dette ekteskapet, hvorav seks fortsatt lever. De er fru Anna Nichols fra Sioux City, fru Carrie Hansen fra Chicago, fru Sophia Hyde og fru Loviness Hyde fra Los Angeles i California, og fru Mary Anderson og fru Alice Tollefson fra Elk Point.»

                                                                            Alice gift Tollefson

Dattera Alice Tollefson(1862-1948) va skolesuperintendent for Union County i Sør- Dakota. Ho va den første kvinna i Union County(fylke) som hadde et offentlig embete. Alice kan ha vært den øverste lederen for skolane i fylket.

Ole: «Hvor skal du hen Peer?» Peer:»Jeg skal til Amerika.» Ole:»Gå hjem igjen til grautfatet Peer. I Amerika er det svært (vanskelig å få) arbeide og lite mat som du kan se paa mig. Jeg kommer ret nu derifra.» Peer: «Ja, inte maa det være godt at leve. Da du reiste, var du paa storleik som jeg og nu synes du mig ikke drug(i godt hold). Jeg tror jeg gjør vendereise jeg, Ole!»

                                                                                          Juni 1844

Ein del nordmenn hadde kommi over med for lite pengar i bagasjen og litt for mange gikk på fylla. Dissa blei kalt «de norske indianere!» (September 1844):

Etterretninger fra Hans Gasmann

Bratsberg Amts korrespondent meddeler følgende:

Etter at skipskaptein Johan Gasmann, som førte skipet Salvator, under skipets opphold i New York hadde vært oppe i Wisconsin og besøkt broren Hans Gasmann, har han med siste anledning sendt til oss et brev fra New York, datert 11. august.

I dette brevet taler han om brorens tilstand og uttaler noen ord om de norske utvandrerne. Da jeg antar at dette vil interessere flere av Hans Gasmanns venner her i landet, vil jeg ikke unnlate å offentliggjøre følgende del av det omtalte brevet:

«— De fleste emigrantene her i landet ordner seg meget godt. En bonde som har noen hundre dollar og vil arbeide, kan her oppnå den mest nasjonale stilling og et lykkelig liv, slik han neppe kunne ønske seg bedre.

Min bror lever vel, og han sier at han ikke kunne ha det bedre; jeg har besøkt ham. Et mer skjønt landskap enn Wisconsin kan man knapt finne; det er et sant engelsk paradis, fullt av eng, bekk, lund, trær og andre herligheter. Avlingene vokser rikt overalt, og ville vinranker ser man overalt slynge seg opp etter trærne.

Jorden bærer alt i overflod, og ved menneskets arbeid finnes det visst intet land i verden hvor man lettere kan finne sitt utkomme enn her.

I mitt brev hører du også om norske, danske, svenske, skotske og amerikanske folk; alle lever sammen og taler med hverandre så vennlig og lykkelig. De fleste anser slaveriet som en stor ulykke, og jeg tror mange nordmenn har tapt respekten for det. Ja, så langt at amerikanerne offentlig kaller dem de norske indianere — et navn de bærer fordi de er ærlige og arbeidsomme, men også enkle som engelskmennene, renslige og redelige.

Det er altså et land hvor flittige arbeidere ikke behøver å sulte; de blant dem som sparer litt, vil etter kort tid også bli selveiere og frie menn.»

Brevet avsluttes med enkelte opplysninger om skipets ferd og noen vennlige hilsener til familien.

Porsgrunn, den 30. august 1844

Jacob Müller

1845. Rike landeiere i Norge vurderte å ta den lange reisa. Det va altså ikke bare de fattige som emigrerte!

Skipet "Salvator", tilhørende hr. Jacob Müller i Porsgrunn, som tidlig på våren avseilte med 118 passasjerer direkte til Amerika, hadde meget uhell på sin ferd. Ifølge de meldinger som bladene har gjengitt, ble skipet under sterk slingring i storm og sjøgang lekk, og måtte søke inn til Portsmouth havn for å repareres.

Passasjerene på dette skipet hadde fra begynnelsen av vært under en uheldig stjerne, da de gjentatte ganger i den harde vintertid ble varslet om å innfinne seg ved skipet, som etter bestemmelsen skulle avseile i januar, men hver gang måtte vente lenge på grunn av hindringer som isen i fjorden la i veien.

Deres proviantering ble derfor meget kostbar, og dette ble enda verre ved at de var så uheldige på ferden at de måtte søke inn til England. Etter beretningene skal mange av dem også inderlig ha ønsket seg hjem til fedrelandet igjen.

Ombord på dette skipet døde en mann og familiefar under nedseilingen av fjorden. Bekvemmelighetene var ellers uten tvil, som forrige gang, meget gode på dette fartøyet, og føreren, kaptein Gasmann, er en særdeles dyktig mann — men lasten av jern har nok vært for tung.

Ombord i skipet "Præciosa", tilhørende hr. H. Bjørn i Kragerø, som har tatt inn jern og noen få passasjerer her, skal innretningen også meget anbefale seg.  Juni 1845

                                                                        Maleri av Gustav Wensel

                       UTDRAG AV BOKA «DET LØFTERIKE LANDET» av Johan Gasmann(1796-1878)

Det som nå følger er ulike avisinnlegg av kaptein Gasmann som han fekk inn i ulike amerikanske aviser. Stoffet er videre redigert av amerikaneren Carlton C. Qualey. Gard «Dutte» Strøm fekk siden oversendt detta stoffet te seg. Teksten va da på engelsk. Sjøl har jeg bruka google transelate og fått det over te norsk. Siden reinskreiv jeg uklare partier. Kommabruken va hyppigare enn sjøl jeg er vant med, så jeg har tatt ein opprensk. Setningane er ofte i overkant lange, men trekk pusten, du kommer i mellom! Bildene som krydrar Gasmann si fortelling viser norske emigranter på sine bruk i det nye heimlandet.

Carlton Qualey har ordet:

Dokumentet som her oversettes, forteller om en reise fra New York til Wisconsin sommeren 1844 foretatt av Johan Gasmann, kaptein på "Salvator". Skipet drev med emigranttransport mellom Norge og Amerika. Referatet ble samtidig publisert i flere norske aviser og lest av mange potensielle emigranter i sin samtid. Fra en av disse avisene som er bevart i biblioteket ved Universitetet i Oslo, er avskriften som denne oversettelsen er basert på hentet.

I en tid da forholdene om bord på skipene som fraktet europeiske emigranter til USA ofte var ubeskrivelig dårlige, ser kaptein Gasmann ut til å ha hatt et humant og opplyst syn på emigranttransporten. Emigrasjonsproblemene førte til en statlig utredning i Norge allerede i 1843 og Hans Gasmann, visekonsul og megler i Porsgrund og bror av kapteinen, ble oppnevnt som medlem av undersøkelseskommisjonen. Til ham skrev kaptein Gasmann et brev 18. desember 1843, der han beskrev forholdene på «Salvator» og kom med forslag til hvordan emigrasjon kunne foregå. Han gikk inn for at emigranttrafikken bare skulle foregå med store og velutstyrte skip. Videre kom han med forslag om størrelsen på soveplassene til passasjerene og råd om hvor mye mat og vann emigrantene skulle få med seg på reisen. Blant flere faktorer var hensynet til emigranters velferd om bord på "Salvator" og fokuset på deres personlige hygiene viktige. Soveplassane skulle hyppig skrubbes og det måtte være tilstrekkelig ventilasjon. Passasjerene ble også pålagt å trene regelmessig på dekk. Kaptein Gasmann oppfordret til at potensielle emigranter skulle advares mot skruppelløse agenter i New York. Mange av disse «rådgiverne» ville bare lure penger av de nyankomne:

 Gasmann avsluttet brevet med å anbefale Wisconsin som et sted å bosette seg.

En  bror til kaptein Gasmann spilte en fremtredende rolle i den tidlige norske emigrasjonens historie. Dette var Hans Gasmann, tidligere stortingsmann og eier av en stor eiendom i Gjerpen. Hans sin beslutning om å selge eiendommen og emigrere, kunngjort høsten 1842, vakte betydelige kommentarer i Norge. [ I passasjerlistene for overfarten ser vi at Hans Gasmann hadde 13 ungar og 7 tjenere under 30 år som blei med over havet og 30 kolli! «Vanlige» familiar hadde 2 kolli!]

Det var uvanlig at menn med hans fremtredende stilling og posisjon dro til Vesten. Mange hadde tvilt på påliteligheten til "Amerika-brevene", men mente at ordet til en så ansvarlig mann som Hans Gasmann var til å stole på. Han hadde reist på første turen broren foretok i 43 og hadde fått anledning til å undersøke forholdene i USA. Kunne stortingsmannen Hans Gasmann reise te det forgjette land, kunne alle! Den folkelige interessen for Gasmanns emigrasjon får vi i publiseringen i en samtidig avis i et dikt med tittelen "Til Hans Gasmann". Det er skrevet av poeten Pavels Hielm. [Diktet er på 14 vers og det er mye «hjerte og smerte»!]

 Den 12. mai 1843 seilte Hans Gasmann og familien fra Porsgrunn til New York på fartøyet som broren Johan var kaptein på.
Etter ankomsten til Amerika dro han vestover og sluttet seg til Pine Lake-bosetningen i Wisconsin. Den var blitt grunnlagt to år tidligere av svensken Gustaf Unonius. Etter hvert som tiden gikk skrev Hans Gasmann en rekke brev til venner i Norge og fortelte om hva han hadde opplevd og ulike spørsmål knytta te emigrasjon. Han var godt fornøyd med sitt nye hjem og hans optimistiske rapporter, kombinert med hans stilling i samfunnet, påvirket utvilsomt mange nordmenn til å komme til USA. Hans valg av Wisconsin var naturlig. Broren hadde slått seg ned der og mange andre nordmenn. Det var faktisk for å besøke Wisconsin-pioneren Unonius at kapteinen foretok reisa.

                                                               Det første måltidet i det nye landet

Tidlig i 1844 uttaler kaptein Gasmann seg gjennom avisinnlegg om emigrasjon. Detta synet stod i kontrast te broren sin oppfatning. Kaptein Gasmann meinte dessuten at brorens grunnlag for opptimisme, ikke va reelt. Hans Gasmann sitt opphold i Amerika hadde vært for kort te å kunne konkludere. Når det gjaldt seg selv, hevdet han å være ganske skeptisk til fordelene ved emigrasjon. 

Sommeren samme år fant han imidlertid anledning til å studere situasjonen på egenhånd. Etter å ha kommet til kai, oppdaget han at han  hadde tid til rådighet. Han bestemte seg derfor for å ta en tur til Wisconsin for å besøke broren. Denne reisa til det amerikanske indre ser ut til å ha endret kaptein Gasmanns meninger om emigrasjon og mulighetene for emigranter i Amerika. I et brev skrevet fra New York etter hjemkomsten fra turen, snakket han entusiastisk om Wisconsin og mulighetene dette frodige området kunne gi nye settlere. Senere skrev han den fullstendige beretningen om reisen som her er oversatt.

Kaptein Gasmanns fortelling har historisk verdi. Den gir et bilde av visse aspekter ved den amerikanske scenen på midten av førtitallet som er av generell verdi for studenter i amerikansk historie. Fortellingen beskriver i detalj ruten som ikke bare ble fulgt av tusenvis av innvandrere, men også av et stort antall innfødte amerikanere som ble med på vandringen vestover i denne perioden. Den har en spesiell vinkling gjennom observasjonene til en sjøkaptein. I Buffalo benyttet Gasmann anledning til å snakke med eierne av en flåte på Great Lake og ba spesielt om opplysninger om de norske settlerne. 

Det må til slutt ikke glemmes at rapporten, gjennom sin samtidige avisutgivelse i Norge, var blant skriftene som introduserte Amerika inn i nordmenns bevissthet i første halvdel av det nittende århundre.

Kaptein Gasmann var en god observatør og registrerte nøye. På grunn av sine reiser og sin brede erfaring, var han i stand til å gjøre  sammenligninger. I det hele tatt viste han stor beundring for amerikanske institusjoner og skikker. Faktisk ble han kanskje til tider revet med av sin entusiasme. Generelt var imidlertid kommentarene hans upartiske og står dermed i stor kontrast til mange av datidens "Amerikabrev".

    Så overtar kaptein Johan Gasmann ordet:

    NEW YORK - WISCONSIN SOMMEREN 1844

 [I Bratsberg-Amts Correspondent, 3., 10., 27. februar, 3., 6., 10. mars 1845; også i Christianssandsposten, 7., 14., 28. februar, 13., 17. mars 1845.] 

På flere av mine lange turer har jeg nedtegnet mye av det som spesielt tiltrakk meg oppmerksomheten og det gjorde jeg også på denne reisen. Ikke for å publisere, men bare for å opplyse mine venner og bekjente og mer spesielt for min egen fremtidige tilfredsstillelse. Jeg hadde omtrent fjorten dager å bruke på turen. Det var så lang tid lastinga av «Salvator» ville ta i New York, før kursen blei satt mot Europa. 

Jeg tok dampbåten "Knikkenbokken" fra New York til Albany, en strekning på rundt tjuetre danske mil oppover Hudson River. Dette er et av de største fartøyene som seiler på Hudson og turen er absolutt ein opplevelse. Båten er 290 fot lang med lugarer på tre dekk.

                                                                 «Knickerbocker» blei bygd i 1843.

