«FORTIDEN TALER»fram te 1820
Svulstig tittel tenker du og ja, her kommer gammal kotyme og språk te å slå inn for fullt! Gamle bøkar og aviser kan være kilde te ny kunnskap. Jeg va nysgjerrig på om det lå ukjente historier om Holla og omegn på nasjonalbiblioteket. Det gjorde det!
Jeg tar meg den friheten å forenkle ordlyden i de ulike tekstane ved behov. Jo lengre bakover vi går i tid, jo meir blir det de store linjene som slepper te. Jeg håpar med denna bolken at vi ska høre nye historier og andre som vil farge det vi alt visste. Sjøl har jeg fått mange a-ha opplevelsar og jeg har kommi over opplysningar som forhåpentligvis også er ukjente for fleire! Under detta arbeidet blei det klart for meg at mengda med tilgjengelig stoff auka utover på 1800 tallet. Jeg har derfor valgt å dele serien opp i fleire bolkar.
Det blir om heksebrenning, lovar og planer som gjaldt skyssprisar, sag-og jernverksdrift, kanalutbygging, togplaner og drap på Vipeto i 1920, for å nevne noe!
Her vil det med ujevne mellomrom bli lagt ut nytt stoff kronologisk tidsmessig, slik at de ulike avsnitta står i sammenheng!
Antall småhistorier te nå: 53
*******
DEN FØRSTE NAVNGITTE ULEFOSSING: STARKADR ALUDRENG
Sagna om Starkad ska være kjent i de tre nordiske landa i forskjellige utgaver og være fra vikingtida.
Starkad skulle ha vært ein Jote( fra Jotunheimen) og overmåtes stor og sterk. Han hadde heile 8 armar, noe som gjorde at han kunne bruke 4 sverd på ein gang da han va i kamp. Han budde ved (fossen) Alufossa(Ølfossa= Ulefoss) og kaltes altså for Aludreng og han va forlova med Ogn Alvesprenge fra Jotunheimen. Ein gang Starkad va på reise, fekk forloveden Ogn Alvesprenge besøk av den kjempesterke Hergrim halvtroll. Hergrim røva Ogn med seg. Han va sønn av bergrisen Arngrim. Da Starkad oppdaga detta, oppsøkte han Hergrim og ga ham et valg. Hergrim kunne enten gi fra seg Ogn eller gå i kamp med Starkad på holmgang. Hergrim valgte å gå i kamp og de to kjempa ved den øverste fossen på Eie(Eidet = Den øverste fossen er da Vrangfoss). Her blei Hergrim slått ihjel av Starkad. Problemet for Starkad va at Ogn hadde blitt glad i Hergrim og de hadde fått sønnen Grim sammen. Ogn sørga over Hergrim og tok livet sitt med sverd. Starkad tok alt godset etter Hergrim og sønnen Grim.
Kong Alf på Alfheim hadde dattera Alfhild. Alfhild hadde ansvaret for disenes blot denna høstkvelden da ho blei bortført av Starkad. De fekk dattera Bauggerd sammen. Detta fant ikke kong Alf seg i og fekk tak i guden Tor. Han oppsøkte Starkad og slo ham ihjel og sleit så av ham de overflødige armane for å gjøre Starkad meir menneskelig.
Starkad fekk et barnebarn som også het Starkad. Braavallakvadet er diktet rundt 1066 av ein skald fra Telemark. Dødskvadet er også om Starkad den yngre og diktet i Telemark litt seinere enn Braavallakvadet.
******
Her har vi et diplom fra D.N. fra 23. mars 1439. Hovedlinjene i diplomet er at Gråtopp angreip Olaf Bukk og hans mor og søster året før på Brunlanes. For detta nidverk blir alle menn i Telemark pålagt å betale bøtar. Ei ku eller fire hudar eller to gode mår- eller gaupeskinn. Dette gjelder rike og fattige, unge og gamle og de som va med på angrepet og de som satt heime! De som gjorde opp for seg skulle få benådning, men døm som lot være, skulle få kjenne på kongens vrede! Gud forby om folk ikke betalte, hverken ungar eller koner skulle sparas! Deltakerane kom fra Bamble- , Gjerpen- og Wolufos skipreide. Videre sier Olaf Bukk at han ikke kan garantere hva som skjer med døm som ikke gjør opp for seg. I samma setningen prøver han også med smiger og kaller dissa for «kjære venner».
Her er det to ting som er viktig. Bøtane vil Olaf Bukk ha, men viktigare er at han da kan presse døm som betaler for opplysningar. Han veit nemlig ikke hvem Gråtopp er!
Så har vi navnet på Ulefoss i 1439: WOLUFOS.
******
D.N. 1/1036: Brevet er skrivd i Holla av Olaf Torgeirsson som har vært kongens forlengede arm. Tollef Håvardsson og (broren?) Halvard Håvardsson hadde forbrutt seg mot kongen. Olaf Torgeirsson kvitterer/opphever anklagene kongen hadde mot brødreparet. Olaf har tydligvis vært ein myndighetsperson. Under bolken om presten Torgiuls Torleifsson har vi trulig ein far av brødrene nevnt. I 1490 åra budde Håvard Niklisson på midt Tveit.
*******
Presten i Holla i 1611 het Herr Hans
******
HEKSA PÅ EIE
Boka er fra 1904, men tar for seg ulike saker fra fylket århundrer bakover. Halvor Eie satt på øvre fra rundt 1647-1660 og han har trulig hatt ei kone med meingars mot, for i året 1650 blir ho dømt te halshugging for sine heksekunster! Ho hadde fått tre gårdsjenter te å vitne falsk sammen med seg. De hadde beskyldt hennes mann for «adskillige sodomistiske synder og gjerninger». Ho meinte at Halvor hadde hatt seksuell omgang med dyra på Eie eller noen av gårdsguttane. Ho va full av hat og misunnelse mot mannen Halvor og beskyldningane blei avkrefta som rein løgn. Ho blei halshogd og vi får et innblikk i utgiftene rundt henrettelsen. Noen hadde pengar tegode for mat ho hadde fått et par uker før ho blei dømt. Skarpretteren tok seg godt betalt for sjølve henrettelsen og sliping av sverdet! Så skulle han ha diett to dager før henrettelsen og betalt for reiseutgiftene fra Tønsberg. Budet som kom med «jobbtilbudet» te Tønsberg skulle også lønnas. De tre unge jentene som vitna falsk fekk kakstrykning av skarpretteren og denna «jobben» skulle han nesten ha dobbelt så mye betalt for som sjølve halshogginga! Kapellanen skulle ha godt betalt for å lesa sakrementet og klokker og bysvenn skulle også ha et mindre salær. Dødsdom ved henging va allikavel langt dyrare!
Kakstrykning bestod av heile 27 piskeslag!
Bøddelen, mester Hans fra Oslo, tok seg av tre hekser i Skien i 1586. De hadde utøva trolldom og heksekunster. Klokkerens kone va ei av de tre. Bøddelen måtte ha et ekstrahonorar, fordi han måtte bli lenger i byen enn avtalt. For henrettelsen av de tre fekk han 13,5 riksdaler. Dette tesvarer rundt 10 000 kroner i dag.
******
Fra samme bok som historia over:
Om slekta Meidel er det skrivi mange bøkar. Jeg drar noen korte linjer med hjelp av eidangerslekt.org
Giert Meidel (ca 1606-ca 1696) va hoffjunker i Kjøbenhavn i 1628. I 1661 er han tollbetjent i Langesund og seinare er han skipsreder og trelasthandler. Han er også nevnt som trelasthandler i Porsgrunn. På slutten av livet budde han i Holla, trulig hos sønnen sin med samma navn.
