BJØRNEJEGAREN GREV RABEN
Lensgreve Christian Gregers Raben (1794 - 1875)
Christian va dansk og født med ei sølvskje i munnen! Han levde på sine store slott og fekk etterhvert hang for å pynte sitt gods med utstoppa bjørnar. Han va kanskje ikke ein jegar i ordets forstand, meir ein troféjegar og det va kun bjørn som trigga avtrekkarfingaren hans. Detta flotte dyret fantes ikke i heimlandet og Christian skjønte han måtte nordover te Norge. Han hadde hørt at her va det et eldorado for å drive med bjørnejakt!
Ein forfar blir greve i 1734 og kaller grevskapet opp etter seg sjøl : Christiansholm. Vår Christian sin far, Frederik, arvar detta grevskapet. Frederik va ein blanding av oppdagar og botaniker og skulle ha ei gedigen samling herbarium (tørka planter) og rundt 1500 bøkar om botanikk! Christian Gregers hadde seks søsken som vokste opp og han va den eldste. Han blei gift i 1840 med Anne Nordberg og ekteskapet blei uten ungar.
Anne Nordberg
For å forstå miljøet som denna søskenflokken voks opp i, ser vi på faren sitt gods:
Aalholm slott
Egholm herregård
godset Bramsløkke
Lindencrones palé i Kjøbenhavn
Lensgreve Christian Gregers Raben har heilt sikkert mye han kunne tenke seg at du skulle høre om, men vi konsentrerer oss om hans store lidenskap og hans reiser te Norge for å leve ut jaktdrømmen!
BJØNNEJAKTA I VITNESJØLIA VED BØFJELL
Christen Olsen Steinhaug(1819-1879) va skomaker og jeger. Han budde på Steinhaug under Tveit ved Kilevann i Melum. Han va med på jakta og hadde skrivi ned hva som hadde skjedd. Dissa papira hadde sønnen levert te ein anna og det resulterte i boka «Halsløs Bjørnejakt» som kom ut i 1979. Her får vi et fantastisk bilde av hendelsane:
Johannes Kabbe (1907-1987) va den siste ordføraren i Holla før vi blei Nome kommune i 1964. Kona Elna (1913-1985)va født Andersen og ho skulle også bli ordførar. Her pekar Johannes på bjønnehiet i Vitnesjølia ved Bømark.
I detta avisutkløppet fra mars 1866 får vi høre meir om denna jakturen:
Her inne lå binna og de to ungane.
På morrasida fredag 9.mars skulle det endelig lykkas grev Raben å felle bjørn, ja det vil si heile tre bjørnar! Han hadde fått has på ei binne og hennes to ungar med den gode dobbeltløpa rifla si. Denna skrivemåten går igjen i all omtale av greven. Det blir bestandig framstilt som at greven skaut bjørnar, men avisutkløpp viser at han aldri drepte bjønn sjøl! I bokteksten ser vi også at greven også er med på denna sminkinga av sannheten! Det va ein stilletiandes løgn som alle involverte va med på, til og med lesaren!
Inngangen te hiet.
Binna kom ut av hiet og Gunnar Høidalen ropte: « Skyt nå greve da, ellers så blekker jaggu jeg gamla»! Journalisten skriver videre at snart lå binna framfor de lensgrevlige føtter. Jegeren blei både glad og rørt, men det gav seg da Gunnar Høidalen(1789-1883) og sønnen Hans Røisland forlangte 300 spesiedaler. Avtalen va 100 og detta va noe greven va utsatt for på alle plassar han kom for å jakte. Om ikke medhjølperane på jaktturane ville ha meir enn det va avtalt, ville de ha pengar av ham uansett om det blei bjønn eller ikke. Grev Raben blei lei av at folk «spekulerede i hans beutel».=pengepung.
Hans Røysland
Åpningen av hiet
Lørdag morra lå bjørnane på utstilling i vedskjulet te fergemannen og vertshusholderen Tron Pedersen på Sagene. Ein artig sak er at Tron føras som han lever, men han har nå vært død i to år. Det er kona som driver videre, men detta har altså satt seg som ein institusjon som bærer Tron sitt navn. Seinare på dagen er greven på vei heim te Danmark med «sitt» bytte. Slottet på Lolland hadde vært klart i åresvis te å ta i mot greven sine jakttrofeér! Om ikke greven va fornøyd med ei mindre binne, va han hjertelig velkommen tebake te vårt distrikt ved ein seinare anledning. Vi veit fra andre kilder at greven hadde gjort et veddemål i Danmark på 10 000 spesiedaler om han kom te å få bjønn eller ikke på denna turen.
Nå kom han heim i triumf!
Erik Hollaseter hadde sett børsa te Gunnar Høidalen. Den va et dobbeltløpa munnladningsgevær som hadde merker etter tanngarden fra ein bjørnunge som nesten hadde tatt livet av Gunnar. Erik huska godt alle arra som Gunnar hadde etter møter med bjønn. Børsa te Gunnar hadde havna i Amerika hos ein av ungane, men den savna jaktturane i Heia: Den hadde tatt te med å ruste så fælt!