 Å beskrive hele reisa er umulig, men det er et vakkert flytende hotell eller palass som kan tilby gode rom for ni hundre til tusen passasjerer. Vi var ni timer på vei og betalte en og en halv dollar. Hudson er en av de mest pittoreske elvene i verden. Bankene avslører vekslende landskap, vakre eiendommer og hyggelige landsbyer, sammen med forskjellige større byer som Ponghkupon [Poughkeepsie], Kingston, Catskill, Hudson og Newburg.

Etter et langt parti gjennom et svært kupert terreng som lignet på norsk natur, kom vi til West Point. Her hadde elva utvidet seg til en stor fjord omkranset av det mest pittoreske landskap. Det va strekninger av flatt land, åser og i bakgrunnen fjell kledd med vakre skoger. Rett til venstre, på den vestlige bredden, ligger West Point. Her lå ei rekke fine bygninger som så ut som palass. Dette er USAs krigsskole eller militærakademi og er også arsenalet for staten New York. Stedet har en meget attraktiv beliggenhet.

 Til høyre ser man to større byer. En av dem er Hudson som ligger på ein høyde og den har et veldig sjarmerende utseende. Til venstre, lenger fremme, ser man Catskill-fjellene. De er omtrent fire tusen fot høye og strekker seg til et bratt stup ved siden av Hudson, hvorfra de stiger omtrent tre tusen fot. I en høyde av rundt tjuefem hundre fot ligger det et hotell som ser ut som en snøflekk i det fjerne. Folk fra New York drar dit om sommeren. Gasmann hadde sett mange flotte landskap, men detta tok kaka. Sidene av fjellet va lysegrønne på grunn av skogen og over skoggrensa va det også grønne partier. På toppen lå snøen til langt ut på sommeren. Landskapet va usedvanlig vakkert. Man kunne knapt finne noe så deilig i Europa, for i de sørlige landene i Europa er åsene ikke skogkledde og ser brune og svidde ut. Her er tvert imot alt frodig og grønt.

I det hele tatt har den delen av Amerika jeg har sett et grønnere og friskere utseende enn noe land i Europa. Alt virker så kraftig. Hudson River myldrer av dampbåter og seilfartøy. Det er aktivitet overalt, både til lands og til vanns. Dampbåtene med sine stjerneflagg og lange røykstrømper suser forbi hverandre, fylt med tusenvis av velkledde og flotte mennesker. Musikk fra horn og andre instrumenter hørtes over vannet. Skonnere, slupper og mange mindre fartøy flyter rundt som fluer på den brede vannflaten. Alt dette er så storslått, så vakkert at alle som liker å leve må være glade og blide - og desto mer når man husker at det for rundt hundre år siden bare var noen få elendige wigwams eller indianerhytter her og på elven bare noen enkle kanoer laga av bjørketre. Da risikerte en å møte på blodtørstige indianere  med tomahawker og kniver som va klare til å skalpere og myrde! 

For en forvandling området hadde hatt og på så kort tid! Man måtte bli begeistret for hva mennesket kunne å skape! Jeg innrømmer at jeg som sjømann etter en lang sjøreise, kanskje fant alt mer vidunderlig enn det kunne se ut for om jeg ble her over lengre tid. Men er det ikke slik overalt? Det vakreste landskapet mister sin attraktivitet i våre øyne jo lenger vi ser det. Jeg har imidlertid sett så mye at jeg kan gjøre sammenligninger. Jeg har ikke sett noe så vakkert som Hudson med mindre det kan være Bosporus i Konstantinopel, men selv det kommer ikke opp mot dette. Og for en forskjell på menneskene som bor der og her!

Jeg ankom Albany som va så langt dampbåten gikk. Albany er en by med rundt tretti tusen innbyggere og den har brede rene gater. Hovedgaten er etter min mening finere enn Broadway i New York. I den øvre enden av denne gaten er en staselig bygning med en kuppel. Dette er møtestedet for representantene for staten New York og er hovedstaden i denne staten. Guvernøren bor her og dette palasset ligger i sentrum av byen. Det er en fin bygning av kuttet stein, med en søylefasade av hvit marmor. Fra Albany dro jeg med jernbane til Buffalo som ligger ved den østlige enden av Lake Erie. Dette er  en strekning på syttifem danske eller tre hundre engelske mil. Hvis man har tid nok, er det billigere å reise langs Erie-kanalen på en treck-schuyt trukket av hester.

 Vognene man reiser i på jernbanen er veldig komfortabelt innredet. Hver er omtrent tjuefem fot lang, ni fot bred og syv fot høy og har vinduer i hele vognas lengde som i en buss. Man sitter på polstrede seter plassert på tvers i vogna, en rad på hver side slik at to passasjerer sitter ved siden av hverandre. I midten er det en midtgang. I begge ender er det en dør med balkong eller plattform utenfor som har et jernrekkverk rundt seg. Her kan man, hvis man har konduktørens tillatelse, stå utenfor og se seg om. Hver tredje time stoppet vi for å få drivstoff og vann og nå og da på en elegant restaurant, eller rettere sagt to, en for herrer og en for damer. Der va det mulig å få alle slags forfriskninger, men stoppet var bare i femten minutter. Ved middagstid og frokosttid va stoppa på en god time. Som en forholdsregel plasseres alltid en eller to bagasjevogner mellom lokomotivet og passasjervognene for å forhindre ulykker i tilfelle dampmaskinen hopper ut av sporet!

Ruten fra Albany går først gjennom store strekninger med flatt land forbi mange landsbyer og gårder. Det er godt dyrket mark overalt, med åker og enger så langt øyet kan se. Det er skogkledde områder også her og da i stor grad eik og andre løvtrær. Gran og andre eviggrønne planter er mindre vanlige. Landsbyene og de avsidesliggende gårdene er for det meste bygd av tre. Husene er dekket som våre og bygningene er vanligvis malt hvite og røde. Mange av gårdsbruka minner om våre norske gårder. De er rødmalt med hvite vindusrammer og overalt ser man frukthager og blomster rundt husene. Alt har noe nytt, noe særegent over seg. Bygningene har ikke engelske trekk og de har ikke Frankrikes stråtak. De ligner ikke på norske hus, men har noe særegent ved seg. Utseendemessig er landet som Danmark med sitt flate landskap, men frukthagene viser Frankrikes frodighet. Folket ligner engelskmennene i påkledning og oppførsel, men er mer som franskmennene, høflige og omgjengelige. Amerikanerne dekker taka sine med treshingel og impregnerer det slik at det ser ut som stein, som jeg først trodde det var.

Kirkene er også bygget av tre, men er i forskjellige stiler. Noen med tårn, noen med kupler og andre uten tårn. Alle er malt hvite. Amerikanerne tekker kirkene med kraftig galvaniserte jernplater, som skinner og glitrer i sollyset og gir en vakker effekt midt i de grønne skogene. Ved Schennlady [Schenectady] kommer man inn i en bred dal kalt Mohawk Valley, som strekker seg 18 mil vestover mot Rochester. Denne dalen er overalt godt dyrket. Gjennom midten av den renner, med en rask strøm en elv som heter Mohawk. Den har flere betydelige fall. Her er dalen klemt mellom høye fjellrygger slik at den bare er litt bredere enn selve elva. Ellers varierer bredden på dalen fra en halv til en mil, ja noen ganger mer enn det. Flere sideelvdaler fører inn i den og utsikten endres kraftig. Dalen stiger høyere og høyere på begge sider inntil svært høye fjellrygger begrenser utsikten. Det hele utgjør et nydelig og fargerikt landskap.

                                                                                   Mohawk Valley 

 Dessverre kom natta altfor tidlig og mørket gjorde at jeg ikke kunne se alt uansett hvor gjerne jeg ønsket det. Etter at en har reist gjennom denne dalen, kommer en opp på høyere land, som igjen strekker seg ut i prærie og åser. Jeg blir ofte fristet til ikke å begi meg ut på det monotone og kjedelige havet, som aldri byr på andre utsikter enn å se en svart dønning alltid fulgt av en ny. Dette er ikke en veldig munter eller sjelinspirerende utsikt!

                                                                    Norsk prestegård i Minnesota 

Jeg kom til Rochester om natten og dro igjen ved daggry slik at jeg så lite eller ingenting av byen. Men siden jeg ble der en hel søndag på hjemturen, skal jeg i korte trekk fortelle noe om byen. Rochester ligger ved siden av en elv som i selve byen har et fall på over nitti fot og som brukes til å drive møller og andre maskiner. I byen er det bygget en steinbro over elven og det er i tillegg en lang trebro. Rochester er en veldig vakker by med brede, fine gater og bemerkelsesverdig fine bygninger, knapt dårligere enn New York selv. Husene ligner de i Frankrike mer enn de i England. De har høye vinduer og er dekorert med gesimsarbeid og annen ornamentikk. Byen har rundt tretti tusen innbyggere. Byen har syv vakre kirker og mange store og elegante hoteller. Sistnevnte er nødvendig fordi både Erie-kanalen og jernbanen går gjennom Rochester. Ikke langt fra Rochester ligger innsjøen Lake Ontario som man ser like før man kommer inn i byen.

Etter å ha reist i rundt tre timer, kom jeg fram til Buffalo. Reisa hadde gått  gjennom  terreng med store skogområder som va urørt. Landet fremstår som jomfruelig  og bare innimellom brøyt nydyrkiningsfelta opp skogen. Mange steder så man ennå trestubber stå igjen på åkerflekkene. Jeg antar at jorda her ikke er av den beste, for furu og gran vokser i store mengder og jorda er sandholdig. Dette området var i alle fall det minst fruktbare området jeg så på hele turen. 

Byen Buffalo ligger ved en liten bukt ved Lake Erie og dette danner en ganske god havn. Den laveste delen av byen ligger så lavt at den er utsatt for flom i tider med kraftige stormer fra nordvest, men den største delen ligger i skråningen av en høyde. Den har en stor bred hovedgate som strekker seg omtrent en engelsk mil rett gjennom byen og er omkranset av store og vakre bygninger. Her, som i Rochester, er det mange enormt store hoteller for reisende. Så snart man kommer på toget på stasjonen, blir man umiddelbart omringet av tjenere eller fotfolk fra de forskjellige tavernaene eller hotellene og man må holde fast i bagasjen sin slik at den ikke blir nappet av disse ivrige individene. Ikke for at de ønsker å stjele, men for at de skal skaffe gjester til sine respektive arbeidsgivere. Lette vogner og karjoler står klare til å ta den reisende dit han måtte ønske. Hver av disse tjenerne eller fotfolket anbefaler sin herres hotell så godt han kan. Spesielt tyske tjenere blir ansatt på denne måten. Man kan ikke si at det er dyrt å overnatte her. Tavernaene eller hotellene er like elegante som i de større byene i Frankrike. Møblene er mer franske enn engelske, akkurat som Amerika i det hele tatt er mer fransk enn engelsk. Det er imidlertid en blanding av begge og også noe særegent. Amerikanerne er absolutt ikke mindre avanserte enn noen av de nevnte nasjonalitetene.

Buffalo har rundt atten tusen innbyggere, men byen er ikke så attraktiv som Rochester. Her er det mye aktivitet og liv. Her landes alle varer som kommer fra de vestlige statene; reisende kommer i tusenvis; havnen er full av frakteskip, brigger, skonnerter og slupper som seiler på de store innsjøene. Langs kysten er det bygget store trevarehus som er malt hvite (likner i så måte Bergen havn). Her var det store mengder sjøfolk og  blant dem møtte jeg mange skandinaver og franskmenn. Det er enorme mengder meltønner og proviant som blir lastet her. Kanalbåter frakter varene til New York og man blir klar over hvor fruktbart  landet er rundt disse innsjøene. Amerikanerne er evig aktive og ser alltid ut til å ha det travelt. Et mer driftig folk kan faktisk ikke finnes noe sted. Man ser få mennesker som bare er ute og går tur. Her har alle noe å gjøre! Det er først om kvelden og litt etter solnedgang, at herrer og damer fyller gatene.

 Buffalo er ikke langt fra den kanadiske grensen. Like utenfor byen er det et fort med en liten garnison, hvis soldater som er engelskmenn, har røde uniformer. Det tar tre timer å reise fra Buffalo til de bemerkelsesverdige Niagara Falls, hvor et enormt volum vann faller ut fra en høyde på 160 fot, men tiden tillot meg ikke å se dette.

Når man ser fra Buffalo over Lake Erie, er det ikke til å tro at dette bare er en innsjø. Ikke noe land er synlig i horisonten og skip cruiser forbi hverandre her som på havet. Likevel ligger denne innsjøen mer enn seks hundre fot over havet og følgelig nesten like høyt over Hudson River og Erie-kanalen. Jernbanen går også i denne høyden over en avstand på rundt syttifem miles.

I Buffalo oppsøkte jeg «Hughes and Company». Firmaet er det ledende som har dampskip på innsjøene og de har et et stort antall seilskip og andre skip. Derfor går en stor del av innvandrerne så å si gjennom hendene deres. Jeg ba disse herrene passe på at våre landsmenn ble fraktet komfortabelt og ikke trengtes for mye sammen i skonnertene. Jeg forklarte dem at våre bønder til tross for deres lurvede utseende er gode og rettskafne mennesker. Det visste de og la til at de hadde lagt merke til at de var mye mer beskjedne enn tyskerne og langt mer ryddige folk (men svært uvitende). De norske klaget over at emigrantagentene i New York, som hele reisen til Wisconsin var arrangert av, ofte sendte de samme menneskene til flere av kommissærene deres i Buffalo. Her ble de stua sammen på skip uten hensyn te folks komfort. Dette blei gjort for at kommisærene og eierane av skipa skulle tjene mest mulig. 