Presten Giert eller Gerdhard Meidel (ca 1657 - ca 1717) va gift to ganger. Han va sogneprest i Holla fra 1684 te han døde, men han har fungert som kapellan under den forrige presten fra minst 1671. Da er han nevnt i et skifte fra lille Håtvedt.
I året 1709 er første kona død. Ho het Anne Jacobsdatter Borse og Halvor Sørensen Borse hadde vært jernverkseier i bygda og hennes onkel. Jochum Halvorsen Borse hadde vært Anne Jacobsdatter sitt søskenbarn. Han blei det kalt bud på da skifte skulle settas opp i Holla, men han blei forhindra denna dagen grunna uvær på Norsjø.
Presten og Anne hadde hatt dissa ungane: Jacob va eldst og student og han va født i 1686, Ellen Sophie 1695, Søfren 1697, Margrethe 1700, Thomas 1704 og Giert 1706. Boet hadde gjeld te kjerkene i sognet og kjøpmann Simon Jørgensen i Skien. Da gjelda va betalt, va det 634 riksdaler i boet i reine pengar eller rundt 575 000 i dagens verdi. Presten Meidel fekk halvparten og hver sønn 63 riksdaler og hver datter fekk 31 riksdaler. Detta va ein vanlig ordning ved skifte.
Så får vi høre hva slags verdigjenstandar av gull som va i boet. Det va ein ring med blå stein og seks diamanter te ein verdi av 40 rdl, ein signetring utstukket med ein safir 4 rdl, en ring me turtoris og to diamanter 10 rdl, en ring med rubiner 2 rdl og fleire ringer. Så hadde Anne hatt et korallarmbånd med gullås 20 rdl.
Videre et flott sølvkrus på tre løveføtter med drevet lokk 35 rdl, to røde hamburgerkrus med sølvlokk, et sølvegg som va forgylt inni og ei emaljert pynteflaske te parfyme.
Sølvegg, eller bedre kjent som luktevannshus, blei vanlige i Norge fra rundt 1700 og framover. De blei etterhvert populære med hjerteform og inneholdt parfyme.
Det va mange kjøkken- og bruksgjenstadnder i tinn, messing,kobber og jern. Det va mange messingstakar og et par messingarmar(trulig te å feste på veggen te å ha lys i), vektskåler, risengrynskvern og sju kakkelovner(vedovner i jern).
Her ser vi ein bileggerovn fra Fossum og prinsippet ved denna ovnstypen. Ovnen mangla dør i front, men gav varme på andre sida av murveggen
Sengeklær va det mye av i svensk, dansk, hollandsk og engelsk stoff. I tillegg va det mange egensydde ting som klosterlerret, damaskduker, dukar med gåseøyemønster og floxlerret.
Videre skulle de dele to seigerverker (golvur fra tysk), et med hus og glass og et positiv. En klavesymbal (cembalo:ein forløpar te det moderne flygel), en fiolegam, ein zither med futeral, ein fiol og ei harpe og mange ruslærstoler.
Tysk cembalo fra 1710
Teslutt av det ein del børser som skulle delas: To engelske visicher (winchester ?), ei rifle, ei aalborgbørse, ei hagle, ei sledebørsje og to pistolar med hylster.
Det er et særs rikt bo med minst fem ulike instrumenter, åtte ulike våpen og to golvklokker. Så va det jo også dyre smykker og sølvkrus. Det vitnar om gode kontakter med resten av Europa og gamle pengar.
Instrumentet zither
Anne Jacobsdatter Borse har søskenbarnet Kirsten Halvorsdatter Borse. Ho tar seg av yngstesønnen te presten Meidel og kona Anne da Meidel dør i 1717. Giert Meidel er da bare 11 år og blir stesønn i familien te Kirsten Borse og mannen Nils Jolsten. Giert vokser opp ved Baaseland verk ved Tvedestrand som Nils Jolsten eier. Giert tar ei utdanning i militæret, men hopper av den retningen da han gifter seg i 1733. Han får siden jobb ved Gråten som tilsynsmann for lageret te Holden Jernværk. Det går ikke så bra, for Giert legger igjen alt for mye penger på gjestegiveriet der og dør, kun 46 år som fattig.
******
Holden eller Ulefos verk, ligger noe over halvannen mil fra Skien. Det er i god stand og haver sin malm langt vesten fra, nemlig ved Arendal.
Denne jernmalmen fra Arendal blei brukt i smijernsproduksjonen ved jernverket. Jernmalmen fra Fen blei brukt te andre typer produkter. Den va ikke egna te smijernsprodukter da jernet blei for sprøtt. Disse linjene står i ei bok som heter «Dannemarks og Norges beskrivelse» og som kom ut i 1729. Den tar for seg all handelsvirksomhet i Norge på denne tida.
*******
I 1736 blir jernverka i Norge pålagt skatt(tiende) ukentlig så lenge marsovnen va i drift. Jernverkseierne hadde fradrag for skatt de første 8 og de siste 8 dagane marsovnen va i produksjon. I 1742 blei skatten omgjort te slik den hadde vært før 1736, nemlig ein årlig skatt. Fra 1742 måtte eierane av Holden Jernværk betale ein årlig skatt på 850 riksdaler. Dette varte fram te 1812, da årlig skatt blei satt te 35 riksdaler:
*****
Fra ei bok fra 1903, men teksten er fra året 1743 og omhandler fruktdyrking på østlandet. Det blei ikke dyrka frukt fra tre i Holla, slike som epler og pærer. Litt hasselnøttar kunne du være heldig å finne, men ofte blei dissa høsta av unger og ungdom før de va modne. Slengere av plomme- og kirsebærtre fantes. Dissa blei det tydligvis ikke drivi noe aktivt hagebruk på i Holla. Ville epletre fant du også her og der.
******
I 1753 kommer boka «naturlichen historie von Norwegen» av Erich Pontoppidan:
I år 1753 har gruvene på Fen vært i drift i godt over 100 år. Fossum verk er noen tiår eldre enn vårt eget og de va de første brukerne av jernmalmen fra Fen. Videre står det i teksten at gruvegangane går under ferskvann i 250 meter og når du går i dissa gangane, hører du bølgene fra vannet(Norsjø)!!! : Detta va ein jobb for de med gode nerver!
**********
11.juni 1762 kjøper Severin von Løvenskiold Ulefos Sagbruk for 6 000 riksdaler av justisråd Christian Ancher i Christiania. Før detta eierskiftet, hadde eierane av sagbruka i ulefossen også vært eiere av Holden Jernverk. Justisråd tittelen blei innført i 1661 og man måtte være medlem av høyesterett for å få tittelen. Seinere kunne man få denna tittelen uten ein spesiell grunn, eller kjøpe den!
Et gammalt sagbruk ved Moss
******
4 onsdager fra 9. september 1778 og framover finner vi denne annonsa. Det er den tidligaste teksten med direkte reklame jeg har finni for jernverket og bygda. Forvalter Saxild på Gråten kunne selge deg jerngryter fra verket. Du kunne også få franske og hollanske beholdere fra ca 1-50 liter. Disse va beregna på sprit. Bryggerpanner kunne ein også få kjøpt. Han lokka med at man kunne se varene hos ein kjøpmann i Christiania.
