HOLLENSAUGENS VERK 1652 - 1701

10.01.2024

Preben von Ahnen (1606-1675) va ein av to som fekk verket inn i ordna forhold i 1657. Han va blant anna amtmann for Bratsberg og ein særs mektig mann.

                                                                                    INNLEDNING

To tjukke gode bøkar er laga om Ulefoss Jernverk. Disse har hatt fokus på eiere og drift. Sjøl har jeg vært nysgjerrig på vilkåra verket hadde ved oppstarten og åssen nyetableringa påvirka Holla-samfunnet. Holla va i 1650 åra et enkelt bondesamfunn som fungerte som det hadde gjort i middelalderen. Her va det som på andre plassær lensmann og prest som va myndighetspersonane i bygda. Folk levde i all hovedsak av å dyrke jorda og fangst av dyr. Norsjø og småvann i skogen kunne gi kjærkommen fisk, om lykken stod ein bi. Litt industri hadde vi likevel. Krafta fra de ville vannmassene hadde gitt oss et fortrinn. Holla med ulefossen hadde i over 100 år vært storleverandør av skjærte materialer te kunder langt uttafor landets grenser. Her har vi ikke sikre tall, men vi kan se for oss at ein del tjente pengar på fløting og andre på de fire sagene som stod ovafor fossen. Videre har det sikkert vært noen som har tjent te livets brød ved små tegleverk. Vi kan se for oss at de laga mindre bruksgjenstander te livets mange oppgaver og takstein. Skomakere, bøtlere og andre som lagde hverdagsting for bondefamiliane, kan ha hatt tilhold i bygda. Det har vært forutsigbare liv som blei levd her. Brevet som kom fra kong Fredrik i København 8. august 1657, skulle snu alt oppned for hollasokningane!

                                                                                       Kong Fredrik

                                                                       DIPLOMATI OG STORPOLITIKK

I mars 1657 gjekk det brev te Kongsberg i håp om å få lov te å starte et jernverk i Holla. På Kongsberg satt den øverste myndighet for bergverks-  og jernverksdrift i Norge. Søknaden blei anbefalt og sendt videre te København. Kong Fredrik va avhengig av norske jernverk. De kunne produsere kanoner og kuler og ga skattepenger i statskassa. Dessuten va søkerane kongens betrudde menn som kongen sjøl hadde gitt toppjobber. I tillegg va de eiere av blant anna Fossum jernverk som fekk jernmalm fra Fen. For å minske kostnadene, argumenterte eierane av Fossum at jernmalmforekomstane på Fen kunne holde liv i et verk te. Detta va musikk i ørene te kongen som i juni detta året, hadde erklært krig mot svenskane. Kong Fredrik skreiv så blekket spruta og sendte godkjenning tebake te Ove Gjedde og svogeren Preben von Ahnen. Her va det bare å gi full gass om krigen mot svenskane skulle vinnas!

                                          Lensherre Ove Gjedde (1594-1660) va den andre av to eiere i 1657.

                                                KONGEBREVET AV 8. AUGUST 1657 OG DETS BETYDNING

Betingelsane kongen ga Gjedde og von Ahnen va særs gode, ja ingen andre verk kunne vise te ei slik kontrakt. Detta må sees i lys av den desperasjonen som kongen va i. Han kunne ikke få nok krigsmateriell te sin krig og strakk seg særs langt i å hjelpe de to eierane i gang med drifta. For at detta prosjektet skulle bli vellykka måtte verket få ein god start. Gjedde og von Ahnen fekk full råderett over øvre og nedre Fen, Tufte, øvre og nedre Vipeto, Namløs og Namløs midtgården med Teigen, Holla med ødegården Rønningen, nedre Eie, Søve og vestre Heisholt. Det va altså heile 11 store gårdar med underbruk som kongen krevde styringsrett over. Detta privelegiet gav kongen så videre te jernverkseierane. Det va de store skogane som lå nært verket som måtte gjøras om te kull som verket trengte og brenselsved for å bryte ut malmen på Fen. Odelsbøndane skulle håndteras meir skånsomt, men om ikke disse også innretta seg etter verket, ville kongen også pålegge døm å selge kullet billig.