Jeg forlot Buffalo til fordel for Wisconsin om bord på dampbåten "Illinois":

Det va  kaptein Blake som råda meg til dette og denne turen tok fire dager. Skipssjefen var veldig snill mot meg og som selv en gammel saltvannssjømann, gledet det ham å ha meg som passasjer. Følgelig fikk jeg gratis tur begge veiene. Ombord på denne dampbåten ble jeg også kjent med en engelsk advokat, en Mr. T. Penyon som kom fra Cornish i England. Da jeg va kjent i Cornwall, syntes jeg det var veldig interessant å snakke om fødestedet hans. Dessuten snakket vi om mange andre ting og jeg kunne ikke la være å le av ham hver gang han forsøkte å påpeke Englands forrang over Amerika og engelskmennenes overlegenhet i forhold til amerikanerne. Siden vi var på nøytral grunn, kunne han innrømme at engelskmennene skrøt for mye av landet sitt og at den oppfatningen var den vanlige oppfatningen om dem, selv i Europa. Han gikk delvis med på dette og vi skiltes som gode venner.

Fjæra til venstre som vi fulgte en stund, var på omtrent 40-50 fots høyde med gulaktig maismusling. Ingen bakker eller bløffer(?) er å se. Landet er for det meste bevokst med skog og bare her og der langs strandkanten er pløyd åkerland. I innlandet sies det å være godt bosatte områder. Vi stoppet først ved Cleveland, en by som ligger ved siden av en elv som utgjør havnen. Hvor stor denne byen er kan jeg ikke si, for stoppet vårt var bare et par timer og byen ligger spredt mellom åsene. Et gammelt sted kan det ikke være, for trestubbene står fortsatt like ved husene. Det så ut til å være en hyggelig by. Mange skip lå i havna og hvetetønner, potaske og pilestaker i store mengder lå på bryggene, som i likhet med våre hadde trebolverk. Bygningene var av tre og noen av stein, men alle veldig fine og store. Fra denne byen går en kanal langt inn i landet, fram til elven Ohio, som renner ut i Mississippi. Fra Cleveland gikk seilasen videre til Detroit Sound, hvor Lake Erie slutter seg til den lille Lake St. Clair. Ved inngangen til dette sundet er det mange vakre små øyer med fine gårder og gressenger hvor vi så mange storfe.

Etter å ha passert disse øyene og sundet som var to mil langt, kom vi til byen Detroit. Denne består i likhet med Porsgrund  av én gate langs vannkanten som må ha vært mer enn en halv mil lang. Akkurat som alle slike utstrakte byer fremstår de som mer tomme enn de kompaktbygde. Slik er også  Detroit, til tross for det faktum at den er ment å være en handelsby for området Michigan. Detroit produserer en stor mengde hvete, havre, mais, potaske og så videre. Denne byen er ment å være en av de eldste i de vestlige statene og ble grunnlagt av franskmennene da Frankrike besatte Canada. Den har likevel ikke blomstret. Årsaken til dette er lett å forstå, for alt godset som kommer fra de vestlige regionene flyter forbi her på vei til New York og lander først ved Buffalo for å fraktes gjennom Erie-kanalen ned til havet. Byer som ligger på et sund mellom to innsjøer, som byer som ligger ved elver og ikke ved munningen eller ved deres øvre laste- eller lossested, har vanligvis ikke stor del i handelen som foregår på elvene. Slik er det med Detroit.

Detroit Straits skiller USAs territorium fra Canada og er omtrent to engelske mil i bredden. På den kanadiske siden er det en liten by som heter Sandwick [Sandwich], som virket – og sies å være – veldig uviktig og fattig. Mine amerikanske medreisende jublet mye da de gjorde meg oppmerksom på at der  lå den britiske dronning Victoria sitt land. "Det ser dårlig ut [sa de]; det viser forskjellen på regjeringene».

                                                                             1804: Detroit og the Straits

Landet på begge sider av dette sundet er så lavt og så absolutt plant at jeg ikke kunne oppdage den minste bakke så langt jeg kunne se, men den er tett skogkledd. Det ble imidlertid rapportert å ikke være sumpete og å være godt kornland bortsett fra på den kanadiske siden. Jorda der va utsatt for flom. Det bygges en jernbane som skal strekke seg rett over landet til Grand Haven ved Lake Michigan. Dette jernbanestrekket var over halveis utbygd og det ble antatt at den ville være helt ferdig til neste år. Det var forventet at man kunne reise med denne ruten til Chicago og Milwaukee på to dager kortere tid enn med dampskip. 

Etter at vi hadde passert gjennom sundet, (den grunne Lake St. Clair og St. Clair Straits,) kom vi til den store Lake Huron. På hele denne strekningen var det ikke noe bemerkelsesverdig å merke. Det eneste som ga bredden langs den sistnevnte innsjøen interesse, var at det på kanadisk side bodde indianere. 

En engelsk misjonstasjon hadde opprettet en kirke og en skole for indianerne der. De små tømmerhusene deres kunne sees gjennom trærne og flere grupper indianere, som ropte og vinket til passasjerene på dampskipet, var synlige på åsene ved kysten. Men siden disse indianerne hadde forkastet nasjonaldrakten sin og var noe siviliserte, tapte vi ikke mye på å ikke se på dem nærmere!

Landet på USAs side var mer bosatt og dyrket og man så fine gårder, åkre og enger. Forresten må jeg innrømme at hele landstrekningen som jeg tidligere hadde sett fra Buffalo til Detroit, var noe ensformig i utseende, sett fra dekket på en dampbåt. Skogene som pryder landet var så jevne at man ble fristet til å tro at alle trærne vokste til en bestemt høyde. Uansett hvor jeg så, la merke til dyrket mark. Det var blomstrende åkre og enger og jeg forventer at hele staten Michigan, når den en gang er under dyrking, vil utgjøre et enkelt stort område med åker og eng og at det vil bli et kornmagasin for millioner. Men det er et dårlig landskap for malerens pensel. I den nordlige delen av Michigan er det rapportert å være sumper og tettvokste skoger av eik, hickory, gran, tamarack, lønn og flere andre. Det skal visstnok også være utrolig mange ville duer her. På seilasen oppover Lake Huron fikk vi vår første ferske ørret. Kjøttet var ikke var så rødt som hos ørreten vår, men smakte like godt. Fisken var veldig fet og flere veide trettiseks pund (16 kilo).

Vi kom nå til Mackinac-stredet som forbinder Lake Huron og Lake Michigan. Her er landet sammensatt av høye åser bevokst med gran og løvtrær, men det fremstår ikke som spesielt produktivt. Man kunne her se at man var kommet lenger mot nord. Alle treslagene var de samme som i Norge og det var ikke lenger varmt, selv om dette stedet ikke ligger høyere enn Rocheford. Det gikk også opp for meg at når det gjelder vegetasjonen, kunne denne regionen ikke sammenlignes med noe europeisk land lenger sør enn Jylland. På en øy i sundet ligger den lille byen Mackinac som ligner en norsk havneby. 

                                                                Øya Mackinac med fortet på toppen

I nærheten av byen ligger et fort eller festning med en liten garnison. Jeg var spesielt interessert i dette stedet fordi her så jeg for første gang ekte indianere. I nærheten har de et handelssted og der setter de opp sine wigwams eller telt langs kysten, rundt tretti i tallet. Like ved la de sine bjørkekanoer eller båter. Jeg så også her et stort antall indianere som jeg tror ble kalt Scoux [?] indianere. Når det gjelder utseendet deres, var det ikke noe spesielt bemerkelsesverdig. De var ganske høye og godt voksne mennesker og var noe mørkere i huden enn det som kalles oliven, men jeg kunne ikke kalle det rødt mer enn man kaller en mulatt rød. 

Klærne deres var sammensatt dels av gult bukkeskinn, dels av tøy og over hele drakten bar de et bredt engelsk ullteppe som kappe. På føttene hadde de halvstøvler av gult skinn som ble kalt mokkasiner. Drakten til kvinnene liknet mannens med unntak av at de hadde på seg korte skjørt. Både menn og kvinner var pyntet med betydelige finesser som knapper, spenner og lignende. Noen av klærne deres var dekorert med perler i design, litt i stil med bøndene i Telemark. Noen menn som jeg tok for å være høvdinger, hadde fjær på hodet og de hadde malt røde og hvite striper over ansiktene. Mennene bar også små, polerte økser i hendene. Teltene deres var sammensatt av flere stenger satt ned i bakken i en sirkel omtrent seks fot fra hverandre, bundet sammen på toppen og dekket med stramme kapper (skinn?). Midt i teltet brant det og røyken fant veien ut gjennom klyngen av stolper. Fra det høyeste punktet midt i teltet hang en krok som de brukte da de skulle koke vann. På sidene var det huder å sove på, noen dealbokser og pinner og det utgjorde hele inventaret. Man finner her rester av den gamle franske befolkningen som har blitt blandet med indianerne. De snakker fortsatt en slags fransk og har ikke glemt hvordan de gestikulerer med armer og skuldre.

Mackinac-stredet, for å komme tilbake til mine reiser, er bredt og fylt med en rekke øyer. Lake Huron er veldig dyp, rundt åtti favner og er mørkeblå som havet. Det er ganske merkbart at klimaet i Amerika, eller rettere sagt temperaturen, er veldig forskjellig fra det på samme breddegrad som i Europa. Hele den nordlige delen av Michigan ligger mellom 46 grader og 49 minutter nordlig bredde - det samme som størstedelen av Frankrike. Likevel kan ikke temperaturen her regnes som mildere enn i Danmark. I Wisconsin, under 43 grader nordlig breddegrad, er ikke temperaturen høyere enn i Nord-Frankrike. Når man vet hva som dyrkes der, mistenker jeg at dette er en feil. I Wisconsin dyrkes mais så langt nord som 44 grader og enda lenger, mens tvert imot kan denne kornvarianten ikke modnes i Nord-Frankrike. Ikke engang i Bordeaux. Man kan til en viss grad anta at høyden av landet over havet har en viss innflytelse. Det meste av Wisconsin ligger 7-800 fot høyere enn havet og det er mer enn dobbelt så høyt som de fleste europeiske land. Mot nord er det et store arealer hvor det er nesten evig vinter og som ikke er adskilt fra de sørlige områdene med fjell. Når det blåser nordavind, føler man seg kjølig selv om sommeren. 

Etter at vi hadde passert Mackinac-stredet, lå Lake Michigan spredt foran oss med sin mørkeblå overflate. Dette er den lengste så vel som den dypeste av alle innsjøene. Dens dybde i midten skal være nesten 300 favner og den skal også bugne av fisk. Den nordlige bredden av Lake Michigan avslører på den siden et tøft og ugjestmildt landskap. Høye sandbanker stiger flere hundre fot fra overflaten av innsjøen. Så vidt jeg kunne se var det ingen tegn til vegetasjon bortsett fra noe krattfuru i dalene og litt brun lyng. Dette området minner om Jyllands vestkyst, men det er fortsatt mer nakent og øde. Lange sandbanker strekker seg flere mil ut fra kysten slik at ingen skip kan lande. Jeg spurte en amerikaner om det bodde noen i denne regionen og han svarte: "Å nei, herre, ikke en ravn eller en kråke ville kunne tjene til livets opphold her."

 Lenger sør så landet ut til å bli grønnere igjen og skogen tykkere. Også her ble det sagt, hadde noen få nybyggere begynt å etablere seg. Dampbåten hadde nå lagt ut fra Michigan-kysten og satte kursen mot Milwaukee. Stranden forsvant over horisonten bak oss. En betydelig dønning kom mot oss og også til babord, slik at dampbåten rullet noe og påhengskanten raste ofte ned i vannoverflaten og forårsaket voldsomme rystelser i hele skipet. Jeg ser ikke på disse lange tre-etasjes dampskipene som sjødyktige fartøyer. Kapteinen på båten sa til meg at han ofte om høsten hadde vanskelig med å navigere «Illinois».

Etter noen timers gange over innsjøen steg Wisconsin over horisonten med sine grønne skoger og glitrende gul kalkstein. Området liknet på kysten av Yorkshire i England. Landet var ikke så flatt i utseende som kysten av Michigan på østsiden. Åser overgrodd med eikeskog og høye hickorytrær var synlige av og til, selv om det ikke var noen høye ennå. I det hele tatt hadde landskapet et fargerikt utseende og jeg kan ikke nekte for at en blanding av følelser rørte seg i brystet slik jeg så ofte kjenner når jeg etter lang seilas nærmer meg gamle Norges kyster. Jeg skulle snart få se min kjære bror og hans familie igjen. Jeg måtte også tenke på våre landsmenn som hadde oppsøkt dette landet av ulike årsaker, blanda med håp og fortvivelse. Fremtiden må være usikker for alle som setter sine ben på et så nytt og fremmed land. Genuint mot er derfor nødvendig, eller kanskje erstattes det ofte med hensynsløshet [Ubetænksomhed]! Jeg anser det imidlertid ikke som så vanskelig for de utvandrende nordmenn heretter som det var for de første som kom hit. Nå kan de finne sine landsmenn for å vise dem veien!