********
Boka «Om kongeriget Norge» kom ut i 1779. Her får vi ei oversikt over jernverka som sogna te Akershus- og Kristiansandsstift: «Bærums verk som er eldgammelt» - Hakkadals verk på Hadeland - Viks verk på Stange, Hedmark - Eidsvold verk - Ådals verk i Solør - Moss verk - det Dikemarske verk som støder til det bærumske - Hassel verk ( tre mil nord af Bragenes= Drammen) - Eidsfoss verk i grevskabet Jarlsberg= Larvik - Kongsbergs jernværk, ødelagt aar 1705 - Fossum verk ved Skeen - Ulefos eller Holdens værk - Bolvigs værk ved Herre - det Laurvigske værk, dels ved Larvik, dels ved Næs - Egelands værk ved Gjerstad, Kristiansand - Bareboe eller Bosselands værk to mile oven for Arendal: Dette verket gjekk siden under navnet Næs jernverk - Lessøe verk= Lesja verk i Gudbrandsdalen - Åmdal værk i Tokke : Her tok de ut kobber.
15 jernverk lå i konkurranse med vårt lokale i 1779 i detta området vi kan kalle sør-Norge. Nå er det kun vårt igjen som er i drift.
Maleri av Fossum Jernverk fra rundt 1790
**********
Utover i 1780 åra kommer det bøkar som omhandler og kartlegger bygdene i Telemark:
Myndigetene i Danmark va nok ikke så interessert i dagliglivet i Rauland og Hjartdal på denne tida, vi ska ikke beskylde døm for det! Det va nok økonomiske hensyn te riket som pirra denna nysgjerrigheten. Det va urolige tider på kontinentet og Danmark måtte kartlegge eventuelle verdier i deres provins, Norge.
Vi ser i denna inneholdsfortegnelsen at de undersøkte det meste: Alt som hadde med geistlige, militære forhold og veier. Tamme og ville dyr og fugle- og fiskeslag blei også kartlagt. Videre hvor mange vi var og alt som hadde med landbruket. Skogbruket og tømmerhandelen visste myndighetene ga penger i kassa og våre husdyr blei også lagt under lupa. Da alt av økonomiske gleder for Danmark va kartlagt, fulgte et avslutningskapittel om telen og hans hus, klesdrakter og skikkar. Detta va eksotisk og rart å oppleve for ein som hadde trava rundt i Københavns gater. Vi kan også se for oss språkbarrieren som va mellom raulandsbonden og dansken med pudder og parykk!
*********
Her har vi veibeskrivelse fra vårt område i 1780 åra. Her ser vi at fra Fjærekilen og opp te Holla va det egentlig bare ein farbar vei, nemlig vannveien. Når du kom te Eie-stranda, måtte du ta landeveien te Nomme og Nom-eide, ein distanse på ei kvart mil å gå. Eiestranda er kanskje i området der Striken ligger i dag? Når det gjelder navnet Nome i gamle kilder er det ein ting som ska nevnas. Navnet blir konsekvent ført Nomme, ikke Nome. Med ein m blir bokstaven o lang, med skrivemåten Nomme blir bokstaven o kort i uttale. Detta hamskiftet mellom ein og to m’er har jeg ingen god forklaring på.
******
I samme periode leser vi:
Her møter vi eit gammalt navn på Flåvann, nemlig Rørvannet! Videre falder dette vannet ud over Wrangefoss til Ulefos og Nordsøe, som uden for Scheen falder i det salte hav!
*******
Fra 1781 får vi ei oversikt over verkets produksjon og avgift som kongen i Danmark ska ha:
*******
I 1784 gir Løvenskjold oss året for oppstarten av tegleverket som lå i området der kraftstasjonen ligger i dag, 1765.
Tegleverket er klynga med hus ytterst på tangen
******
BONDELEDEREN HANS HANSEN KOLSTAD HOS KONGEN I KØBENHAVN
I 1784 blir Kristian Jensen Lofthus fra vestre Moland ein bondeleder i Agder og Telemark. Bøndane ville klage på pengeglade prestar, lensmenn, sorenskrivere og andre myndighetspersonar som gjorde livet vanskelig for bøndane. Problemet va at det va ulovlig å reise te København med slike ærend, men Lofthus samla folk rundt på Østlandet og trossa forbudet. Prinsen i København fekk ei liste med 329 navn på misfornøyde nordmenn. Ein av hans kampfeller va sersjanten og smeden Hans Hansen Kolstad. Hans budde på plassen Kåsa under store Kolstad og han va født på lille Kolstad i 1760. Utgangen for Lofthus va ikke lystig. Han blei dømt te livsvarig tvangsarbeid på Akershus festning i 1792 og fem år seinare er han død. Den øvrige ledelsen i opprøret må sone i år 1800. De fekk 1, 2 og 3 års straffearbeid, men de va ute etter 6 uker. Hans Kolstad dør heime i november 1806.
Fra ei stor avisreportasje fra 1842 får vi fleire detaljer: Høsten 1785 hadde tre bonderepresentanter reist te København for å besøke «han fa’r» som va et uttrykk for kongen og hans sønn. Ein av disse va altså Hans Hansen Kolstad og han representerte Holla Bø, Sauherad og Heddal. De forsikra kongen at de ikke hadde kommet for å klage å gjøre opprør. Deres klage va reell. Hans Kostad fortalte kongen at han va folkets røst og va sendt for legge fram bøndanes klage. Han ønska å få bøndanes byrder letta, for det va for tung ei bør for deres svake skuldre. Fortsatte det som før, ville det føre te total undergang og ødeleggelse. « Således, allernådigste konge, blir deres majestets underdanigste undersotter i disse fire sogn behandla.» Da bøndane hadde tatt opp problema heime i Norge, blei de beskyldt for å væra rebeller og opprørere. « Nei, allernådigste konge, våre forfedres ære har alltid bestått i og kjent for troskap og tapperhet, kjærlighet te kongen og fedrelandet. Denne edle karakter vil vi kjempe for videre, så lenge deres(kongens) norske blod oppvarmer vårt norske bryst og med fyrrighet sirkulerer om våre oppriktige hjerter. La herren gi landet bestandig fred! Skulle det oppstå en feide, står vi samla som ein mann, slik som våre modige forfedre». Så følger noen pompøse vendingar om at de skulle gjøre alt for kongen. Derfor va det ugreit den dårlige behandlinga og utpininga som sorenskrivere og lensmenn holdt på med heime i Norge.
Det blir hentyda i avisteksten at Hans Kolstad skulle fått hjelp med ordlyden i denna oppfordringa te kongen. Tja… Jeg trur vi ska væra forsiktige med å undervurdere vår mann. Han er kun 25 år og må ha hatt ein betydelig pondus og klokskap som har gitt ham detta meget viktige vervet. Han har lest brevet sjøl, så da kunne han ganske sikkert skrive også. Om han førte talen sjøl ned på papir er usikkert, men innholdet kan vi være trygge på er Hans Kolstad sitt.
Det va disse to Hans Kolstad la fram bøndanes klager for:
Kong Christian den 7. og hans sønn som siden blei:
Kong Fredrik den 6.
*****
Vernepliktige i Holla hadde å møte på Ulefos Hovedgård.
*******
1784 :
Først får vi ei innføring i beliggenheten og hvilke nabobygder vi grensar mot.
3.januar 1724 hadde kjerkene i sognet blitt kjøpt av prosten Alstrup for 2625 riksdaler. Nå va det den døde von Løvenskjold som eide døm:
Severin Løvenskjold(1719-1776) På maleriet er det ført Herre til Holden!
Så blir godset te de ulike kjerkene nevnt. Detta er gårdspartar som kjerkene gjerne hadde fått av gårdeierane under middelalderen. Dette for å sikre seg oppstandelse og evig liv. Noen gårdspartar bør nevnas: Holla kjerke eide i 1784 2 mæler i Ørvaldsås. Detta er den nå forsvunne gården som lå i Øvervallsåsen, se videre. Helgja kjerke eier blant anna ei halv tønne i Heieset. Detta kan væra ein lokal gård som muligens har forsvinni, eller Høyset i Melum. Ei tønne skyld er forøvrig det samma som 12 mæler.