Jaktstua ved Brennebu skulle ha vært ein mellomstasjon for jaktlaget. Snømengda gjorde at greven hadde blitt bindt fast te ein kjelke med tau, så hjølperane fekk ham fram te jaktplassen. Det hadde vært ein strabasiøs tur, for greven va tyngre enn de hadde trudd.
JEGEREN OG MANNEN
Christian Gregers sine turar te Norge startar rundt 1844 og han skulle komme te å bli ein flittig gjest. Han hadde avisannonse høsten 1874 om at han gjerne ville skyte bjørn året etter. Denna hobbyen i Norge ser ut te å ha vært altoppslukandes for ham etter at han oppdaga bjørnejakt. Han er nå altså 78 år og vil fremdeles te Norge for å jakte på bjønn!
Det ser ikke ut te at han va her hvert år, men i løpet av ein 25 års periode gjesta han bjørnerike bygder rundt 10-12 ganger. Han va ein fargerik type som lett blei fornærma og som fornærma andre. Sammen med ein altfor tjukk pengepung, et voldsomt temperament og dårlig innlevelsesevne, va han ein særs lite hyggelig kar!
Folk lo av jaktferdighetene hans og hans manglende evne te å klare seg ute i det fri. Kunne de lure ham for pengar, gjorde de det. Det ser også ut som om greven skjønte godt at pengar va ein problemløsar og ved innfall blei han rivi med og kunne kaste pengar etter folk. Fleire ganger blir han benevna som ein nimrod, altså ein kranglete type.
Ofte kom han først te Christiania og satte føttane i den før han peila kurs mot distrikta og jakt. Han reiste alltid uten kona, men han reiste aldri uten tjenere. Han hadde som regel med ein, men av og te to. De blei ofte slått med flat hand og da va han framme med pengar etterpå. Så kunne han spørre om han slo hardare enn forrige gang, for det ville utløse ei høyare utbetaling!
Ein gang gjekk sinne utover ein gutt på rundt 10 år. Ei kone gjekk i mellom, for han ville skyte gutten! Enden på visa blei at ein geitekilling blei leia fram som greven satte ei kule i ! Da va humøret på topp igjen!
Turane gjekk rundt i heile Sør-Norge: Telemark, Hedmark, trøndelag og områdene rundt Kristiansand, Stavanger og Bergen. Greven prøva lykka i gode bjørnedistrikt og han ville helst skyte de som lå i vinterdvale. Det pekar i retning av at troféet va viktigare enn naturopplevelsen. Greven va med på ei stor jakt i Gausdal. Avisa skreiv siden at han heller ikke på denna turen fekk sin bjørnefell, «stakkars mann»!
Maleri da greven va rundt de 40.
I Christiania trengte greven bukser og sko. Det blei da sendt bud på hoffskreddar og hoffskomaker. Mål blei tatt og dagen etter kom det ein gutt med de nye buksene.Tjeneren hørte prisen og sa da at te den prisen ville ikke greven ha døm. Tjeneren dobla prisen i møte med greven og Christian skrøyt og sa at «det var et par gode benklær. Nå får vi se om de passer». Det va lettare sagt enn gjort. Han va så tjukk at te denna jobben måtte han ha hjølp. Om kvelden kom det ein anna løpegutt med nye sko. Greven fekk høre prisen og svarte at «slike fillestøvler ville han ikke ha». Greven forlangte nye støvlar te dagen etter! Tjeneren sendte løpegutten tebake te skomakerverkstedet. Gutten skulle komme dagen etter med det samma paret, for greven hadde ikke sett på døm eingang. Så blei gjort og prisen va nå dobla. Grevens reaksjon dagen etter va at «de kunne lage ordentlige støvler når de bare ville»!
Bildet er fra 1866. Alt i denna tida va det kritiske stemmer som kritiserte skogeierane og jegerane som blei lakeier for de rike bjørnejegerane fra Danmark, Tyskland og Frankrike. De vi ser her er utlendingar, ikke norske bøndar i sine klær.
Her får du ein beskrivelse av greven fra 1855:
Han hadde vært ein kjekk mann, men bar nå preg av oppblåsthet etter for hard drekking. Han hadde store grå barter og om livet hadde han ein flott forseggjort jaktkniv i sølv. Ved behov brukte han ei stor kostbar pelskappe og i munnen hadde han ei merskumpipe. Han oppførte seg som ein nabob, altså som ein superrik som ville vise seg fram. Den dyre pipa si passa han å holde i si høyre hand, slik at alle skulle se de flotte gullringane! Han likte dessuten å skryte av at han hadde åtte ulike titlar! Han kunne fortelle at han begynte med portvin klokka 7 om morran og at han drakk champagne te lunsj!
Noen storskyttar va han ikke. Før besøket i Holla hadde han vært på skuddhold i Valebø. Bjørnen hadde stått på to bein, men det lå igjen bare litt bjørnebust etter greven sitt skuddforsøk. Han blei lura fleire ganger av jegere som sa de visste om bjønnehi med ein sovande bamse. Te slutt forlangte greven attest av lensmann eller prest for å unngå fleire bomturar. Han søkte årligen etter bamsen, men det va sjelden han fekk fatt på den, kan vi lesa.