Milwaukee Bay dukket opp og snart hoppet vi til en lang trebrygge. Den var lagd for at dampbåtane skulle kunne legge til. Lenger inne var elva kun 7 fot dyp. Milwaukee ligger ved siden av en elv i en flat dal. Man kunne med en gang se at det var en ny by, fordi husene lå ganske spredt. Det var imidlertid noen få oppbygde gater med steinbygninger som hadde tre eller fire etasjer og med elegante butikker. Her kan det være rikelig med forsyninger og det var flere hoteller for reisende, hvorav Milwaukee House og Temperance House var de fineste. Milwaukee House var elegant og kunne sammenlignes med lignende hus i de større byene.

Da jeg gikk i land fra dampbåten møtte jeg en danske ved navn Fribert og en svenske ved navn Pettersen [Peterson]. Den første kjente jeg allerede ved navn og for hans senere høflighet skylder jeg ham takk. Da han fortalte meg at han bodde i nærheten av broren min ved Pine Lake, avtalte vi å dra neste morgen, da det nå var for sent på dagen til å reise videre. Jeg møtte også to av min brors døtre som jeg var overmåte glad for å se og høre dem fortelle at de alle hadde det bra i sitt nye fedreland. Jeg overnattet den natten i et hvitmalt vertshus som het «Lafayette», siden eieren var en franskmann. Mannen hadde ikke glemt sin franske høflighet og da jeg utvekslet noen franske ord med ham ble han ganske ivrig. Overnattingen var veldig bra og ganske billig. For seng og kost, en flaske bayersk ale, tobakk og en pipe betalte jeg hele atten cents!

Som avtalt dro herr Fribert, herr Pettersen og hans datter og mine to nieser og jeg ut om morgenen i en firehjuls vogn med to hester som vi leide av en ire. Fra Milwaukee til Pine Lake var avstanden 26 engelske mil. På denne veistrekningen var terrenget sammensatt av flate områder blandet med åser, slik at landskapet var langt fra ensformig. Det var mye skog, men det var også mange fine dyrkede områder med vakre åkre og enger og fine, hvitmalte våningshus. Vi kjørte forbi to store gristmøller som ble drevet av fossefall laget ved å demme opp små bekker. Skogene var av eik, hickory, basswood, lønn, alm, ask og akasietrær og mange andre. De hvitmalte våningshusene ble sjeldnere jo lenger vi kom. Tømmer- og rammehus bygget så enkelt og raskt som mulig, var synlige her og der i lysninger i skogen. Rundt disse små husene var det åkre med hvete, mais, havre og poteter, alt i den mest blomstrende tilstand. Noen få steder var det frukttrær og blomsterbed. Trestubber reiste de svarte hodene sine midt i hveteåkrene og i noen tilfeller stod hele trær igjen. Et tre var bladløst, for røttene var hugget og treet fikk stå slik og tørke ut til det skulle komme et mer passende tidspunkt for å fjerne det. Hele landskapet virket stille og fredelig av karakter.

Ved Pine Lake fant jeg min bror og hans familie som bodde i et tømmerhus. De virka godt fornøyde og omgivelsene var vakre.  Det er fire eller fem små innsjøer her og mellom disse reiser landet seg i åser, prærier og daler. En del av dette landet består av de såkalte eikeskogane, det vil si åser hvor trær står som plantet med lange mellomrom. Noen i lunder eller grupper, slik at det hele fremstår som en vitenskapelig anlagt engelsk park. Det er også tykke skoger av alle slags trær, hvorav valnøtttrær, plommetrær, epletrær og vinranker er vanlige. Ville vinranker snor seg rundt trærne og druene er små og syrlige, men kan dyrkes. Bringebær, bjørnebær og stikkelsbær finnes i massevis. Jordbær er det også mye av og tranebær finner man i store mengder om høsten. Blomster i alle farger vokser overalt på åsene, på præriene og i skogene. Mange av dem finnes hjemme i Norge, men også mange merkelige varianter. De små innsjøene som ligger omsluttet av åsene har krystallklart vann. Mange store og vakre trevokste tanger og nes strekker seg ut i disse ferskvanna. Selv om dette landskapet ikke har den samme spektakulære utsikten som vi finner i deler av Norge og i alpelandene, er det likevel overmåte vakkert - lyst og sjarmerende!

                                                                        (John Bakken sin familie)

Min brors hus står på en høyde ved siden av en liten innsjø og bak den stiger en åsrygg, den høyeste i området. Mange svensker har slått seg ned ved Pine Lake og de er alle veldig godt etablerte. Mange nordmenn som jeg kjente flere av, bor også i denne regionen. Alle, så vidt jeg kunne finne ut, var godt fornøyde med det de har fått til. Husene deres er fortsatt ganske små, men er gode nok til å beskytte dem mot vær og vind. Klimaet her er mildt og vinteren kort, slik at disse husene er mye bedre å bo i enn mange av våre norske våningshus i fjelldistriktene. Noen få har allerede bygget seg gode og romslige hus og om noen år håper vi kanskje at det skal bygges opp  et fint fellesskap av nordmenn her. Broren min har nylig kjøpt et ganske stort landområde, omtrent tre fjerdedeler av en mil fra Pine Lake. Han har etablert et sagbruk ved bredden av en elv som renner gjennom dette landet. Her er det nå startet arbeid med å bryte jorda og bygge hus som han selv regner med å bo i. Stedet heter Espen. Tømmeret var veldig bra og jorda, ifølge min brors rapport, veldig fruktbar.

[De første emigrantane rundt Pine Lake kom i 1841 fra Uppsala i Sverige. Det kom mange fleire svenskar og de busatte seg øst av innsjøen. Fra 1842/43 kom nordmennane hit og de slo seg ned vest av Pine Lake. Stort sett alle de tidligaste bosetterne hadde fløtta videre i 1850.]

Det er allment kjent at utlendingene som bosetter seg i det nye landet i Nord-Amerika er utsatt for sjukdommer. Det er også tilfellet i Wisconsin, selv om tilstanden ikke er den samme overalt. De som bor i de såkalte eikeskogene, hvor landet ofte er kupert og følgelig tørt, er mindre utsatt for feberen som herjer. På den annen side blir de som bor på prærien oftere hardt angrepet av febersjukdommer. Mengda av trær som ligger og råtner i skogene, spesielt på fuktige steder, er en kilde til elendigheten. Folk har funnet ut at så snart jorda er ordentlig brakt under dyrking, opphører plagene. Rent og sunt vann er nødvendig. Det er imidlertid vanskelig å finne rent vann i de lave områdene og nybyggerne er ikke alltid så forsiktige som de burde være i denne saken. Enhver nykommer bør ta forholdsregler hvis han slår seg ned på prærien. Da bør man høre med andre settlere om det er godt vann i nærheten eller ikke og om jorden har drenering slik at den kan være tørr i den våte årstiden.

 Man bør også vokte seg for å ligge på bakken om kvelden og morgenen!  En burde ikke bli våt av regn for så å tørke i solen og også være forsiktig med å være ute i skogen eller i det høye præriegresset umiddelbart etter regnvær. Man må ikke være kald når man spiser eller drikker.

Den store mengden svinekjøtt som amerikanerne bruker er ikke bra for folk som ikke er vant til et så tungt kosthold og det er neppe sunt for noen. Jeg har hørt flere amerikanere hevde at gallefeber ofte er forårsaket av overdreven spising av svinekjøtt. Det er ikke overraskende at den amerikanske bonden gir sine ansatte rikelig med svinekjøtt, for det koster ham lite og er en betydelig matvare. Våre bønder fra opplandet [sør for Dovre] synes det er god mat, men i et varmt klima, brukt i overkant, er det svært skadelig, spesielt når det brukes sammen med mange grønnsaker. Tross alt, fra det jeg har vært i stand til å finne ut av, har Wisconsin og Iowa det mest sunne klimaet. Man har ingenting å frykte for feberen hvis man ikke slår seg ned i nærheten av myrer og fremfor alt er forsiktig fra begynnelsen.

 En annen sak som bør nevnes er at dampbåten "Illinois" brukte ved i stedet for kull og det er tilfellet med alle dampskipene som seiler på innsjøene. Følgelig tok vi imot fyringsved flere steder underveis på reisen fra Buffalo til Milwaukee. 

Kaptein Johan Gasmann og kona Charlotte emigrerte også! De slo seg ned i Scandinavia i Wisconsin. Johan(1796-1878) og Charlotte(1799-1872). Paret fekk fem ungar.

Hans Jacob Gasmann(1787-1857)slo seg ned i Ashippun i Wisconsin.

         FOLKA FRA SKIFTNES I WISCONSIN

«Salvator» gjekk fra Porsgrunn 2. mai 1844 og de 151 passasjerene va framme i New York 5. juli. Turen hadde blitt ekstra lang etter at det hadde vært ugunstig vind.

                                                                                      Avis fra 1890.

Jens Andersen hadde blitt tatt inn hos sin onkel Ole Arnesen Gisholt i Melum som va barnløs. Ole blei så glad i denna unge gutten at han skulle arve Ole. Jens fekk lite skolegang, men nok te at læraren skjønte at Jens hadde evner utover det vanlige. Borte i Amerika tok Jens navnet John Johnsen og han blei lærar med øre for det engelske språk. Han fekk offentlige jobber og i 1860 måtte han flytte te Madison grunna embetet han fekk der.

                                                                        John A. Johnson rundt 1870

Han fekk orden på fylkets finanser og blei gjenvalgt 4 ganger. I 1872 blei han valgt inn i U.S.A. sitt senat. John va ein særs respektert mann og mange av norsk avstamning søkte ham for ulike råd. Ole Bull kom på besøk te Madison og John va vertskap og holdt tale for den kjente musiker som hadde kommi over fra gamlelandet.

John va produktiv med papir og penn og skreiv om nordmenns deltakelse i borgerkrigen. Han hadde også stor innvirkning på jordbruket og ulike dyrkningsmetodar. Ved universitetet i Madison satte han opp et legat som skulle hjølpe studentar med norske aner med pengar.

I 1887 gjekk han inn i et stort firma i Madison som solgte redskap te jordbruket. 5 år seinare produserte firmaet dissa maskinane sjøl og vokste te å bli ett av de aller største firmaer i nordvesten på detta feltet.

Firmaet vokste videre og begynte å eksportere te Europa. I 1889 omsatte selskapet for 500 000 dollar og John va president og eide halve selskapet. Omsetninga detta året tesvarer rundt 500 millioner norske kroner i dag. John va rett og slett styrtrik! I det siste hadde de satt opp ein ny fabrikk. Fabrikken hadde fått navnet Gisholdt og det va for å hedre onkelen i Norge som hadde vært så snill og raus med John.

                  Gisholt Machine Company

Gisholt Machine Company, oppkalt etter Johnsons kjære Gisholt-gård i Norge, ble til da McCormick og John Deere slo seg sammen for å utvikle en skurtresker. Fuller and Johnson Company hadde ikke en ekte skurtresker slik som dem. Utviklingen av Gisholt kom fra Johnson og C.M. Conradson – Johnson hadde det fulle økonomiske ansvaret for selskapet, selv om han også betalte for Conradsons aksjer. Gjennom sin tid i Gisholt Machine Company fortsatte Conradson å lage innledende tegninger til store revolverdreiebenker – en maskin laget for gjentakende produksjon av identiske deler. Andre dreiebenker var i bruk på den tiden, men dette var den første tunge revolverdreiebenken som ble produsert.

                                                                        Muligens sønner av John.

Gisholt Machine Company lå i nærheten av Fuller and Johnson Company i Madison, men på den tiden var de to separate virksomheter. Johnson sparte ikke på midlene når det gjaldt å skaffe verktøy og utstyr for å produsere maskiner av høy kvalitet. På samme måte som med Fuller and Johnson Company, tok han beslutningen om at Gisholt skulle stille ut på Verdensutstillingen i Chicago i 1893. Sønnen hans, Hobart S. Johnson, fikk ansvaret for Gisholt-utstillingen. Dette skulle vise seg å lønne seg. Fagtidsskriftet American Machinist hadde sommeren 1893 Gisholt-utstillingen i fremtredende omtale. De vant en bronsemedalje, og oppmerksomheten i et ledende fagblad bidro til å øke publikummet.

                   Firmaet hadde ein egen avdeling som skulle ansette folk. Her ser vi køen på utsida.

Revolverdreiebenken

Den første bestillingen på revolverdreiebenken kom fra representanten for Ernest Kirchner and Company i Leipzig, Tyskland. Det ble inngått en kontrakt med Ernest Kirchner om å selge Gisholt-dreiebenker gjennom hans agenturer i Europa. Maskinene som ble sendt til Tyskland i 1894, var arbeidet til sønnene hans, Carl og Hobart, som begge hadde studert maskinteknikk ved University of Wisconsin–Madison. Johnsons sønner fikk ingen særbehandling bare fordi han var faren deres – han lot dem lære virksomheten fra bunnen av.