Her har vår skrift ein faktafeil som vi rettar. Mellom 1700 og 1721 rasa den store nordiske krig. Statskassa te kong Fredrik 4. va så og si tom. For å bøte på detta, solgte kongen mange kjerker og det som fulgte med i Norge. Prosten i Bamble het Peder Astrup og han lot ikke mulighetene for ein god handel gå fra seg. I 1724 kjøper han alle 18 kjerkene i nedre Telemark for summen 2625 riksdaler. De årlige inntektene på bare Sannidal kjerke lå på rundt 160 riksdaler.
I 1784 er det skole ved jernverket og ved sagbruket. I tillegg er det fire omgangsskoler.
Løvenskjold bygde kjerke i Helgja i 1734 og den blei innvia året etter den 8. juni av biskop Peder Hersleb(1689-1757). Det er antatt at det stod ei stavkjerke her i 1734 og nykjerka skulle være rundt 120 cm breiare enn stavkjerka. Løvenskjold gav ein kalk av sølv, et oblatfat i sølv, ein messehagel i rød damask og ei alterbok in octavo. In octavo viser te framstillingsmetoden av sidene i boka. Papir blei håndlaga på denne tida og ett papir blei bretta slik at det utgjorde åtte sider i denne alterboka.
Biskop Peder Hersleb innvia Helgja kjerke 8. juni 1735
Det er ingen åpne eller mura kister i Helgja kjerke. Detta betyr at ingen er begravd under kjerkegølvet i steinkiste eller kiste. Detta va lenge vanlig å gjøre om du va rik nok, da det å bli begravd inne i kjerka blei sett på som noe edelt.
Så står det at Holla kjerke under disse eierne blei så godt som bygd opp på nytt.
30. desember 1734 selger prost Alstrup de tre kjerkene i sognet te Herman Leopoldus(1677-1750) som kjøper kjerka i Gjerpen i 1735.
Han va gift med Inger Borse og jobba siden for sin svoger Joachim Borse. Joachim Borse va sønn av Halvor Borse som kanskje va den rikaste i Telemark da han døde i 1701. Joachim Borse arva Holden hammarverk etter far sin, men va ingen god handelsmann. Svogeren Herman Leopoldus tar vårt jernverk på odel i 1726 på vegne av sin sønn. Herman Leopoldus blei steinrik og kjøpte seg adelstittel i 1739 av kongen vår som satt i Danmark. Han valgte seg navnet Løvenskiold og det passa bra, siden han het Leopoldus som betyr løve.
Holla gamle kjerke hadde altså blitt gjennoppbygd/restaurert under dissa to eierne. Koret på kjerka rasa i 1718 og påbygningar og utvidelse har foregått i perioden fra ca1719-1735. Koret, midtskipet og våpenhuset blei alle gjort større. Den første utgava av kjerka har altså vært betydelig mindre enn dagens murar.
Herman Leopoldus: Kjerkeeier og ansvarlig for restaurering/bygging av Holla gamle kjerke rundt 1735.
Herman Leopoldus gav te Holla kjerke et alterklede med sølvsnorer, en rød fløyelsmessehagel med et gullkors på, sølvkalken fekk han reparert og forsølva, ein ny sølveske te (oblat)brødet, alterbok med sølvinnbinding og ei altertavle med to store lysestaker. I Holla kjerke lå fleire begravd under kjerkegølvet, blant anna fogden Borg og kappelan Tormoe: Her er det noe feilføring. Sorenskriver og fogd Waldemar Wilhelm Bang(ca 1710-1756) budde på fogdegården på Romnes. Tormoe er trulig feilføring for presten Thone som dør rundt 1682.
I 1784 er Romnes kjerke i god stand. Kammerråd Rougtvedt med kone og to ungar va begravd under kjerkegølvet. Kjerka hadde et nytt flott alterklede med ekte gullsnorer, ein gammal fløyelsmessehagel med uekte gullsnorer, kalk og disk som begge va forgylte og to store og to små lysestaker. Oberstløyntnant von (Hélten) Halten hadde budd på Romnes og han hadde skjenka et gammalt grønt alterklede med røde silkeband og et lite netteldugs offertørklede, ein kalk og patell som va forgylte og ei alterbok in octavio. Oberstløyntnant von Halten er nevnt i dåpsprotokollane for Holla i 1720 og 1721. Fra bok:
I 1784 er Mullerup forvalter på jernverket og Gartner er forvalter på sagbruka på Sagene. Kammerråd Rougtvedt hadde fra 1756 og fram te sin død rydda 100 mål med jord på Romnes og på disse måla kunne det settas 25 tønner med korn. Han hadde fått satt opp 400 favner steingjerder og laga 100 favner grøfter og disse va lagt så djupt og lukka, så ein kunne pløye over døm. De nyrydda 100 måla va delt i tre like deler med åker, eng og sommerbeite. Antall melkekuer va bevisst holdt nede. Det førte te at de melka 3-4 ganger meir enn andres kuer som gjekk mye på sommarbeite i de lokale skogane om sommaren. Den nye måten å drive jorda på gav rundt 100 tønner meir korn årlig!
Årstallet for oppstarten for jernverket er satt te 1652.(Det er ført i fleire kilder). Jernverket delte malmen fra sørlandet med Bolvik jernverk ved voldsfjorden og jernmalm va det også under gården Fen. 1. juni 1764 er datoen for overdragelsen av grunnen te jernverket fra prestebolet te jernverket. Jernverket hadde på Gråten ved Skien ein betjent som holdt oppsyn over mengder malm som blei skippa ut i verden. Her lå det også malmlager og provianthus. Varer som skulle oppover te Holla, gjekk om gjestegiveriet på Fjærestrand som va eid av jernverket sammen med gården Fjære.
I 1760 blei Ulefos sagbruk frasolgt Holden Jernverk. Begge foretaka hadde vært på samma eierhender, men nå hadde justisieråd Ancher kjøpt sagbruket ved ulefossen.
Jernverket produserte året rundt både jern te å smi av og ferdige støpte produkter. Det va den jevne tegangen på vann i fossen som kunne holde produksjonen i gang året rundt.
I 1784 lå det nede ved fossen: 3 doble stangjernshammere, 1 spikerhammer, 10 kullhus(lager med kull), 1 kvernhus(for korn), 1 materialhus(lager), 2 jernboder, 1 kleinsmie og 36 våningshus for ansatte. I tillegg betalte verket leie for 2 dammar som va bygd i elva.
Forvalteren hadde ein skrivekar. Proviantforvaltaren, kullskriveren, stigeren, hammarmesterane og marsovnmesteren og vanlige ansatte: De skulle alle ha lønn. Videre fekk skoleholderen 20 riksdaler i årlig godtgjøring.
Landeveien mellom Skien og verket va nå ein god vognvei. Detta må bety at du kom greit fram med hest og kjerre.
Stort flott tømmer va det lite av, men folk hadde kjøring av kull te verket og litt mindre tømmer te sagbruket.
I Norsjø kunne du fange ål, ørret og feit sik.
På de mange øyene i Norsjø budde stokmenn(tømmerfløtere), gårdbrukere, plassbrukere og herbergere.
*****
Oberstløyntnant Schwendsen budde på Håtveit noen år og løyntnant Ibsen blei siden kaptein i bygda. Han førte seg Hans von Ibsen.