Skulle detta ikke være nok, fekk verket rett te å kreve skog av prestebolets eiendommer og andre der det va nødvendig. For å kunne bygge de bygningane verket krevde, måtte bøndane gi billige materialer te eierane av verket. Disse blei da skjært på sagene i ulefossen. Odelsbøndane hadde forhandlingsrett, men ingen innvirkning på utfallet av avtalen døm fekk med eierane av verket. Det va store bygningsmasser som skulle opp. Smeltehytta med marsovnen, hammarhytte, hus for å holde kullet tørt og større damanlegg som skulle drive hammaren. De som skulle jobbe på Hollensaugen sitt jernverk måtte også ha ein buplass.

Siden eierane måtte grave djupt i egen pengepung for å få verket igang, fekk de 3 års skattefrihet.

Videre skulle de få kjøpe inn nødvendig utstyr te drifta skattefritt, men øl og silkevarer va unntatt! Her kan vi tenke at verksfolka va jamnt over litt for glade i øl, noe som kunne sette produksjonen i fare. Silkevarer va luksus og et statussymbol for overklassa og ville være med på å synliggjøre klasseskillet.

Det hadde tydeligvis vært ei vanskelig oppstartstid for verket. Drifta hadde kanskje vart noen små år før 1657 og dissa privilegiene skulle være med på å sikre produksjonen. Vi har ulike kilder der oppstartåret er satt te 1652. Det er mulig at verket hadde sine første famlende steg detta året, men at formaliseringa kom med brevet fra 1657.Verket skulle ha gått i rykk og napp i denne tida. Beitevis va det ingen produksjon og i brevet under ser vi at verket teslutt blei nedlagt. Krig og dårlig beliggenhet blei ført som årsakar.

                                               Stedet der jernmalmen blei trylla om te jern, marsovnen


GODSEIER, REDER, BORGERMESTER OG FORRETNINGSMANNEN ANDERS MADSSEN(1609-1670) OG KONA KAREN OLUFSDATTER STRANGER (1617- 1698)

Anders hadde ry på seg for å være ein nådeløs mann å forhandle med. Han va danskfødt og satt som borgermester i Tønsberg. Handelsmannen Madssen skulle bli den rikaste og største jordeieren i distriktet. Han slo under seg store verdier og hadde fått tak i partar i verket da Gjedde og von Ahnen ikke kunne tebakebetale lån de hadde hos Madssen. Gjedde og von Ahnen hadde tydeligvis prøvd i mange år å få drifta i verket te å gå i pluss, uten hell. I 1670 kjøper Anders Madssen den siste delen av von Ahnens part i verket og blir eneeier. I november samma år dør han. Mange tiår seinare gjekk det vandrehistorier på verket om denna harde og tøffe godseieren. Han skulle ha tvinga fanden te å kjøre bord for seg på nattestid!

                                                                          Borgermesterens signatur

Kona te Madssen, Karen Olufsdatter, va datter av rådmannen i Tønsberg, Oluf Trulssøn Stranger. Karen har trulig vært like tøff som mannen i forretningslivet og ho tok opp der mannen slapp. De fekk fleire ungar og ein av døm va Stig Andersen Tonsberg(1646-1690). Han va handelsmann i Skien og eide sagbruka på Ulefoss ei stund. Han va gift med Anne Clausdatter, som siden blei gift med Johan Arnold. Anne Clausdatter og Johan Arnold budde på Borgestad og va svoger og svigerinne med Halvor Borse :  Halvor Borse hadde sønnen Joachim som blei gift med ei datter av Johan Arnold fra hans tredje ekteskap: Charlotte Amalie Arnold giftar seg med Joachim Halvorsen Borse i Gjerpen i 1703. I juni 1702 selger Joachim Borse Borgestad gård te sin svigerfar. Joachim og kona Charlotte Arnold budde på Fjære gård i Fjærekilen som hadde vært eid av Halvor Borse. Det va som vi ser tette familiære band mellom de ulike eierane av jernverket på denne tida.