                                                        Kvinner som jobba på bedriften rundt 1900

På 1890-tallet mistet Conradson interessen for dreiebenker og begynte å eksperimentere med motorer. Johnson gikk med på å la ham gjøre forsøk med motorer. Etter hvert begynte imidlertid forholdet mellom Conradson og Johnson å forverres. Conradson var verken en god forretningsmann eller en god driftsleder. Han begynte å bruke alle Gisholts midler – sin egen tid, lønn og arbeidstiden til de ansatte – på utviklingen av motoren, selv om revolverdreiebenken var selve livsgrunnlaget for selskapet. Personalet ble delt i to avdelinger: én for produksjon av revolverdreiebenker og én for Conradsons personlige prosjekter. Dette gikk hardt ut over driften hos Gisholt: produksjonen gikk tregere, kvaliteten ble ikke opprettholdt, og leveransene kunne være opptil en måned forsinket.

                                                                           Et arbeidslag rundt 1900

Problemene toppet seg da Conradson skulle sende en ny maskin til Europa og foreslo at han selv skulle reise for å sette den opp. Men mens maskinen var på vei, nektet han å dra. Carl Johnson dro i stedet for å sette opp maskinen, men siden standardene ikke var fulgt, fungerte den ikke og bestillingen ble kansellert. Dette var et enormt tilbakeslag for Gisholt. Johnson bestemte seg for å legge ned bedriften dersom forholdene ikke ble bedre. På dette tidspunktet uttrykte Conradson ønsket om å trekke seg helt ut av virksomheten. Johnson-familien skulle da være eneeiere og ta fullt ansvar for ledelsen. Conradson skulle frigis fra den opprinnelige avtalen om å dele fortjeneste og tap likt, og han måtte overføre alle patenter han hadde oppnådd før 1. januar 1895 til Johnson. Conradson gikk også med på en konkurranseklausul som forbød ham å produsere revolverdreiebenker eller verktøyslipere i USA i tre år. Han var overbevist om at selskapet bare ville overleve i seks måneder uten ham – men den spådommen viste seg å være feil.

                                                  Ferdige produkter gjekk ut med jernbane herifra.

Selskapet reorganiserer

Etter at Conradson sluttet, ble selskapet reorganisert. Frederik Johnson ble sekretær, Carl A. Johnson visepresident og daglig leder, mens Hobart ble kasserer og driftsleder. Til tross for de interne problemene satset selskapet på en offensiv kampanje for å utvide salget i både USA og Europa. Etter hvert åpnet de kontorer i Europa, blant annet i Berlin, der Frederik og familien hans bodde i mange år. Kampanjen bar frukter – veksten skjøt fart, og til slutt ble fabrikken deres for liten. I 1899, da behovet for utvidelse var akutt, ble en moderne fabrikk bygget i East Washington i Madison, nær Fuller and Johnson Company.

Den nye fabrikken var toppmoderne, og alle maskinene ble drevet av elektrisitet. Hos Gisholt visste de ansatte at arbeidet ikke var lett – de jobbet ti timer om dagen, fra mandag til søndag. Selskapet forsto at dette var krevende, og bygde derfor et bygg med fasiliteter for trivsel og bekvemmelighet. De innredet garderober med varmt og kaldt rennende vann og individuelle skap med nøkkel. Det fantes et rom hvor de ansatte kunne spise lunsj og slappe av, men det mest unike var et bibliotek. Dette biblioteket ble senere utvidet til et vandrebibliotek. Gjennom årene opprettet de også baseballklubber, arrangerte pikniker og grunnla Gisholt Home for the Aged (Gisholts aldershjem).

                                                         Her ser vi det enorme fabrikkanlegget i 1896.

Etter Johns tid

Etter Johnsons død i 1901 gikk selskapet videre til sønnene hans. I de seks tiårene som fulgte, var sønner og sønnesønner administrerende direktører i Gisholt. Under første verdenskrig ble Gisholt en viktig leverandør av verktøymaskiner til de allierte. Utbruddet av andre verdenskrig markerte nok en periode med økt etterspørsel etter Gisholt-maskiner. I dag står bygningene som Gisholt Machine Company en gang holdt til i, fortsatt som en påminnelse om selskapets betydning for byen Madison – og de er fremdeles synlige den dag i dag.

                                               1918: Trulig har vi noen av John sine sønner i midten.

John hadde dattera Ida som giftar seg i 1902:

John gifta seg i 1856 med Karen Kirstine Hvala fra Helgja. Ho kalte seg for Caroline i Amerika og ho dør i barselseng i mars 1860. Deres datter blir oppkalt etter mora, men dør etter 5 måneder. John kjente godt te familien fra Hvala. De hadde reist te Amerika på Salvator sammen i 44.

John blei gift på nytt i 1861 med Kaia Kildahl(1838-1908). De fekk 5 ungar som voks opp: Frederic A Johnson(1862-1908) som blei gift og ingen ungar. Ida Astella(1867-1949) gift med George Fisk, ingen ungar. Carl Albert Johnson(1870-1931) gift og fekk to sønner. Hobart Stanley(1873-1942) gift og ei datter.

                                                                 Gravsteinen te John A Johnson

John sin bror, Halvor Johnson(1834-1897), blei gift med Sigrid Skaalen fra Vinje. De fekk ein sønn som døde kun 19 år og to døtre, der ho eine blei gift og fekk etterkommere. 

Broren Hans Johnson(1836-1862) dør under borgerkrigen, 26 år. Det er ført i ei bok at han dør av sjukdom. Hans budde i Goodhue County, Minnesota, før krigen.

  Ved slaget ved Chicamauga i 1863, faller løytnant Findanus Gasmann, sønn av Hans Gasmann.

 Broren te John Johnson, Ole, får ei militær karriere:

«Oberst Ole C. Johnson fra Beloit, som var en fremtredende kandidat til å bli utenriksminister i den siste republikanske konvensjonen, har fått navnet sitt endret ved lov. Selv om vi i dette tilfellet ikke kan se noen fordel, men snarere problemer som tilfaller oberst Shipness og publikum med endringen, er det mange navn som det vil være tilrådelig å endre. Den som har hatt å gjøre med våre norske medborgere kan vitne om problemer med å skille mellom de forskjellige Olesons, Larsons, Johnsons osv. Hvis de ville følge sin utmerkede leders valg, ville det resultere i stor tilfredshet.»

The Lake Shore Times, Manitowoc, Wisconsin, tirsdag 6. juni 1882.

I 1879 kjøpte han seg land ved Dexter i Godington County. Her bosatte han seg aldri, men leide jorda bort. Sønnen Wilford gjorde det samme.

 Oberst Ole C. Johnson døde i sitt hjem i Beloit forrige uke. Han ble mønstret ut som sjef for det skandinaviske femtende Wisconsin-regimentet – et av de beste i tjenesten. The Herald, Chippewa Falls, Wisconsin, fredag ​​12. november 1886. 

Ole C. Johnson Shipnes, veteransjefen for det 15. Wis. Regiment døde av sykdom i magen pådratt seg mens han satt i Libby fengsel. Manitowoc Lake Shore Times, 16. november 1886.

Ole va gift med Caroline(1845-1917) og det ser ikke ut som om paret fekk ungar. Ole hadde søstera Inger:

Inger va altså født i april 43 på Skiftnes. Ho blei gift to ganger og første gang med søskebarnet Hans Andreas Usterud (1836-1866) fra Valebø. Han emigrerte i 1858. Hans Andreas dør i Wanamingo, Minnesota. Mor te Hans Andreas va søster av mora te Inger:

                                       Aslaug Bjørnsdatter fra Killingkoven(1805-1893) dør i sør-Dakota

                                                                              Wanamingo i 1900

Inger blir siden gift med Gunder H. Stuverud (1846-1924) fra Valebø. Han kom over te Amerika i 1862 og slo seg ned i Watertown i Sør-Dakota. Han va ein av grunnleggerane av Watertown i 1879 og noen år seinare slo  broren Andreas seg ned der. Gunder blei valgt inn i den lovgivende forsamlingen i hjemfylket Codington i 1892. Gunder og Inger fekk dattera Marie og Gunder skulle ha blitt rik. Inger dør i 1939, 95 år.

Helgen kirke fikk også en avlegger i "den nye verden". Nær byen Florence slo flere helgjasokninger seg ned. I et møte 7. sept. 1880 ble "Garfield Norwegian Evangelical Lutheran Congregation" dannet. Med på dette møte var bl. a. Gunder H. Stuverud og C. J. Stenstavold. Fire år senere ble navnet endret til "Helgen Norwegian Evangelical Lutheran Congregation" . Sammen med nabomenigheten, St. Pauli, hadde de et møte hjemme hos Hans J. Grønsten som ble deres første prest. I 1889 begynte de å bygge sin egen kirke og den ble innviet i 1904. Alle kirkebøker og andre papirer ble oppbevart i prestegården. Den samme tornadoen som la Holden kirke i Big Stone i grus, kom også til Florence og ødela Helgen prestegård.

             Watertown i 1893. Plassen vokste og i dag er det ein liten by med rundt 22 000 innbyggere

Inger hadde vært yngst i søskenflokken, men i april 46 får foreldra ei datter som får navnet Caroline. Ho blir gift med ein yngre bror av søstera Inger sin mann. Han hette John H. Stuverud(1848-1931). Detta paret busetter seg i North Park i staten California. De får ein sønn og ei datter og Caroline dør i 1936.

Foreldra te dissa 6 søskena va Anders og Aaste. Anders dør i 1880 og Aaste i 1893. De dør ved Lake Kegonsa rett sør av Madison og dette er Dane County og her budde de i yngre år også. 

                                                                         Anders Johnson (1804-1880)

            FLEIRE UTVANDRERE FRA HOLLA

På veldig mange gravstøtter og i minneord, brukte norskamerikanerane norsk- ikke engelsk. 

Hvorhen de norske emmigrantane slo seg ned, slo de seg ned der indianerane hadde regjert i tusenvis av år. Vi har alt sett og ska komme te å se at navn på byar og tettsteder bærer preg av detta!

Videre forteller fakta oss at veldig mange av sønnene te de som emigrerte før borgerkrigen, deltok i krigen og mange døde.

                                                                                           *******

Nils Larsen va skomakersønnen som va født på Berget i 1829 og som siden vokste opp på Evja oppe på Lanna. Han utvandrer i 1851 og blei innrulert te den amerikanske borgerkrigen. Han dør i Hamel i Minnesota i 1905. 

                                                                                           Hamel

                                                                                          ******

                                                                                         ******

Verksbrødrene Hans og Anders Gjertsen emigrerer med sine familiar i 1850. Søskenbarna Anders(1847) og Johan Gjertsen(1844) deltok i borgerkrigen og de tok Gjertsen som fast etternavn. De budde også i Yellow Medicine County i Minnesota. 

Johan Gjertsen sin far, Anders Gjertsen, dør i 1891 og han blei gravlagt i Watonwan County, Minnesota. 
Hans Gjertsen va gift med Aslaug Maria Andersdatter(1820-1898) fra Melteig. De slo seg ned i Lewiston i Wisconsin. Ho blei gravlagt i Yellow Medicine County:

Hans Gjertson blei gravlagt i Lewiston i Wisconsin i 1877.

Maren, datter av Hans og Aslaug, blei gift med Andrew Isaacson. De fekk minst dissa ungane: August va postmester i Hazel og siden blei han bankkasserer.  Så har vi Henry og Edward. Mathieu va forretningsbestyrar, John va politibetjent i Superior i Wisconsin og ein bror va bygningskontraktør i Minneapolis.

                                                                                        *******

Ole Anundsen Lunde, fra Søgard (ein av Øvre Lunde gårdane i Valebø) og kona Kari og fire døtre og ein sønn er de første settlerne Walworth fylke i Wisconsin. I 1850 etablerer de seg i Waushara fylke sammen med mange andre fra Holla i settlementet Holden.

Kjerka i Holden blei bygd i 1876 og to nordmenn døde under bygginga. Holden settlementet har rett og slett navnet sitt etter bygda mange reiste ut fra!

                                                                                          ******

Ole Christophersen va einaste ungen te sine foreldre. Han va født i 1816 på plassen Skaukåsa under søndre Jøntvedt. Han melder fløtting i 1838 te Drammen. Han emigrerte siden og han døde i borgerkrigen i Waupaca County, Wisconsin.

Arve Gundersen va født i 1840 på Vala i Valebø. I 1851 emigrer han sammen med foreldre og søsken. Arve tok navnet «Harvey» og han va ein av mange unge hollasokningar som slåss i borgerkrigen. Han va embetsmann i Clay County fra 1874 og familien budde i Vermillion. Tidlig på 1900 tallet va han ein av direktørane i Soldathjemmet i Hot Springs i South Dakota.

                                                                      Harvey Gunderson (1840-1917)

Bosted: Whitewater, Walworth County, Wisconsin. Født 31. juli 1840 i Valabaugh (sic), Norge. Tjenestet som korporal i Co. H, 13th Wisconsin Infantry. Alder 18. Bonde. Ugift. Blå øyne, sandfarget hår, lys hudfarge, 168 cm. Vervet i tre år 30. september 1861 i Whitewater, Wisconsin. Mønstret 2. november 1861 i Janesville, Wisconsin. Menig. Gjenvervet i tre år 23. januar 1864 i Nashville, Tennessee. Dusør $400. Gjenvervet 30. januar 1864 i Nashville. Forfremmet til korporal 1. juli 1865. Utmønstret 24. november 1865 i San Antonio, Texas. 

Harvey tjenestegjorde som infanterist under heile borgerkrigen og va korporal ved krigens slutt.

Etter krigen fløtta han til Vermillion, South Dakota. Her dreiv han som bonde i fra 1869. Harvey døde av nevritt 15. juli 1917.