******
1789:
Først får vi greie på ein del detaljer om Fossum jernverk og dets eier, kammerherre Herman von Løvenskjold. I 1783 hadde kammerherren anlagt ein dyrehaga på Fossum. Her gjekk det reinsdyr, engelske og danske rådyr og dådyr og mange andre dyrearter. Her har vi forklaringa på hvorfor vi har rådyr i naturen vår i dag. Rådyra er et fremmedelement i våre skogar, fordi de er ikke skodd for våre snørike vintrar med sine pipestælkar av noen bein! Trulig har de rømt fra Fossum og siden etablert seg utover i fylket.
Om Holden jernværk står det at det har tre doble stangjernshammere, en spikerhammar, et kvernhus og et teglbrenneri som va oppretta 1769.(Vi så tidligare at året 1765 blei nevnt, men om vi tenker siste halvdel av 1760 åra er vi innafor.)
Christian Ancher i Christiania hadde i 1760 kjøpt de 4 sagene som hadde liggi under jernverket. I 1789 va dissa 4 sagbruka eid av herr Nikolai Benjamin Aall i Porsgrunn.
Så kommer det noe veldig interessant: Ved Ulefoss, på gården Ørewald, hadde det vært et teglbrenneri og pottemakeri. Dissa hadde vært eid av von Cappelen, men produksjonen va nå innstilt. Ørewald må peke på området vi i dag kaller Øvervallsåsen:
Detta er heilt ny informasjon om tidlig industri i bygda vår! Gården Øvervall hadde altså hatt teglbrenneri og pottemakeri. Diderich von Cappelen(1734-1794) satt i Skien og eide «halve byen». De kalte ham Diderich Mæla, da det va sommerboligen hans. Han eide mange teglbrenneri og pottemakeri.(Se om Cappelen slekta på denna nettsida.) Han va også bestefar te den første jerverkseieren av denne slekta. Teglbrenneriet og pottemakeriet innstiller og navnet på bruket har mest sannsynlig skifta te Gruvehaugen. Kun samlebegrepet Øvervallsåsen har da overlevd som navn etter gården Ørewald/Øvervald!
*****
Fra avis i 1789: Hadde du pengar te overs, kunne du kjøpe halvparten i store Vale, halve Geitebua eller 9 sett i Lunde i Valebø. Store Vale va ein stor gård på denne tida, den va større enn Holla og Tveit- gårdane slått sammen.
********
Underjeger Peder Andersen Brenne dør i 1789/90 og han hadde 8 riksdaler og 30,5 skilling tegode i lønn fra forsvaret. Det tesvarer litt over 2000kr idag. Arvinger te dissa pengene måtte ta med gyldig presteattest(legitimasjon som presten skreiv ut) og møte opp i Fredrikstad der pengane ville bli utbetalt.
********
Forvaltaren på verket het Peder Mortensen Bredsdorff og han va frustrert og oppgitt. Hr. Hans Wille hadde gitt ut bok som beskreiv Seljordsamfunnet i 1790 åra. Her kom det fram at bøndane i Seljord produserte kull for hammaren på Hørteverket. Problemet va ganske enkelt at forfattaren ikke hadde satt seg inn i de korrekte måla på ein lest, som va utgangspunktet for å måle mengda på kullet som bøndane i Seljord leverte te Hørte. Detta har ganske sikkert ført te store uroligheter og vi ska ikke se bort fra at bøndane som hadde fått med seg innholdet i boka te Wille, ikke ville selge kull te bruket på Hørte. De følte seg lurt og forvaltar Bredsdorff måtte prøve å rødde opp og forklare Wille sine feil. Om Wille kunne innrømme skrive- eller trykkfeil, va forvaltaren ferdig med saka!
******
Lars Hess Bing gir ut bok i 1796 med altfor lang tittel: « Beskrivelse over kongeriget Norge, øerne Island og Færøerne, samt Grønland, efter ældre og nyere, trykte og haandskrevne geographiske, chorographiske, topographiske, statistiske skrivter, afhandlinger og efterretninger, saavelsom brevvexsling og ellers erholdte oplysninger». Det kan jeg si at noen bestselger i dag, hadde ikke detta blitt! Men så va det uttrykket « don’t judge a book by it’s cover». Det gjelder i høyaste grad her:
Vi har tre kjerker i sognet og det store vand Nordsiøe binder oss sammen med kjøpstaden Skeen. Hovedkirken har været en gammel muret bygning, som i den senere tid saa godt som af nye er opbygt og forsynet av en smuk altertavle, samt andre nye og smukke ornamenter og kirkeklæder. Den eier noe jordegods. Præstegieldet inneholder 66 gaarde og 94 husmandspladse. Her ligger Ulefos eller Holdens jernværk og sagbrug, hvorved indbyggerne have god næring af kul-leveranse og sagtømmer m.v. Folkeantallet var aar 1769 i alt 1710 sjele.( I 1801 hadde tallet auka med 500 mennesker) Præstegieldet betienes af en sognepræst, som boer paa Holden præstegaard. Tingstedet er gaarden yttre Bøe. For kongetienden(skatt) betales aarlig 61 riksdaler 49 skilling.
Holla gamle kjerke rundt 1870?
*******
Jernverket hadde over ein lengre periode stempla stangjern og gryter med initialene SL. Nå hadde de oppdaga at andre stempla sitt gods på samma viset. Detta va jo plagiat og noe de ikke fant seg i. Kunder og forhandlere skulle fra nå av se etter stempelet LG. Kvaliteten på grytene va god og detta prøvde andre verk å tjene på. Ulefos Jernværk annonserte fleire ganger i landets aviser om detta på denne tida. Tidligare hadde grytene røde krittnummer inni, men fra nå av skulle dissa sitta uttapå!
******
Forvalteren på jernverket va død og het Peder Mortensen Bredsdorff. De som va skyldig ham pengar bees å gjøre opp for seg og de som hadde krav i boet måtte ha gyldige papirer på det.
Hammersmed svennen Erik Hansen ved verket døde denna våren. Han hadde for noen få år sia kommi fra Eidsfoss (verk) og de som hadde krav i boet måtte stå fram nå.
******
Sagbruksforvalteren på sagene i Holla, Lars Gartner, dør onsdag den 29. oktober i 1800 klokka tre på morgenen! Så konkret, så unyttig og likavel så artig! Kona va Constanse Berggren og de hadde tre ungar. « Efter 25 aars kiærlig egteskab behagede det Gud, ved en sagte død at henkalde min inderlig kiære og uforglemmelige mand». I ei anna avis stod det at de hadde fire ungar!
*******
I 1798 dør godseier og sagbrukseier Nicolai Benjamin Aall på bildet. Sønnene Niels og Jørgen går ut i avisene og beroliger kreditorene:
Teksten sier at arvingane er enige om fordelinga og at de ska gjøre opp eventuell gjeld faren hadde.
******
Grunnlaget for folketellinga i vårt distrikt va 1. februar i året 1801 og det budde fleire i Holla enn i Skien!
*****
Detta er fra ei avis fra 1886, men artikkelen omhandler dommen som folk fra Holla fekk for å ta i mot vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge. Han va i Holla i oktober/november 1802. Jeg gjengir essensen av den lange artikkelen med mine «hollabriller på».
11.desember 1802 hadde fogden Thornsohn på Søve stevna ulike mannfolk som hadde tatt i mot Hauge i sine heimar. Presten Bremer og andre prestar rundt i amtet hadde fra prekestolen advart folk mot å ta i mot Hauge. De meinte han va ein sjarlatan som prøvde å rokke ved den rette tru og de forbøy folk å ta i mot Hauge. Presten Bremer ville ikke at Hauge skulle ødelegge sognebarnas sinn.
Hauge malt av ukjent kunstner rundt 1800.