Dette kongebrevet fra 20. februar 1672 er fullt av opplysningar  om drifta av verket som Karen Olufsdotter fekk fra Kjøbenhavn. Jeg tar med dem som jeg synas kan være av interesse.

Det som springer ein i øyet er navnet på verket: Hollensaugens verk. I reine ord betyr det at detta va sagbrukets verk! Detta underbygger og forsterkar kunnskapen om at sagbruka langs fossen kom lenge før verket og at de va godt forankra i bygda! 

Videre har Karen Olufsdatter ytra ønske om at ho IGJEN ønsker å drive det lille verket. Detta går kongen med på og ho ska sleppe toll på ulike kornslag inn te verkets folk. Her er det tydelig at drifta har stoppa opp.

Fra 1673 ska ho ikke betale tiende og avifter av drifta og i 4 år slepper ho skatt på alt gods som verket kan føre ut i den store verden. Siden skulle ho ha de samma betingelsane som alle de andre jernverka i Norge.  Skulle verket og deleierane ha behov for å kjøpe meir skog, må skogeierane legge te rette for slike handlar. De som nektar, ska betalas dårligere for deres leveranser av rostved(ved som blei omgjort te kull). De som hadde skog som kunne brukas i skipsbygging og te skipsmaster, skulle få lov te å levere detta. Det va heller ikke lov å hogge skogen som lå nær gruvene. Om ein skogeiar ønska å selge skogen sin, hadde verket førsterett på kjøp.

Presten og prestebolet slapp heller ikke unna. Om verkets eiere hadde bruk for noe av prestebolets skog, måtte det avstå skogen.Videre måtte presten tillate at verkets mange hestar grasa på prestebolets grunn. Jorda te verket og boliger hadde gått ut fra prestebolet og detta skulle kompenseras. Om verkseierane skulle ha bruk for ein gård som hadde godt hestebeite, kunne ikke presten nekte byttehandel så lenge den andre gården presten fekk lå i samme sognet.

Videre hadde ingen rett te å nekte å gi fra seg eiendom om verket ville starte ny marsovn og hammarverk. Bønder som hadde eiendomsrett te elv og foss måtte også avstå detta te verket ved behov. Her va det krafta fossen kunne gi som va ettertrakta for å drive ein eventuell ny hammar.

Alle bønder va plikta te å levere setteved te gruvene, jernmalm te marsovnen og kull te denne.

Alle som jobba for verket og på dets gårder, va fritatt for ordinær militærtjeneste om ikke det va krig.

Brua som tidligare hadde gått nerafor fossen måtte bygdefolket igjen bygge opp og siden vedlikeholde. Det kommer tydelig fram at det på detta tidspunktet ikke er bru over elva. Det betyr at tidlig på 1600 tallet va det ei bru der og vi kunne ha gått tørrskodd over ulefossen!


                                                  VERKETS INNVIRKNING PÅ FOLKET I HOLLA

Hva fekk så bygdefolket ut av opprettelsen av Hollensaugens Verk ? Den umiddelbare virkningen va tap av frihet. Nå va det ikke lenger bonden sjøl som styrte syklusen. Han hadde indirekte blitt dreng på eget bruk. Primstaven hadde vært bondens rettesnor gjennom århundra, nå va det plutselig verksklokka på hammarbruket som styrte liva deres. Skogen hadde før vært bondens bankbok, men nå blei den ei svøpe. De måtte levere årlige faste kvanta te verket og som om ikke detta va nok, bestemte verket betalinga som bonden skulle få! Det va innført arbeidsplikt og detta va et pålegg som frie bøndar hadde vanskelig for å svelge. Bøndane gjekk fra frihet te nærmast slaveri!