Her ser vi resten av Harvey sin familie. Faren, Gunder Halvorsen, kom fra Vala i Valebø og mora Kirsti fra Tufte. De budde som ein familie også på husmannsplassen Valadalen før de emigrerte. Kirsti(1808-1878) er begravd i Sør Dakota, men ikke under samme steinen som Halvor(1806-1892).

Sønnen Hans Gundersen(1832-1913) etablerer seg også i Sør-Dakota. Hans va ein av de første settlerne i området Vermilion. Han giftar seg med Ingeborg i fra Norge som tar navnet Isabella i det nye heimlandet. Hans satt også som medlem i representanthuset og senatet. Hans er da ein eldre bror av Harvey. Hans og Ingeborg får minst 6 ungar og Carl er ein av døm:

          Carl Gunderson(1864-1933) gifta seg og konas familie hadde kommi fra Harstad- kanten.

Guvernør i Sør-Dakota. Han var bonde, gikk på University of South Dakota (1886–90), studerte ingeniørfag ved Cornell University i 1892 og ble landmåler. Han tjenestegjorde som tildelingsagent for tre indianerreservater (1904–11). Han var også medlem av Representantenes hus i Sør-Dakota (1893–1919) og viseguvernør i Sør-Dakota (1921–25). I 1925 ble han valgt som republikaner til den 11. guvernøren i Sør-Dakota, der han tjenestegjorde frem til 1927. Under hans administrasjon ble Standard Cooperative Law vedtatt, som muliggjorde markedsføringsforeninger, det amerikanske landbruksdepartementet ble opprettet, og lovgivningsmessige tiltak sørget for et budsjett. Etter at han forlot embetet, trakk han seg tilbake til gården sin til han døde i en alder av 68 år.

John Augustine Gunderson (1861-1926) va ein anna sønn av Hans Gunderson. John hadde vært sheriff i Clay County i sør-Dakota.

John hadde sønnen Harry Gunderson som va landmåler for regjeringa og som hadde hatt ein jobb i Standing Rock indianerreservat. Harry hadde fem søsken.

                                                  Standing Rock indianerreservat blei vedtatt i 1889.

Ole hadde broren Halvor som også emigrerte. Halvor sin sønn, Ole Halvorsen Huset, satt i den lovgivende forsamlingen i Goodhue County. Han budde i byen Wanamingo.

                                                             Wanamingo ein lørdags ettermiddag.

Oliver Nelson Vipeto skulle også ha deltatt i borgerkrigen. Han levde i Lake Mills i  Iowa i 1906. 

            I Lake Mills bur det drøye 2000. Her flaggar de like fort med norsk flagg som amerikansk.

                                                                                      *****

Chas. Nelson va prest i Ogdensburg, Wisconsin. Han kom fra Holla.

                                                                                          ******

I 1853 utvandrar ekteparet John Andersen og Kirsti Andersdatter. John ser ut for å ha vokst opp på den nedlagte plassen Nyhus under Romnes og Kirsti er ført Jøntvedt. Paret hadde også sju ungar som emigrerte sammen med foreldra.

John og Kirsti slo seg ned i Iola i Wisconsin. John va født i 1808 og han dør i 1879. Han er ført som John Kaasa i Amerika. Kirsti lever mellom 1805 og 1896. Ho dør i Grantsburg i Wisconsin.

Ungar etter John og Kirsti:

Anders «Andrew» Anderson(1833-1880) i Winchester i Wisconsin. Han va gift og fekk 4 ungar.

Berthe Karine «Betsy»(1835-1896) i Grafton i Nord Dakota. Betsy va gift og fekk 5 ungar.

Hans «Henry» Anderson(1842-1876) i Winchester, ugift.

Johannes «John» Anderson(1844-1895) i Grove City i Minnesota. Johannes va gift og fekk 4 døtre.

Gunder Anderson(1849-1915) i Cameron i Wisconsin. Han ble konfirmert i Scandinavia Lutheran Church den 22. mai 1864. Han fant veien til Stanley Township, Barron County, Wisconsin på slutten av 1870-tallet. Der giftet han seg med Antonette «Nettie» Olsen den 14. mars 1879. De fikk åtte barn.

                                                                                          Gunder

Andreas «Andrew» Anderson(1852-1930) i Chetek i Wisconsin. Andreas va gift og fekk ei datter. Andreas jobba som prest fra 1884 i Stevens County og seinare i Pope County, begge i Minnesota. Fra 1898 i Warshfield i Wisconsin. Vi ser Andreas er nevnt på moras gravstein!

                                                                                         ******

Christen Christensen va født i 1860 på husmannsplassen Hegna under Baksås. Han hadde fleire søsken og Karine Bærland va ein av døm. Karine er navngivar te Karines hus på Øvre Verket.

Christen emigrerte i 1880 og han starta gullsmed- og urmakerforretning i Stoughton i Wisconsin. Sønnane Trace og Halvor (1881-1923) skulle siden overta forretningsdrifta.

Ein navnebror av Christen kommer også te Stoughton to år seinare med sin familie. Også han er urmaker!:

Her har vi noen av ungane etter Christen og Liv. De ser ikke ut te å ha blitt gift og er også begravd i Stoughton. Gunhild tok navnet Hilda(1871-1908), Jørgen(1874-1895), Halvor(1881-1923) og så fekk de dattera Birgit(1885-1982) i Stoughton.

Liv(1850-1910) og Christen(1845-1915). Da Liv dør, fløttar Christen te Minneapolis. Han har trulig fløtta te ein av ungane. Kona Liv Jørgensdatter fra øvre Sannes har vi bilde av:

                                                                                           ******

Verkssønnen Christopher Nielsen blei født i 1845. Han giftar seg med verksdattera Anne Gulliksdatter og 11 dagar seinare emigrer de, den 11. april 1871. De budde et snaut år i Whitewater og kom siden te Eau Claire i Wisconsin hvor de levde resten av livet. Her dreiv de ein kolonialforretning fra 1888. Paret fekk to sønner og to døtre. Anne dør i 1915 og ho hadde to brødre som levde i Amerika og to i Norge. Anne og Kristoffer va noen av de første settlerne som slo seg ned i Eau Claire. Kristoffer dør i 1918.

Christopher har den yngre broren Engebret som va født i 1862. Han emigrer i 1884 og reisemålet va heimplassen te broren og svigerinna, altså Eau Claire. I mine kilder er det ført at Albert Nelson utvandra fra Ulefoss i 1884 med Eau Claire som reisemål. Albert skulle rundt 1915 arbeide i forretning i Eau Claire:

                                                                                          ******

John Nelson hadde utvandra fra Ulefoss. Han hadde sønnen Martin J. Nelson som ser ut som han hadde ført eiendomsoversikt for staten Nord Dakota fra året 1909.

                                                                                         *******

Halvor Og Anne hadde vært naboer heime i Eidsbygda. Han kom fra Toreskås under Susås og ho fra Rønningen. De emigrerte i 1870 og de fekk siden dattera Mina/Minnie (1872-1956)

                                                               Anne (1833-1921) i Colton i Sør-Dakota

I 1878 flyttet familien Clausen til Minnehaha County, Dakota Territory, og slo seg ned i seksjon 2 av Grand Meadow Township (3 kilometer sør for dagens Colton). De bygde et hus av tømmer og fraktet alt materialet med hest og vogn fra Worthington, Minnesota. Halvor og Anne Clausen var med å stifte Leganger Lutheran Church (nå First Lutheran Church in Colton, SD), som ble starta 28. februar 1879 hjemme hos datteren og svigersønnen deres, Anne og Charley Austin. Anne og Charley Austin hadde kommet til Minnehaha i 1876 og var de første som slo seg ned i Taopi Township. De startet familiens utvandring fra Harmony, Minnesota til Minnehaha County, Dakota Territory. 

Her har vi den eldste av Halvor og Anne sine ungar, Annie. Det er også fleire fotografier av denna søskenflokken.

I løpet av den «lange vinteren» 1880–1881 brukte mor Anne Clausen kaffekvernen  for å male mel for seg selv og naboene. Anne døde 20. januar 1921 i nærheten av Colton, hjemme hos datteren sin, etter et stygt fall. Hun ble gravlagt ved siden av mannen sin på Minnehaha lutherske kirkegård.

                                                                      Halvor Clausen (1827-1894)

Halvor og Anne hadde mange ungar som igjen fekk egne og det er derfor stor etterslekt etter døm.

                                                                                          *******

Jahn Jørgensen va født på Geitebua i Valebø i 1836. Han tok navnet John Gunderson da han utvandra i 1855. Fra 1885 dreiv han jernvareforretning i Kenyon i Minnesota. John J. Oren (1836-1903) er begravd på Kenyon kjerkegård og kan være vår mann. Han va gift, men er ikke ført med ungar.

                                                                                     Kenyon i 1901

                                                                                       ******

Denna familien reiste i året 1883 fra øvre Baksås og jeg finner ikke spor etter døm i det nye landet. Praten har gått på Baksås og Knud Gunnulfsen Evja under Baksås blir med:

Da Knud Gunnulfsen kom i land, fekk han etterhvert ega jord ved Princeton i Minnesota. Det ser ikke ut som Knud blei begravd der.

                                                                                        *******

Ungkaren Nils Nilsen Hoksodde under Vale i Valebø, utvandrar i 1872. Han va lærar i Milwaukee i Wisconsin i rundt 30 år og siden prest fra 1909. Først va han i byen Conron og siden i Conrad i Montana. Han va født i 1851 og dør i 1926 i Minneapolis. Han va gift og fekk ei datter.

                                                                     Pastor Niels Peder Nielsen Hvale

Pastor Hvale, som han førte seg, kunne by på informasjon om andre utvandrere fra Holla:

Peter Halvorsen Valøya skulle ha forlatt Norge rundt 1840. Peter og kona Kirsti, busatte seg som pionerer på Bonnets Prærie, nær Rio i Wisconsin. I 1912 hadde de vært døde i mange år.

Peter døde i 1884 og Kirsti i 1886 og de blei begravd på kjerkegården i Rio. Det er ikke nevnt ungar, men støtta hadde trulig ikke vært så stor om de va barnløse:

                                                           Peter sine opplysningar står på motsatt side.

                                                                                          ******

Detta er plassen Kåsa under Værstad. Johannes fløttar te Christiania, men kommer tebake eingang før 1840. Mine kilder sier at familien emigrer te Amerika i 1844 sammen med brødrene te Johannes. Detta va Nils og Peder. De hadde slått seg ned i Muskego i Wisconsin. Peder Jacobsen gikk bare under navnet «klokker Jacobsen», da han hadde detta vervet i kjerka i Muskego:

Peder(1801-1881)er gravlagt på stedet Norway i Racine County i Wisconsin. Peder va også postbudet i Norway. Gunhild Kirstine(1806-1899).

«En annen av de tidlige pionerene, og sannsynligvis den eldste personen i dette området, har gått til sin siste hvile, i skikkelsen av Grandma Jacobson, fra Norway, som døde tirsdag ettermiddag, 92 år, 6 måneder og 8 dager gammel. Sammen med sin ektemann, Peter Jacobson (som døde for mange år siden), kom hun til Wisconsin i 1845, og var blant de første nybyggerne som slo seg ned ved Wind Lake i byen Norway, som i mange år var kjent som den norske bosetningen. Mr. Jacobson var postmester i Norway eller Muskego i de tidlige årene, og deres hjem var et tilholdssted for nybyggere og emigranter som passerte gjennom på den tiden. Hennes liv har vært langt og nyttig, og det er sannsynligvis få pionerer som var mer allment kjent eller høyt respektert enn denne gode kvinnen.»

Niels Jacobsen(1821-1905) blei gift med Netta fra Larvik. De fekk to ungar og budde i Saukville i Wisconsin:

 Det første norske bladet i U.S.A. het «Nordlyset». Det blei trykt i jordkjellaren hos Johannes da han budde i Norway i Wisconsin. Det blei trykt minst 5-6 blader/aviser i ulike delar av kontinentet, retta mot norskamerikanerane.

Fra rundt 1867 va Johannes pionéer-gårdbruker i Arctander Township ved Willmar i Minnesota. På kartet ser vi at lensmann Jacobsen er så og si nabo med Jørgen P. Ytterbøe.

Johannes hadde fleire ungar. Eldstesønnen Jacob va borgerkrigsveteran og va seinare gårdbrukar i Arctander Township. Den ett år yngre broren te Jacob, Peder, va også veteran fra borgerkrigen. Peder hadde siden starta opp møbelfabrikk i byen Louisville. Johannes og Kirsten hadde fått ein sønn te og han het Amos. Han hadde vært hvetekjøpar siden 1892 i byen Kerkhoven i Minnesota.

Her får vi viktig informasjon om søskena fra Kåsa under Værstad. Vi har sett at Johannes, Nils og Peder emigrerte. Jacob(1806) skulle være ein av de eldste i denna søskenflokken. (Etter lappen over). Jacob skulle ha blitt igjen i Norge! Han giftar seg i Holla i 1829 og fløttar te Brunlanes med kone og tre ungar rundt 1840.

Broren Tollef Jacobsen(1804-1874) emigrerte også og han va skredder. Han va gift med Karen Andrea Axelsdatter(1802-1874). De budde i Huxley i Iowa og fekk minst to sønnar og to døtre.