Rettsaken blei holdt lørdags ettermiddag på gjestegiveriet te Jon Steensøn(1773-1832).(Les om gjestegiveriet i bolken «Fortiden Taler» 1820-1850.)
Steen Andersen Tufte (1770-1855) va godt bevandra i drift av gjestegiveri, han dreiv nemlig et sjøl på søndre Tufte. Han va ein av fleire som hadde åpna hjemmet sitt for den omreisande predikanten.
Ein anna va Simon Borgarsen Klovdal (1759-1808). Han va født på Huset og satt fram te 1793 på lille Klovdal. Detta året gifta han seg med enka på store Klovdal som hette Taran. Simon jobba som lærar i yngre år. Simon og Taran hadde hatt besøk av Hauge i oktober 1802.
Denna månaden hadde også Thord Jørgensen Ytterbø (1747-1808) hatt besøk heime av Hauge. Dissa tre kristne mannfolka hadde visst om kjerkas advarsel om å ta i mot Hauge. De hadde alle hatt fulle hus av ungar og gamle, bøndar, husmenn og tjenestefolk. Alt som hadde blitt forkynt va bibelens ord, så de så ikke noe gærent i det de hadde gjort.
Johannes Johannessen Heisholt (1777-1835) va nestemann te å forklare seg. Han hadde ikke blitt kontakta av Hauge, men ein av hans hjelpere ved navn Ole Dramsrøe. Det va Hauges våpendrager Dramsrøe som hadde holdt preken i Johannes sitt hus.
Ole Pedersen Dramsrud kom fra Haug sogn på Øvre Eiker og va født 1773/74. Han va ein nær venn av Hauge i mange år.
Ole Andersen Tveit (1757-1838) budde litt for nær prestegården og hadde fått presten Bremer på døra samma dag som Hauge holdt preken og tale hos Ole. Bremer hadde advart ham og sagt at det ville få følger om Hauge fekk tale hos Ole. Ole hadde påpeka at spell og dans hadde forsvinni fra bygda etter at Hauge sine skrifter blei kjent for allmuen.
Alle de fem tiltalte visste at det va forbudt å ta i mot Hauge og la ham tale og holde preken te ein forsamling. De visste også at Hauge hadde sitti i tukthus for ikke å ha gått i takt med den norske kjerke. Presten Bremer hadde fått tilbud om å overvære seansen hos Ole Tveit, men Bremer ville ikke høre på «gaase snak». Te sitt forsvar meinte de tiltalte at Bremer sine taler ikke va like gode som Hauge sine.
Anders Olsen Melteig (1762-1823) og Jesper Olsen Grini (trulig født på Huset under Værstad i januar 1760) kunne fortelle denna lørdagen at de tiltalte va velhavende gårdmenn i prestegjeldet.
«Haugianere» malt av Tidemand i 1848.
DOMMEN
Lørdag 5.februar 1803 va det domsavsigelse i gjestegiveriet. Jon Steensen og Halvor Halvorsen Susås va vitner. Hauge blei sett på som bedrager og de frammøtte hadde vært sjeler som va villeda. De sikta stod i ledtog med Hauge og de led av «mørk og engstelig grublen». Det verste overgrepet va at tilhengerane te Hauge prøvde å forgifte ungdommen. De kunne ikke skille mellom det ekte og det falske. De tiltalte blei sett på med medlidenhet og trengte hjelp for igjen finne den rette vei. De fem blei dømt te å betale 15 riksdaler te fattigkassa i Holla. Ole Andersen Tveit måtte betale 20. Videre måtte de alle betale 20 riksdaler hver i saksomkostningar. Hver av døm måtte ha vært ute med rundt 30 000 kroner i dag.
******
Utover på 1800 tallet blei det ei stund lagt ut lister fra ulike sogn over skifter som skulle gjennomføras. Jeg fører måned som det stod i avisene.
1805, juli:
1806, juni:
1807, november. Skiftene er delt på begge kolonnene.
1808, september:
1809, august:
*****
OBS: I 1806 er det trekning nr 909 i tallotteriet i København! Offentlig pengespell i 1806! Saken under va ikke like lystig for Halvor Olsen Langeland:
Halvor va sønn av Ole Steensen Håtvedt og va født der i 1772. Han hadde bøksla Langeland og va nå beskyldt for å ha hogd ulovlig i Morgedalsskogen. I 1802 hadde han hogd i skogen som Simon Larsen Helgen eide. Simon skulle godtgjøres for detta og Halvor måtte betale 10 riksdaler te fattigkassa i Holla og samme sum te statskassa. Som vi ser måtte han koste omkostningane rundt rettsaken som kom opp i over 63 riksdaler. Halvor fekk videre i tillegg over 30 riksdaler i bot som kammeradvokaten skulle ha og dommen fra 1804 blei stående. Halvor fekk 8 uker på å betale bota som kom opp i godt over 120 riksdaler. Han va ikke testede ved kjennelsen.
«Javel, han blei straffa for den ulovlige hogsten sin, han måtte altså betale ei bot…….» Om Halvor skulle betalt i dag, måtte han vært ute med rundt 850 000kr! Halvor og familien blei trulig kasta ut fra Langeland. De fløtta te husmannsplassen Spirdalen under Dal i Dalsbygda der Halvor døde i 1839.
******
I oktober 1805 setter skolelærer Dahl på Holden Jernværk inn denne notisa i avis: «Et ungt menneske af god opdragelse, der i 6 til 7 aar har været ved handelen i en af de danske provindser, ønsker sig til førstkommende paaske en condition (stilling) som krambodkarl i Christiania, Drammen eller Laurvigen (Larvik).»
*******
Kammerråd og fogden Samuel Thornsohn budde på Søve og i 1807 dør han. De som er skyldig eller hadde penger te gode bees ta kontakt. Kona het Edel Marie og de hadde ei ugift myndig datter.
******
Proprietær Bertel Bomhoff budde på Eie. (Proprietær= nesten godseier) Kona Ambor er død, bare 22 år og de hadde fem ungar sammen og hadde vært gift i 6,5 år! Ambor gifta seg da ho va 15 år. Ho va datter av forvaltaren på sagbruket, Lars Gartner. Mora te Ambor ser vi død i neste notis:
******
Sagbruksforvalteren på Sagene, Lars Gartner, så vi døde i 1800. I 1808 dør kona, Constanse. De har trulig budd i boligen som lå der Lille Ulefos siden blei bygd. Vi ser ut av teksten at de hadde hatt unger, men de er nå døde.
«Formørket ere de blide dage blevne, som vi nød i vor familiekreds, ved vores dyrbare svigermoder Madame Constance sal. Gartners. Hendes dødelige afgang den 2den sidstleden, i hendes alders 52 aar. Stille og hæderfuld daad udmærkede hendes livs dage. Derfore savnes hun af mange med os, som med veemods taarer velsigne hendes minde. «
*******
På sommaren og høsten 1808 va det ein storstilt innsamling av klær, våpen og pengar som skulle gå te soldatane våre nede på kontinentet. Napoleonskrigane rasa og stormaktene stod mot hverandre. Norske husmenn blei sendt i krigen og mangelen på utstyr va stor. Sko, skjorter, strømper og vadmel blei gitt. Kjøpmannen i Kragerø gir to 18 punds kanoner med sleder. Den unge Raaberg ved Holden Jernværk ga 10 riksdaler.
*******
I november 1808 går myndighetene inn og regulerer transport av gods og folk mellom Ulefoss og Fjærestrand.