 De første 50 åra eller lenger va arbeiderane på verket innfløttare og utlendingar. Her måtte det hentas inn spesialkompetanse som bygda ikke hadde sjøl. Nykommerane den første tida kom med anna kultur og språk og de tjente mye pengar. Det veit vi utfra lister over hva de måtte betale i årlige leier på de ulike verksplassane. Det va altså dissa  «inntrengerane» som gjorde at bondens frihet forsvant og dårlig lønna tvangsarbeid blei pålagt. Resultatet av detta va at det oppstod et hat. Et hat mot kongen i Danmark som hadde lagt denna byrden på bøndane og et hat mot korpen på verket som sinnet og frusterasjonen kunne taes ut på. Det va ikke kompetansen hos døm som hadde sitt levebrød på verket det skorta på, det va arbeidsviljen te skogeierane og uviljen te å levere det de blei pålagt. De ulike onnene har også gjort at bonden kom i tidsnød. Følgene blei at produksjonen på verket kun gjekk når bondestanden fant det for godt!

Vi har fleire opplysningar om hvordan oppstarten av verket greip inn i liva te folk:

Om skogeier skulle finne jernmalm på sin grunn, va han plikta te å melde fra. Detta blei ikke gjort, fordi ein forstod da at området blei konfiskert mot ei symbolsk betaling. Siden ville bonden få mye jobb med å levere malmen for dårlig betaling. Hadde du skog som va interessant for verket, visste bøndane råd. De tente gjerne på egen skog for å sleppe meirarbe som følgte med verkets konfiskering. De som gjorde det, «skal uden al naade på livet straffes». I klare ord blei dissa drept! Om ikke detta va nok, utnytta forvalter og eiere denna muligheten. De konfiskerte meir skog enn det verket trengte for ega vinning! Heller ikke de adelige kunne nekte å gi fra seg skog.

Sagbruka va også plikta te å gi fra seg tømmer om det va mangelvare på verket. Bøndane måtte først levere malm, kull og ved te verket. Siden skulle de levere tømmer te sagbruka. Om opprettelsen av jernverket førte te mangel på råstoff for sagbruka, måtte de bare innstille drifta.

I realiteten blei rike som fattige i vårt distrikt underlagt verket og dets eiere. Kongen hadde i lang tid bare vært «han far» i Danmark. Han hadde kun vært et navn på linje med gud. Nå satt han godt forankra i hollasamfunnet gjennom verkseierane og deres medhjølpere og styrte liva te folk. Sjølstendighet og frihet blei bytta ut med tvang og ufrihet.

Marsovnen er fylt av jernmalm og trekull ska etterfyllas for å få enda høyere temperatur. Det va så arbeidskrevandes å starte marsovnen opp igjen etter stopp at det blei unngått lengst mulig.

                                                          HALVOR SØRENSEN BORSE (1640 - 1701)

Halvor blei ansatt av Karen Olufsdotter i 1672 som forvalter på verket. Etter at ho hadde fått gode premisser fra Danmark om ny drift, skjønte ho at ho måtte skaffe ein ledar som fekk folk med seg. Verket va nå i dårlig stand etter ein periode med stillstand. Den karismatiske Halvor Borse va mannen som skulle komme te å redde drifta. Uten ham og hans forhandlingsevner, hadde detta prosjektet sett langt mørkare ut.

Halvor vokste opp i Skien. Faren va rektor på latinskolen i byen og blei siden prest i Hjartdal. Sønnen Halvor gjekk tre år på denna skolen som faren dreiv. Han fekk borgerskap som kjøpmann i Skien og i 1664 gifter han seg, 24 år gammal. Halvor va ein med godt hue, gode talegaver og ein person som fekk andre te å tru på visjonane sine. Han har pressa og trua da det trengtes og blidgjort og betalt for seg da det va påkrevd. Han va ein med store visjonar og trulig ein mann som ville vise at det umulige va mulig. Det tok bare litt tid.  (Se filmen «Tørres Snørtevold»)

Denna oversikten er god, for vi ser familieforholda i Borse-slekta. Den sier også hvor sterkt Holla området stod i tida. Halvor Borse si søster Anne, skulle få den høyt elska forvalteren Engebret Bomhoff som barnebarn. Jochum Borse lyktes heller dårlig i forretningslivet, men svogeren Herman Leopoldus skulle bli den første Løvenskjold og denna familiegreina eide Holden Jernværk fra 1726-1833. Anne Jacobsdatter Borse skulle også bu i Holla. Ho budde på prestegården sammen med sin mann, Hr. Giert Meidel. (Anne dør i 1709 og boet va særs innholdsrikt. Se «Fortiden Taler» fram te 1820 på denne nettsida.)