Eldste broren Claus Jacobsen(1798) skulle  oppholde seg i Tvedestrand. Claus va skreddar og bur i Kristiansand fram te rundt 1830. På denne tida fløttar han te Larvik og der dør han i 1868. Han va gift og fekk mange ungar.

Hvor blei det så av foreldra te dissa brødrene ? Jacob Clausen er «observert» i Holla i 1849. Jeg finner ham ikke begravd i uniten! Vi ser under at  Anne dør i Saukville, Wisconsin. Her er også sønnen Nels begravd:

                                                                                        ******

Familien te Ole er de siste plassbrukerne på Bjørndokka i Valebø før plassen blei lagt ned. Marie va vokst opp på plassen Ødegård på Fen. Denna familien slo seg ned som gårdbrukere i Whitewater i Wisconsin. Sønnen Tron tok fornavnet Thomas(1859-1939) og han tok  over farmen i Whitewater.

                                                                                         ******

                                             De utvandra fra Graverplassen under Graver i Valebø.

Ole og familien slo seg ned i Swedes Forest Township i Minnesota. Han forenkla navnet sitt og kalte seg Ole Stenson Graver og han va snekker. Han dør i 1875:» 64 Aar 8 måner og 25 dager gammel»

Sønnen Augustinus(1842-1915):

The Evening Tribune lørdag 14. august 1915:

«AUGUST O. LANE August O. Lane, født i Nedre, Thellemarken, Norge, 7. mars 1842. I 1863 kom han til Amerika og bosatte seg i Dodgeville, Wisconsin. Samme år giftet han seg med Gunhild Kristine Torgeson. De bodde i Wisconsin i syv år, og kom til Albert Lea våren 1870. Tre år senere flyttet de til en gård i London Township hvor de bodde i 23 år. Høsten 1896 returnerte de til denne byen, og med unntak av tre år i Nord-Dakota bosatte de seg i Albert Lea, og Mr. Lane begynte som snekker. Vinteren 1911 fikk Mr. Lane et lungebetennelsesanfall. Januaren etter var han igjen pasient med lungebetennelse, som han aldri ble helt frisk av. Det var under denne sykdommen han mistet sin elskede kone. Fra da av var Mr. Lane ikke i stand til å fortsette med yrket sitt. I løpet av de siste månedene ble det lagt merke til en markant forandring, og han sviktet raskt inntil døden lindret lidelsene hans. Ni barn sørger over tapet av en vennlig og kjærlig far, som var en tålmodig lidende. Alle som kjente ham lærte å elske ham for hans vennlighet og muntre gemytt. Han var et trofast og aktivt medlem av den synodale lutherske kirke.»

Mr. Lane var far til 12 barn, hvorav ni overlever ham. De er fru A.L. Leidal fra Northwood, Iowa, pastor George Lane fra Bellingham, Washington, L.C. Lane fra Helena, Montana, fru J.T. Kiland fra Hillsboro, North Dakota, fru P.G. Onstad fra Portland, Oregon, fru Nora Palmer fra denne byen, fru C.J. Clayton fra Chicago, Illinois, fru A.R. Byers fra Fargo, North Dakota og Walter Lane fra denne byen. Han etterlater seg også en bror og tre søstre.

                                                                                         *****

Denna familien utvandra med folka fra Skiftnes. De kom først te Wisconsin, men fra 1856 dreiv de gårdsbruk i Wanamingo i Minnesota. Kjøstol dør i 1897 og kona Maria i 1895. 

                                                                                      Kjøstol Neset

Sønnen Ole overtar foreldras gårdsbruk. Mellom 1887-89 er Ole  medlem av Statens Representanthus. Fra 1902 va Ole statssenator.

Herr Ole K. Naeseth, fra Wanamingo township, som representerer Goodhue County i Minnesotas senat, er en mann med en urokkelig karakter, sterke prinsipper og en konsekvent forpliktelse til sine plikter. Hans mangeårige tjeneste i offentligheten har tydelig bevist hans evner og dedikasjon. Fra ung alder har han vært en aktiv deltaker i samfunnslivet. Hans første verv var som kontorist i skoledistrikt nr. 60. Deretter, fra 1879 til 1884, var han fylkeskommissær, og fra 1885 til 1887 tjenestegjorde han i delstatsforsamlingen. Han har hatt sin nåværende stilling siden 1903.

Som en oppriktig talsmann for fylkets interesser har han vært en viktig støttespiller, og hans innsats har mer enn rettferdiggjort den tilliten som er vist ham. Herr Naeseth ble født i Walworth County, Wisconsin, den 30. november 1844, og flyttet med sine foreldre til Wanamingo township i en alder av tolv år. Han vokste opp her i pionertiden, og fikk sin utdanning gjennom de lokale skolene. I tillegg til studiene bidro han aktivt i farens forretninger frem til 1885, da han overtok den gamle familiegården, som han fortsatt driver i dag.

I tillegg til gårdsdriften eier han en gård på 140 mål i seksjon 25, som er registrert på hans kones navn. Herr Naeseth er også en aktiv investor og har blant annet interesser i flere landbruksbedrifter samt i First State Bank of Zumbrota. Hans engasjement for fylkets fremgang gjenspeiles i hans vilje til å bidra både økonomisk og gjennom sitt nettverk av innflytelse.

Senator Naeseth ble den 12. juni 1874 gift i Wanamingo med fru Rachael Seium Olson. Sammen fikk de fem barn:

• Herman, som er bestyrer av heisen i Wanamingo og i tillegg driver en gård.
• Carl, som arbeider som vognmann i Minneapolis.
• John, student ved det juridiske fakultet ved State University.
• Ida, utdannet ved Lutheran Ladies' Seminary i Red Wing og nå ansatt som skolelærer.
• Adolf, uteksaminert fra Lutheran College i Decorah, Iowa.

Familien tilhører den norske lutherske kirke.

Foreldrene til senator Naeseth, Kjostel og Maria H.I. (Faehn) Naeseth, ble født i Norge. Etter at de emigrerte til Amerika, slo de seg først ned i Walworth og Dane fylker i Wisconsin. I 1856 flyttet de videre til Wanamingo kommune, der de kjøpte 160 mål villmark. Denne eiendommen ryddet og dyrket de opp, samtidig som de både la til og solgte jord underveis. Den opprinnelige gården i Seksjon 10 beholdt de alltid. Faren døde i juli 1897, og moren i januar 1895.

                                                                         Senator Ole Neset(1844-1930)

Kjøstol sin sønn, Gunder, va også farmar i Wanamingo. Det er kjent fem brødre og ei søster av Gunder, der fleire er født i det nye heimlandet te Kjøstol og Maria Neset.

                                                                                            ******

Hans Petter er sagmester på Ulefoss da de reiser i 1886. Kona Gunhild va født på Skårdal oppe ved Nometoppen. Familien slår seg ned i Torquay i Saskatchewan i Canada. 

Ungane:

 Hans(1876-1959) budde i Bromhead, Ole(1879-1964) budde i Regina, Anne Pauline(1880-1959) budde i Melfort og Marie Gunhild(1882-1974) budde også i Melfort. Alle ungane blei gift og alle budde i området Saskatchewan.

Her ser vi Torquay rundt 1922. Vi ser på butikknavna at her va det mange av norsk avstamming. I dag bur det rundt 250 mennesker på stedet.

                                                                                          *****

Halvor Isaksen Romnes blei født i 1862. I 1881 emigrerer ungkaren. Han reiser ikke heilt aleine, han har med seg Nils Olsen på nabogården som går under navnet lensmannsgården. Halvor og Nils er like gamle, så de stod te konfirmasjon sammen. Halvor busetter seg i området North Puyallup i staten Washington fra rundt 1900. Staten ligger på vestkysten og grensar te Canada med Seattle som senter. Han giftar seg med Hanna Martina fra Hemsedal og de får to sønner og ei datter. Halvor dør i 1937.

                                                                          Halvor og Hanna Martina

Halvor har ganske sikkert sendt lange brev heim te søskenflokken på vestre Romnes. To år seinare kommer broren Nils og søstera Karen Kirstine etter. Nils va kasserer i Leeds State Bank mellom 1898-1900. Så fløtta han te bankjobb i Security Bank  i Rugby i North Dakota i 1909. Her dør han i 1927, 67 år.

                                                               Rugby har i dag rundt 2 500 innbyggere.

Karen Kirstine va tre år yngre enn broren Nils og ho va født i 1863. Henne fant jeg ikke noe på. I 1893 emigrerer også den yngste i søskenflokken. Ole va født i 1871 og er ført bakar da han reiser. Han blei gift og fekk ein sønn. Familien budde i Hibbing i Minnesota. Ole døde i 1952.

         Hibbing har i dag rundt 16 000 innbyggere og hadde tidligare verdens største jernmalmgruve.

Så har vi Nils Olsen Romnes fra lennsmannsgården. Han blir gift med Anne Tomina(1864-1931) og de va trulig barnløse. Nils va først kjøpmann i Moland og fra 1905 i Wanmingo i kompaniskap med broren Halvor. Nils og Anne Tomina er begravd i Wanamingo i Minnesota:

Her ligger også ein mye yngre halvbror av Nils som het Ole. Han va født i 1879 på Romnes og dør i 1932. Ole va gift med Cora Marie og de fekk to døtre og ein sønn.

Hva så med broren Halvor? Han blei født på Romnes i 1864. Han va gift med Stina og de fekk tre sønner. Den eldste sønnen va født i 94, så Halvor utvandra noen år før det. Halvor og Stina ligger på samme kjerkegården som Nils og Ole:

                                                                                               ******

Fra øvre Sannes utvandra to søsken i 1879. Det va Leif Helleksen og søstera Mari. Leif starta opp som kjøpmann i Grand Forks i Nord Dakota i 1888. Fra 1906 satt han som byrådsmedlem. Leif dør i 1930 i Long Beach i Los Angeles. Leif blei kremert.

Søstera Mari va født i 1860 og ho skulle ha gifta seg med Johannes J. Vale. Jeg finner J.J. Vale med ukjent fødselsår som dør i 1913 i Boswell i Oklahoma.

                                                                                        ******

Oberst Ole Skiftnes så vi kjøpte seg land ved Dexter i Sør Dakota i 1879. Litt seinare samma året kommer Christen Andreas Stenstadvalen med sin familie te Dexter. 

Christen (1846-1919)og  kona Bærte, født Kolstad(1851-1923):

Jeg tar med hennes gravstein, for den sier oss at de norske utvandrerne tok vare på det norske, sjøl om de hadde vært borte fra heimlandet i 50 år! Bærte og Christen fekk mange ungar: Anne(1874-1891), Julia(1878-1962) gift Ericson, Ingeborg Emma(1881-1971) gift Stee, Jens(1883-1886), Berta Caroline(1884-1948) gift Hogstad, Marie(1887-1928) gift Muggerud, Anne «Annie(1891-1977) gift Rukstad og Jørgen Andreas(1898-1975).

                                                     EI ARTIG NØTT!

Ingeborg Emma så vi akkurat på. Ho blei gift med Peter Melvin Stee. I mine kilder står det at Paul Andersen Stee fra Helgja va ein av de tidligaste settlerne i Dexter:

På kjerkegården som sognar te Dexter, er det begravd 9 personar med etternavnet Stee. Disse vi ser her er de eldste med detta etternavnet og de som startar det som familienavn. Detta paret har hatt ungane Peter Melvin(1880-1965) som va gift med Ingeborg Stenstadvalen. (De fekk tre sønnar som ligger begravd på denna kjerkegården med Stee som etternavn.) Julius Minor(1883-1887) og Hans A.(1886-1955). Hans blei gift og fekk sju ungar som alle hadde Stee som etternavn, men ingen av døm er gravlagt på «vår» kjerkegård.

Anne Stenstadvalen blei gift med Herman Rukstad og de er også begravd her. Herman hadde faren Hans. Hans va bror av Marn «Mary», som va gift med Paul Andersen Stee. Som vi skjønner, va de norske familiane i Dexter vevd tett sammen. 

Vi har sett tidligare at våre utvandrere ikke va redde for å forandre på navna sine borte i Amerika. Da jeg undersøkte etternavnet Stee i Norge i 1865, oppdaga jeg at det ikke fantes! Det er et oppkonstruert etternavn av den kreative Tollef Vipeto!

Tollef bytta te fornavnet Paul, beholdt etternavnet Andersen og føyde på Stee som fast etternavn. Det har da gått ut fra farens etternavn. Ingen av Tollef sine brødre tok Stee som etternavn. Stee som etternavn i Amerika, har da sitt opphav fra Anders Steensen Vipeto som forlot Norge med sin familie i 1851!

                        Her ser vi Dexter Township er markert. Området har i dag rundt 180 innbyggere.

                                                                                           *****

                                                                           5 BRØDRE FRA STUVERUD

Gunder Hansen fra Stuverud i Valebø, utvandra i 1862 da han bare va 16 år. Gunder og broren John va også av de tidligaste settlerane som slo seg ned i Dexter Township sammen med blant anna familien fra Stenstadvalen og Tollev fra Vipeo. 

Gunder dreiv sitt gårdsbruk som mange andre og i tillegg va han kjøpmann. I 1893 og i 1910 blei han valgt inn i Sør-Dakota sin lovgivende forsamling og han skulle ha blitt rik. Gunder blei gift med enka  Inger Skiftnes (1843-1939) som vi har sett på tidligare. Ho hadde vært gift med søskenbarnet Hans Usterud.