*******
Sagbrukseier Nils Aall får 22.november 1808 ei tilleggs inntekt: Han og eierne etter ham av Ulefos Sagbruk får enerett av transport av varer og folk fra Fjærestrand skyssted og gjestegiveri te Ulefos.((Denne retten gjekk fra Fjære te Skien også.) Skysstasjonen te sagbrukseier Aall måtte stille med enten prammar, hest eller hest og vogn(karjol). Alle kunne bruke denna «bussruta», bare de betalte. 2 skilling va prisen for å frakte ei tønne med korn te Ulefoss. Å ta den samme korntønna på øversida av ulefossen kosta også 2 skilling. Pramleiefrakta fra Lanna og opp te Eiestranda kosta også 2 skilling. Aall måtte stå for utstyret denna jobben krevde og vedlkeholdet som fulgte med. Nye eiere av sagbruket seinare måtte søke pånytt om å få fortsetta denna geskjeften.
3.september 1841 får kammerherre Hans Aall gjennom sitt eierskap av sagene på nordsida av ulefossen, forlenga faren sitt privilegium.
******
«Tilkjøbbs( her tilsalgs) Varer.
Jeg har til forhandling tilsammen omtrent 700 skippund fladt stangjern, kakkelovne(vedovner), valset tønnebaandsjern, beliggende ved udskibningssted i Langesundsfjorden. Skulde nogen ville kjøbe benævnte artikler, maatte derom behagentlig corresponderes med undertegnede».
700 skippund tesvarte rundt 112 000 kg, eller 112 tonn. Det va altså store mengder med stangjern som kunne skippas ut i den store verden om ein hadde kunder te det!
I ei liknande annonse året etter er Gråten gjestegiveri nevnt.
*******
Her blir vi kjent med paret på Lie i Efteløt sogn, Sandsvær, Buskerud. De hadde trådar te vår bygd og etter leiting kom svaret på nettsida gamlevalebo.no som er Gard Strøm si.Har du aner i Valebø, ska du bruke denna! :
*******
I 1812 er det ein stor kronerulling i Norge og målet er å bygge det første universitet. Fra Holla bidro presten Lauritz Bremer, forvalterne Morten Bredsdorf og Ludvig Poppe på verket, Bertel Bomhoff på Eie (han eide mange eiendommer), skipskapteinen Barthelomeus Bredsdorf og skipskapteinen Hermann von Hoel på Stenstad.
*****
6. juli 1812 ligger det dansk-norske skipet Najaden uttafor Sandøya ved Tvedestrand. Engelskmennane krysser lenger uttafor, men kapteinen på Najaden regner med at engelskmennane ikke tør gå inn i trange sund med sine store skip. Han går i land og spiser middag med ein kaptein fra ein anna båt i den dansk-norske flåten. Da slår engelskmennane te og senker Najaden. 133 blir drept og 102 blir såra av ein besetning på 315. Detta va siste rest av ordentlig motstand fra Danmark-Norge og tapet i den lange krigen er et faktum. Nå satt det igjen enker og ungar og ein storstilt dugnad blir som vi ser over satt i gang. Fra Holla kom det inn ca 250 riksdaler eller rundt 310 000kr i dag.
Seinere maleri der Najaden er iferd med å synke i bakgrunnen
******
Året er 1813: Gryder, kasseroller og bryggerpander støbes overmaade gode især ved Bærum-, Ulefos eller Holden og Mos værk. Videre står det at det va fra rundt 1780 at drifta på disse verka gjekk godt og at de solgte mye te Holland og England. Også te Bilbao i Spanien fikk de solgt varene sine. Kakkelovner blei støpt på så og si alle jernverk. Kanonkuler på Moss og noen fleire. Larvik, Fossum og Mostadmarkens verk hadde tidligere laga kanoner. Nå va det bare Moss jernverk som fremdeles laga detta produktet. Ulefos er nevnt som et av de viktigaste jernverka i landet og vi hadde også ein spikerhammar. I klare ord betyr det at verket hadde utkonkurrert de lokale smedane i distriktet med tanke på spikerproduksjon. Mellom 1768-1797 va det forbudt og importere spiker fra utlandet. I 1813 er Ulefos ett av fire verk som hadde ein skips-spikerhammar som laga runde boltejern.
******
«Min kjærlige mand, kammerraad Andreas Rougtvedt, sin tids foged over nedre Tellemarken og Bamble, hjemkaldte Gud til sig i gaar middag, ved en stille og rolig død, i hans alders 82de aar, og efter 38 aars kjærligt ækteskab med mig, som han er evig uforglemmelig og velsigner hans minde. Dette for mig smertelige tab giver jeg mig herved den ære, sørgeligt at communicere hans og mine fraværende beslægtede og venner, om hvis ømme deeltagelse jeg forvisser mig, uden skriftlig bevitnelse»
Andreas Rougtvedt og kona Inger Zakariasen budde på Romnes gård, men Inger blir ikke sittandes med gården:
*******
Øvre Romnes kommer for salg tidlig i juli i 1814. Gården bør væra noe for de bedrestilte og har ein flott frukthaga! Det va ganske sikkert uvanlig. Skogen va blitt spart i mange år, så den va gild. Matjorda va god og veldyrket og havnene va gode. Gården kan fø 4 hestar, 20 kyr og 10 sauer/geitar. De pleide å så 16 tønner korn og høsta ofte rundt 200 tønner og de dyrka også poteter. Beitene i skogen va gode, men her kunne det utvidas.
******
«Efterat have været forvalter ved Holden Jernværk omtrent 16 aar, er jeg udtraadt af denne tjeneste saaledes: Jeg havde op- og frasagt mig den 1810, ligesaa 1812, endelig ogsaa 1814, men hver gang paa verkets vedkommendes anmodning, vedblevet tjenesten til 22de sidstleden, ved 4de bergmaaneds slutning og aflevering skeede den 24de dernæst til baron Løvenskjold, som har meddeelt mig sin tilstaaelse. Nu er jeg boende paa min eiendoms gaard, 1/2 miil fra Holden Jernværk. Dette pligter jeg mig at bekjendtgjøre til oplysning for de mange respective, denne ægn langt fraværende, som jeg har staaet i correspondece med». Vi ser videre at forvalter Ludvig Poppe hadde budd på Bø i Helgja.
******
Året er 1817: Jordbunden (i prestegjeldet) bestaar især af en god sort, med sand og smaastene blandet jord. I dalene og ved foden av fjeldene er jorden af en fortræffelig beskaffenhet, men paa de skraaløbende bjerge kun middelmaadig. De bedste marke og enge samt beboernes vaaninger ligge for største delen ved Nordsøe-vandet. Så følger ein beskrivelse av Norsjø-vassdraget og siden om mineraler: Allerede i aar 1652 fik en assesor(domsmann) Borse previlegier paa dette siden saa berømte Ulefos eller Holdens jernverk. (Dette er feil: Egen bolk om den første tida på verket kommer om ikke lenge!) Videre står det at verket ligger på prestegårdens grunn. Det har felles gruver med Bolvik jernverk som også henter malm i Neskilen og Nedenes. Malmgangene er mæktige og rige. Den ene grube, Ulvefaldet, ligger paa en øe i Nordsøe-vandet og drives under søen. Holla gård hadde også eiendom det va gruvedrift på og på Fen gård va det mange gruver. I Feensgruvene tok de opp «blød jernets steene.» Ulefos saugbrug va av betydelig kapasitet og hadde blitt frasolgt jernverket i 1760(1762). Te verket hører det 3 doble stangjernshammere, en spikerhammer og mange kullhus. Kullet som blei brukt i produksjonen på verket blei transportert på Norsjø. Dette gjaldt også ferdige produkter. Dette betydelige verk tilhører den løvenskioldske familie.