Den første tida som forvalter budde Halvor Borse på verket. Da må han ha brukt all sin kløkt og sine forhandlingsevner og tidlig ha vinni folks tillit og tru på prosjektet. Den nye forvalteren fekk sving på drifta og ting så bedre ut. Nå fløttar Halvor og familien te Fjære gård i Solum.

Etter at de fire åra med gunstige betingelsar va over for Karen Olufsdotter, selger ho verket te Halvor Borse i 1676 for 12 000 riksdaler. (Detta tesvarer 10,6 millioner i dag.)

                            Borgermester Madssen og kona Karen Stranger sitt gravsted i Tønsberg.

 Borse va den første eieren av verket som va født i Norge og nå skulle han vise hva han gjekk for! 

Halvor fekk med alt som fulgte verket, gruvene på Fen og Holla gård ved kjøpet. Holla har siden fulgt eieren av verket. Produksjonen tok seg meir og meir opp og alt så bra ut. Verket hadde nå tegang på nok ved og kull, jernmalmen kom den korte veien fra Fen i båt og Norsjø va ideell for frakt av varer ut av bygda. Likevel va det et problem. Områdene som va gunstigst for å hente ut kull fra, tehørte Fossum jernverk. Halvor hadde diplomatiske egenskaper og gjorde personlige avtaler med bøndane om kulleveranser. Verket hadde nå blitt ein konkurrent te Fossum som måtte regnas med. Om dissa avtalene Borse her gjorde kan ha forkorta livet hans, er usikkert………..

I året 1686 ser han mot Hørte og krafta i elva der. Ved gården Kise får han i gang ein dobbel stangjernshammar. Halvor hadde gjort avtaler om kulleveringar så langt borte som i Seljord. Ved å ha ein hammar på Hørte, fekk han ned prisen på kullet grunna at fraktkostnadene gjekk ned.

Malmen fra Fen va ikke egna for produksjon av smijernsprodukter. Borse så mulighetene ute i Voldsfjorden og i 1692 va Bolvig verk ein realitet. Jernmalmen te Bolvig kom etterhvert fra sørlandsgruvene. Den va bedre egna for å produsere smijernsprodukter. Rujernet fra Bolvig blei siden frakta te Holden og Hørte. Her blei det nå produsert topp smijernsprodukter på hammerane.

Hans Gregersen Winter ser vi va skipper på to av Borse sine skip, «Engelen» og «Svanen». Borse dreiv tydeligvis med skipstrafikk og har kanskje handla med «det store utland». Trulig har han hatt mange skip og muligens frakta han jernmalmen fra Østre Mørefjær te Bolvig for ega regning.

Jernmalm blei etterhvert mangelvare for alle de ulike verka. Borse inngikk i år 1700 kontrakt med Østre Mørefjær gruve i Agder om levering av malm som kunne brukas i produksjonen av smijern. Handelsmannen Borse hadde vokst seg stor og sterk. Han va nå eier av gruvene på Fen, Bolvig verk, Hørteverket og hammarverket i Holla. Om ikke detta va nok, kasta skipa han eide nye grunkar i pengehaugen te emperiet hans. Drifta av Halvor Borse sitt gods gjekk så det gvein. Alt han tok i lykkas han med og detta så konkurrentane på Fossum og Larvik på med stor bekymring……

Her ser vi hvordan hammaren kommer ned og bankar jernet te den forma som ønskas. Krafta te denna prosessen i Holla kom fra ulefossen.