John Stuverud(1848-1931)reiste fra Norge i 1868. Han blei gift med ei søster av broren Gunder si kone, Caroline Skiftnes. John er nevnt som embetsmann i Dodge County i Minnesota, der han hadde vært kasserer. Han va da ein høyt respektert mann i Dodge fylke. Detta paret busetter seg siden i North Park i staten California. De får ein sønn som blir doktor og ei datter. Caroline dør i 1936, 90 år gammal.

Harald H. Stuverud tok navnet Harold. Han va født i Holla i 1841 og dør i 1876. Harold hadde budd i Canisteo Township, Dodge County i Minnesota.

                                                  Canisteo Township har i dag omlag 660 innbyggere.

Andreas H Stuverud kom også te Dexter, men i den andre bølga med settlere. Han blei født Hans Andreas den 9. januar 1856. Spor etter Andreas har jeg ikke finni.

                                                                                          ******

Avslutningsvis får vi ein tettare personbeskrivelse av ein fra Håtveitgrenda og noen i hans slekt. 

Teksten er forkorta:

Omtrent én mil sør for Scandinavia, eller Indilandet som det også ble kalt, ligger et lite norsk bosetningsområde som også heter Indilandet. Det ligger mellom byene Wautoma, Wild Rose og Mt. Morris, og består av det samme viltvoksende, vakre landskapet som en gang gjorde Waupaca County til et attraktivt sted for indianerne.

Grunnleggeren av denne bosettingen var en dyktig mann fra Holden prestegjeld i Nedre Telemark, ved navn Nils Nilsen  Haatvedt. I 1850 kom han fra Muskego sammen med sin svigerfar, Ole Anderson Lunde, og svogeren Per Gunderson Fen, begge fra Holden.

Disse tre mennene var blant de aller første pionerene som dro nordvestover i Wisonsin, som dengang bare va bebudd av indianere. De fant stedet ved en tilfeldighet da de var ute på jakt og begynte å utforske området. De slo seg ned i nærheten av Mt. Morris, og naturen der gjorde et sterkt inntrykk: skogkledde åser, fruktbar jord, blomstrende enger og små bekker – et landskap som minnet dem om hjemtraktene i Norge. I bakkane rett sydvest av der kjerka skulle bli bygd, tok de seg land.

Året etter ble bosetningen styrket da Halvor og William (Gullik) Arveson, også fra Holden, kom dit og i 53 kom det nye folk fra Sandsvær i Vestfold og Holt i Agder.

Grunnen til dette skyldtes særlig Marie Fen (senere fru Arveson), datter av Per G. Fen. Hun arbeidet som tjenestepike ved et hotell ved jernbanestasjonen der Berlin siden skulle bli bygd. 

Etter hvert som jernbanen ble bygget, møtte hun mange folk, blant annet fra Nord-Wisconsin. En dag kom hun i kontakt med en mann ved navn Torger Kjøstulfson Sveningen, som hadde bodd i nærheten av Tvedestrand. Han og familien hans – sønnene Kjøstulf, Ellef, Lars og Nils (Thompson), skulle videre te Waupaca County. Der hadde de venner og planer om å slå seg ned. Da Marie Fen fortalte om fordelene ved Mt. Morris, bestemte familien seg for å slå seg ned der. Torger kjøpte land te alle sønnene ved ein sjø som fekk navn etter Torgers opprinnelse: Norwegian Lake.

            Norwegian Lake er markert med rødt og Mount Morris ligger nært settlementet Holden.

Flere andre kom etterhvert til og bosetningen vokste raskt og allerede i 1854 ble en menighet organisert av pastor O. J. Muus fra Scandinavia. Menigheten ble kalt Holden, etter hjemsognet til flere av de første bosetterne, særlig Nils Nilsen og hans slekt. Mennene fra Holt i Agder, syntes at navnet Holden likna på deres eget sogn hjemme i Norge, så Holden ble godkjent. Navnet blei derfor et minnesmerke om gamle Holden i Telemark, som noen hadde forlatt. Den muntlige uttalen av Holden, hadde vært Hølla med tjukk l. 

Holden lå noe avsides, så innkjøp blei gjort i Milwaukee og kornet blei malt der. Det blei dyrka mye poteter og reisa gjekk over områder som va veldig tunge og reise gjennom, fordi jorda va sandholdig og terrenget kupert. Målet va Berlin eller Waupaca. Bosettinga vokste javnt og rundt 1900 va det ca 1200 med norske aner i settlementet.

Bosettingen ble med tiden både livskraftig og sammensveiset. Innen 20–30 mils avstand ble den regnet som en viktig møteplass. Handelen med Berlin og Waupaca ble mindre nødvendig etter hvert, siden man kunne finne det meste i området selv. Det krevde hardt arbeid og utholdenhet, men nybyggerne ryddet skog og gjorde jorda fruktbar. Snart ble landskapet preget av velstelte gårder og åkrer.

Navnene på de første norske nybyggerne ble godt husket, for de bar preg av en egenart og var nesten alltid "norske" i formen. Resten av navnene ble etter hvert blandet med engelske varianter.

 I Mt. Morris finner vi derfor en rekke navn som Thompson, Olson og Peterson, men også de gamle norske – Torgerson, Knutson og Jacobson – som vitnet om slekt og tilhørighet.

Etter hvert kom det også nye familier til. Blant annet bosatte Jens Hundere seg der, og hans navn ble te på ein skogstur endret til James Jarvis. Ellef Kjusulfson ble til Ellef Charleson; Gullik ble til William; Lars ble til Lewis; Anfin til Andrew og Knut te Newton. Forfatteren syntes det va ein uting å ikke holde fast ved de gode norske navna!

Blant de mest markante skikkelsane i bosettingen var Nils Nilsen. Han var en av dem som va mot å å bruke "amerikaniserte" navn. Han mente at det var en uheldig vane å kaste bort de gamle norske navnene til fordel for engelske former. Nilsen holdt fast på at de gamle navnene fortjente respekt.

Han ble snart sett på som bosettingens ledende skikkelse. Nilsen var både hjelpsom og klok og huskes som en mann med stor innsikt. Han var særlig opptatt av nybyggernes økonomiske situasjon. Flere ganger forsøkte han å overbevise dem om at de burde satse på samvirke gjennom "Granger-bevegelsen", som hadde som mål å styrke bøndenes makt i landet.

Denne bevegelsen oppfordret bøndene til å gå sammen for å selge sine produkter direkte, i stedet for å være avhengige av mellommenn og lave priser. Nilsen viste dem regnestykker: hvete som ellers ble solgt for 1 dollar per bushel kunne øke betraktelig i verdi og poteter som ble betalt med 40 cent per bushel kunne gi langt bedre priser gjennom fellesskapet. Han mente at tallene i seg selv var bevis for at samarbeid ville lønne seg.

Likevel var det vanskelig å overbevise alle. Mange mente at "Mt. Morris ikke kunne bli et ideelt samfunn" og at man fikk nøye seg med å selge produktene til amerikanske oppkjøpere. Til tross for dette ble Nils Nilsen stående som en av de mest innflytelsesrike og respekterte mennene i nybyggernes historie.

                                                                       Holden Lutheran Church 

Nils N. Håtveit er da født i 1822. Vi finnar ham i 1843 i Holla-presten sine utfløttarlister med mål om å reise te Kragerø. Nils skulle ha ført seg som Knudsen etter sin far, men han har tatt faren sitt etternavn som fast etternavn.

Nels Nelson blir begravd på familiegravstedet i Mount Morris, Waushara County i Wisconsin i 1907. Her ligger også kona Anne(1826-1882) fra øvre Lunde i Valebø. Faren te Nils ser vi døde i 1838 heime på Håtveit. Mora, Margrethe Steensdatter fra Håtveit, emigrerte også. Ho va altså født i 1788 og ho dør i 1873 og ligger sammen med Nils og Anne. Ei søster av Nils er også begravd her: Kari Nelson(1832-1852): Vor Soster alder 20 Aar.

Anne og Nils fekk seks ungar som døde unge og som blei gravlagt på familiegravstedet. Det blei på gravsteinen hogd inn: Vore Barn. I tillegg fekk de ein sønn og ei datter som vokste opp og fekk familie. Dissa to er også gravlagt på samme kjerkegården som foreldra.

Nils hadde søstera Taran som va født i 1817. Ho blei gift med Peder Gundersen Fen som er nevnt i teksten over som ein av de første settlerne sammen med svogeren Nils Nilsen og hans svigerfar. Taran og Peder er også begravd i Mountain Morris:

Peder sin familie reiste sammen med Peder sin halvbror og hans familie. Han het Anders og va født i 1822. Anders og kona Maren slo seg ned sammen med Gunder sin familie. De hadde sønnen Gunder(1848-1928) og dattera Aaste som va født i 1850. De fekk siden dattera Marie(1856-1868) som blei begravd med foreldra:

Nils Nilsen fra Håtveit så vi hadde slått seg ned her sammen med svigerfaren og hans familie:

Ole Lunde og hans familie slo seg også ned i Mount Morris. Ole dør i 1881, kona Karen i 1873 og sønnen Anund i 1899. Dattera Karen Johanne blei gift og fekk fire døtre. Karen Johanne dør i 1882:

Caroline Anderson, født Karen Johanna Olesdatter, var den femte av seks barn født av Ole Anundsen-Lunde og Karen (Kari) Halvorsdatter. Hun ble døpt 20. mai 1838 i Holla, Telemark, Norge. Karen og familien hennes utvandret til Amerika i 1842, og ankom New York City 1. august ombord på skipet Washington. Karen var fire år gammel. Etter ankomsten til Amerika endret faren hennes etternavnet til Anderson, slik resten av familien også gjorde. Fordi Karen ikke var et vanlig amerikansk navn på den tiden, ble hun kalt Caroline Anderson. Hun ble konfirmert i den lutherske tro i Holden Lutheran Church i Mount Morris, Wisconsin den 5. mars 1856.

Karen og Christian Hanson giftet seg 8. juni 1868 i Holden Lutheran Church. Karen var 30 år gammel og ektemannen hennes var 22. De fikk fire døtre som man kjenner til. Karen og Christian døde begge av tuberkulose med en måneds mellomrom i 1882. Deres yngste datter døde fire måneder senere.

I bokteksten så vi at Halvor og Gullik Arvesen Vale slo seg ned i Mount Morris. Gullik skifta fornavn te William:

                                                            Han har trulig mista livet i borgerkrigen.

                                                                                                                 ************

                                               Tre sioux indianere på jakt etter fjellsau i Sør Dakota

Emigrasjonsbølga fra Europa te Nord-Amerika endra heile kontinentet. De første settlerne som kom og slo seg ned, har levd av jakt og fiske. Mange av dissa jegerane har kommi aleine og de har trulig gifta seg inn i ulike indianske stammer og blitt integrert. De ulike indianerstammene va nomader som fulgte de store bisonflokkane, litt som samene har hatt for vane å følge reinen. Det va plass te mange nykommere, kontinentet va enormt. Etterhvert blei allikevel den urgamle levemåten trua. Små byar poppa opp, «jernhesten» skulle komme og skjære seg gjennom de gamle trekkrutene te urinnvånerane og deres byttedyr. Settlerane va jordbruksfolk og store områder blei litt etter litt beslaglagt av den hvite mann. Konfliktene blei hyppigare og hyppigare og fra slutten av 1850 åra og framover, møtte ulike indianerstammer på organiserte militære tropper.  Om ikke kuler og krutt knakk indianerane, hjalp brennevin og ukjente sjukdommar te. I løpet av 50 år, gjekk indianerane fra å herske over landet te å bli nærmast slaver av den hvite mann og hans levesett.

Indilandet (Indianernes land). Utdrag fra ei bok.

Midtre Wisconsin er ikke så fruktbart som den søndre eller nordre del av staten. Derimot er det et meget behageligere og mer stemningsfullt landskap å bebo. I motsetning til søndre Wisconsins store sletter og nordre Wisconsins store skoger er landskapet oppdelt i små prærier omgitt av kranser av eikeskog med mange larmende småelver samt innsjøer. Særlig er dette tilfelle med vestre Waupaca County og nordøstre Portage County.

Dette var et særdeles yndet oppholdssted for indianerne og kalles derfor ennå for Indianlandet. Intetsteds var der slik en overflod av hjort eller så mange bjørner og bevere. Bekkene var fulle av ørret og de blanke innsjøer var fulle av bass og gjedder. (Bass er ein stor rovfisk som kan ligne på abbor). Dessuten var den sandaktige jordbunnen lett å dyrke for den lille mengden mais eller poteter, som indianerne trengte.

For kun femti år siden var dette et indianernes paradis uberørt av den hvite manns fot eller hans ærgjerrighet. De hadde ingen vanskelige oppgaver å løse, ingen higende mål å nå. Fra sivet på innsjøens bredde til skogen som kledde åsene, var det et fredens land med overflod. Alt dette hadde Manitou gitt sine røde barn og livet var langt. Derfor lå de og røkte sine piber i velbehag og ro og fortalte gamle sagn. Gikk så på jakt eller plukkede bær og dansede den livlige buffalodans. Livet var godt.

Kilder: gamleholla.no, gamlevalebø.no, nb.no, norwayheritage.com, find a grave, google transelate, buverud.no, utvandrermuseet.no,