Så står det litt om skogane i Holla: Her have før hørt store skove til dette præstegjeld, nu ere de meget udhuggede, især i nærheden av jernverket. Skogen hadde høyst ulik alder og fyrreskoven va mellom 50 og 100 år. Mange gårder hadde ikke skog igjen, men kom du te litt meir utilgjengelige områder, stod det fin og gammal skog der. Sagtømmer og skog for å lage kull av va det nesten ikke noe igjen av, men bygningstømmer va det rikelig av. Mange hadde levebrødet på jernverket, mange leverte kull te verket og mange produserte sagtømmer på sagene.
Trulig har det da vært gruvedrift på Valøya i gruva som gjekk under navnet Ulvefaldet!
Sulitjelma gruver 1932/33
Detta er heilt ny informasjon om den første industrien i bygda! Ein nærliggandes tanke da er at gården Øvervall siden gjekk gjennom et navnskifte og blei hetanes Gruvehaugen.
******
Her har vi tre bøkar som alle beskriver Mikaelshula i Norsjø. Den eldste fra 1655 er på latin, den fra 1658 er skrivi i Holland og den siste er fra 1735 og på norsk. Jeg undersøkte alle tre for å se om det va ulike opplysningar. De har alle hatt samme kilde og er nokså like i ordlyden. I grove trekk er teksten sånn: Høyt oppe i det bratte fjellet som ligger ved ferskvannet Norsjø lå det ein gang ei kjerke. Her va det ei fantastisk utsikt. Kjerka va hogd ut av fjellet av dyktige folk og midt inne i kjerka, der den va på det høyeste, va det ein jernkrok som kjerkeklokka hadde hengt i. Kjerka hadde også hatt et alter og fleire andre utsmykka ornamenter. Det va bare ei dør inn i kjerka og den va stor. Kjerka hadde tehørt biskopen i Bergen. I den latinske versjonen fortellas det om ulykka som ramma tempelet te St. Michaelis ære. Nede ved vannet va det laga ei tretrapp opp te den store kjerkedøra. Her hadde flammene fulgt trappa opp og tatt med seg døra og alle brennbare gjenstandar som va i kjerka. Olaus Woren er nevnt i den nederlandske utgava fra 1658. Han hadde blitt fasinert av denne merkelige bygningen som va et gudshus inne i fjellet. Brannen skulle ha oppstått for fleire år sida og for å komme hit måtte ein bruke båt. Oppe på «taket» lå kjerkegården og i 1735 er det ført at det er mange graver her med kors. Oppe i detta området va det i 1650 åra et stort kors som va synlig på lang avstand. I 1735 får vi høre at det «findes nu intet igien uden kul og aske».
Kobberstikk av Mikaelshula
I avis fra året 1863 leser vi at fotograf Hansen hadde kjøpt hula og dreiv nå sine private utgravningar av gølvet. Fotograf Hans Hansen va født i Bergen rundt 1825 og va sporadisk i Porsgrunn på denne tida og tok portretter. Han budde i Bergen i 1865, men kan ha farta mye rundt.
*******
Lov av 11. mai 1819 som legger føringar for åssen fløtinga ska foregå i Vrangfoss-vassdraget.
Fløting av tømmer på vassdraget va den einaste gode fraktløsningen for skogeierens «gull». Transport med hest ville gått for seint og blitt for dyrt. Problemet va at tømmer satte seg fast i fossestryka og merkinga blei slitt bort. Vi kan se for oss at det tidligare har vært mange konflikter om eierskap te store mengder tømmer. Vi ska se siden at denne nye forordninga ikke va feilfri. Tømmer som mista eierens merking, blei samla opp i store lenser på nersida av fossane og siden solgt på offentlig auksjon. Bøndane i Fjågesund og lenger oppe tok ein stor risiko med sitt tømmer som va på vei te sagene ved ulefossen eller i Skien. De risikerte altså å miste mye av den verdifulle lasta.
Fløtelaget skulle sluse ein og ein skogeiers last og samle det sammen på nersida av de ulike fossane. Disse samlingane blei kalt flåte eller soppe og skogeier fekk kvittering for hva som hadde kommi gjennom fossane og som va registrert i disse soppane. Løsstokkar va flåtelaget pålagt å føre te land mot ei avgift fra stokkeier.
Skogeieren va plikta te å melde fra te fløtelaget når han va klar for å kaste tømmeret på vannet.(Her har vi forklaringa på hvorfor Kaste har sitt navn. Detta va ein plass der tømmer blei kasta ut på Norsjø.) Om skogeier ikke fekk ut tømmeret på avtalt tid, måtte han vente te fløtepolitiet fant det for godt seinare. Ved Nomevann blei tømmeret kasta fra Odde- eller Kragefettangen.
Om skogeier prøvde å framskynde sin tur ved å kaste sitt tømmer før tida, fekk han 20 spesiedaler i bot. Lå ikke tømmeret forsvarlig samla ved Nomevann, risikerte man å miste sitt tømmer. Det va tømmeret som lønna fløtelaget. Fløteinspektøren fekk også pengane for umerka tømmer som blei solgt på auksjon. Ved Kårstein lense og Ulefos Sagbruk si lense, va det ansatt tallmenn. De førte regnskap for tømmeret og hvem som va eiere.
Fra Saltevje og ned kunne tømmereieren ordne fløtinga sjøl eller betale halv pris te fløtelaget. 200 tylfter va den største ladninga tømmer ein eier kunne få fløta ned på ein runde (2400 stokker) .Fløtningsinspektøren hadde ei årslønn på 250 spesiedaler og han skulle levere inn sitt regnskap hver desember. Skulle det vise seg at skogeiers tømmer ikke va tatt godt nok vare på, kunne inspektøren ileggas bot. Han risikerte også bøter om fløtningslaget hans hadde tabba seg ut. Avfallstømmer og avslåtte stokker som ikke skogeier ville betale fløtningsavgift for, tilfalt inspektøren.
Forslaget te fløtningslov av 5. mai 1818 va nå ikke lenger gjeldande.
********
21.mars 1819 føder Marthe Hansdatter verket. I kjerkeboka er det ført at ho får ei fullt utvikla jente som ho dreper med ein gang. Denne vesle jenta blir begravd 13.april. Så kaldt og så kynisk kan denna gjerningen både beskrivas og utføras.
Marthe skulle altså bu under verksparaplyen og i 1801 finner vi ho der. Mora het Gunhild Jens- eller Jonsdatter og va 26 og ugift. Det står at ho lever av arbeid. Gunhild har dattera Marthe Hansdatter på 9 år. Ho ska da være født i 1792.
Blant konfirmantane i 1809 er Marthe Hansdatter nummer 7 på lista av 32 jenter. Det tyder på ei smart ung dame.Ho er 17 år og jeg finner ingen andre født her på denne tida som passar.
Fra Kjøbenhavn i 1772
11.september 1819 blir ho dømt i høyesterett for drapet. Ho er ført pige og det betyr at ho va ugift. Ho hadde født sin egen unge i skjul og drept denna. Ho blei dømt te å miste sin hals og sitt hue og det skulle settas på ein stake!
25.oktober går hans majestet inn og benådar Marthe. Ho skulle føras te Christiania tukthus og jobbe der livet ut.
Marthe sin redningsmann, kung Carl Bernadotte
Christiania tukthus blei oppretta rundt 1740 og va et slags kvinnefengsel. De som satt her blei dømt for små forseelser. Småtjuveri og hor va vanlige årsakar for å hamne på tukthuset. Arbeidsdagen starta klokka fem om morran og varte fram te klokka åtte på kvelden.
********
Kilder:gamleholla.no, gamlevalebo.no, nb.no, eidangerslekt.no, histreg.no, diverse