På seinhøsten 1701 va Halvor Borse på vei heim te Fjære med hest og kjerre. Han kom fra Gråten i Skien der Holden Jernværk hadde lager og utskipningshavn. Her va det lagra varer som hammarbruket trengte og ferdige produkter fra hammarverket og jernmalm fra Fen som skulle ut te kunder. Disse blei frakta på skip som seilte fra Gråten og ut i den store verden.  

 Da Halvor passerte Geiteryggen denna høstdagen, blei han skutt i bakhue. Hesten førte ham ned kleivane og heim te Fjære der han døde. Siden skulle reisende legge stein i haug på detta stedet som minne om den mektige og trulig respekterte Halvor Borse.

Distriktets prestar bruka prekestolen i jakta på drapsmannen og oppfordra gjerningsmannen te å stå fram. Hvis ikke, va evig fortapelse uungåelig. Dissa truslane førte aldri fram, så hvem gjerningsmannen va er ukjent, men vi kan ganske sikkert utelate landeveisrøveri. Da hadde Borse blitt overfalt av fleire og blitt frastjælt verdisaker og hest. Detta drapet kan ha blitt beordra og bestilt av eierane enten på Fossum- eller Larvik verk. Borse va deleier på Fossum og kan ha fått uvenner der. Hensikten va å setta Borse ut for godt i kappløpet om jernverkstrona i Norge!

Halvor Borse va særs mektig i si tid. Han fekk tre ungar som er kjent og dattera Inger er i direkte linje med Løvenskjold-familien i skiensfjorden i dag. Inger blei gift med den første Løvenskjold og denna familien satt som vi så med Holden Jernværk fra 1726-1833:

Herman Leopoldus (1677-1750) blei adla i 1739 og tok navnet Løvenskiold. Navnevalget va ingen tilfeldighet, da Leopoldus betyr løve!

                                                                Inger Halvorsdatter Borse (1677-1714)

                                                                                  OPPSUMERING

I 1740 blei det gitt ut ei kristen bok vi avslutningsvis må se på:

Under avsnittet som omhandlar måtelighet, blir Borse omtalt: Temperamentets dyd, ved hvilken mennesket kan moderere sig, dels imod vreden, dels imod frygten. Dette er den rette tapperheds concept. Noen innbiller seg at det er en tapperhet når en har mot til å utføre ting på Borse-maneer! Men det er en brutalitet, ingen tapperhet. Slike folk som er brutale i ungdommen, forandrer seg når de får et embed. De blir fryktaktige som ei kvinne eller gammel kjerring. Da ser vi hva for en tapperhet de har hatt! Slikt er bare dumdristighet og ikke tapperhet!

Her er det personlige oppfatninger som skinner gjennom, men det gir et bilde av hvordan samtida så på Halvor Borse. Boka er utgitt rundt 40 år etter hans død og det at uttrykket «Borse-maneer» enda blir brukt, viser hvor markant han va i sine leveår. Han framstillas som om han kom te sin rikdom gjennom brutalitet og temperament og det kan nok langt på vei væra rektig. Du kom ikke fram i verden ved å stå med lua i handa og det va den sterkastes rett som gjaldt og da gjennom posisjon og pengar. Videre sier teksten at han va feig og snudde kappa etter vinden. Detta får vi bekrefta ved hans personlige avtaler han gjorde for å få levert nok kull te hammarverka sine. Han gjorde det som krevdes. I dag ville vi kanskje kalle dissa egenskapene for gode forhandlingsevner. Elementet feighet er ikke lett å oppdage i kildene. Det kan peke på at Halvor Sørensen Borse va slu og pragmatisk. Uansett samtidas syn kan vi konkludere med at: 

Uten Halvor Sørensen Borse sitt engasjement og eierskap av Holden Jernverk, hadde ikke bedriften eksistert i dag! 

Han er den reelle grunnleggeren av Hollensaugens Verk!

                                                                       Marsovndrift fra rundt 1900

Kilder: Nasjonalbiblioteket og da særskilt  Holla 1 fra 1925 og boka « Ulefos Jernværk, 1657-1957» av Yngvar Hauge. - gamlegjerpen.no - Wikipedia -