Under jakta i 1864 hadde Lars Sørensen Lunde (født 1817) i Valebø, sikra greven bjønn. Han hadde mura den inne. Trulig va detta ei tørrmuring med stor kampestein. Han hadde tidligare blitt lurt av styverfengere. Detta uttrykket betyr profittmakere.
Ved besøket i Holla hadde han blitt invitert inn i Holden te Severin og Sophie Cappelen. De va reflekterte og varme med et kristent livssyn. Nå skulle de få ei innføring i grevens håndtering av kjøttmåltider. Det va trulig elgkjøtt på menyen og greven hadde for vane å suge ut krafta av kjøttet. Han va ikke så ivrig på å tygge kjøttet og svelge det, så nå måtte det etterfyllas på grevens tallerken heile tida. Her satt han altså å spytta de utsugde kjøttstøkkene ut over den tidligare hvite og glatte damaskduken te Sophie! Nå va det flotte festbordet ikke lenger te å kjenne igjen!
Her forbereder han neste norgesbesøk og forteller hva som gjelder. Greven ville ikke te Nord-Norge.
I august 1844 kommer dampskipet «Christiania» fra Kjøbenhavn og det er på vei inn te Brevik. Greven er ute og ruslar og kommer te å ramle over gelenderet rundt åpningen ned te maskinrommet. Det va grov sjø, så skipet gjekk for sakte fart. Det redda livet hans, men det va uvisst noen dagar om han kom te å overleve. Han hadde kommet te krefter igjen i Stavern.
Her har vi ei gjesteliste som viser hvor mye bjørnejakta betydde for Christian: Grev Raben Bärenjäger.
Ved Kongsvinger gjekk det ei historie blant jegerane:
De hadde finni bjønn som de hadde skyti på og som nekta å rømme te skogs. Det va ein snill bjørn som de lurte på om de skulle tjore fast. Siden ville de sende bud etter grev Raben, for denna bjørnen måtte te og med greven klare å ta livet av!
Greven hadde blitt tatt med te fjells. Noe bjønn hadde de ikke fått enda og nå blei det fyra bål og stelt mat. Kjentmannen hadde snakka te greven fleire ganger alt, for han gjekk og snakka så høyt. Det hadde ikke greven brydd seg om. Nå tok han fram alt tomgodset han hadde i sekken, stilte det opp og skøyt på blink! Det blei ikke noe jakttrofé på denna turen!
Tysk rifle som greven eide av merket G.F. Stender
Ein sjelden gang va greven med på åtejakt etter bjørn. For å tore detta hadde han drekki mye brennevin. Så satt de på post og greven måtte nok ein gang ty te brennevin da han fekk øye på bjørn. Greven måtte hoste etter den store slurken, bjørnen forsvant og jakta va over. Da de kom ned te bygda, fekk greven spørsmålet om han ville velge ein pung full av gullmyntar eller om det skulle komma bjørn inn på tunet. «Bjørn», svarte greven kjapt. Dagen etter spurte greven om hvor mye det kosta å skyte den gamle kjerringa som kom på veien. » Å, det blir liv for liv», va svaret. «Da får det s’gu være», svarte greven og strøyk te skogs etter billigare vilt!
Så va greven på middag og tebehøret va blant anna flatbrød. Greven va mistenksom og glodde på flatbrødet. «Hvordan spiser man så dette?», spurte greven. «Slik», va det ein som svarte og satte flatbrødet på høykant i kjeften!
I Østerdalen på gården Messelt budde Raben ei tid. Han satt aleine i storsalen og åt frokost og det gjekk med 24 egg hver morra! Tjeneren hans passa på pengekista hans og ein dag va det ein smågutt som hadde gjort seg fortjent te drekkepengar(lønn for utført jobb). «Gi gutten en daler,, så sparer jeg på småpengene mine», sa greven te tjeneren. Detta tesvarer 350kr i dag og va ei heil formue for den unge gutten.
I Setesdal va de i stuss. Hvorfor va ikke greven like god te å skyte bjørn som det han va te å skyte gris fra kalesjevogna si?!
Så va det drivjakt og driverne hadde fått los på bjørn. Bjørnen va på vei mot greven, men den gjorde utfall mot ein ung gutt i drevet som så seg nødt te å drepa bamsen. Nå va gode råd dyre. Hva skulle jaktlaget gjøra? De ville nå ikke få de 100 spesiedalerne de så sårt ønska seg. Ein snartenkt visste råd! De fekk satt bjørnen i sittandes stilling støtta av noen kvistar. Raben kom te og ropte: «Jeg mener sannelig den er død»! Svaret lød: «Nei visst er den ikke død. Ser De ikke at den blunker med auga?» Raben skøyt den så i magan og den ramla over ende og greven va nå ein fornøyd bjønneskyttar!
Detaljer av rifla over.
Kilder: nb.no, kjerkebøkar, Wikipedia og bilder av bjønnehiet av Alf Torstein Bjerklund.