«FORTIDEN TALER»

25.08.2023

Svulstig tittel tenker du og ja, her kommer gammal kotyme og språk te å slå inn for fullt! Gamle bøkar og aviser kan være kilde te ny kunnskap. Jeg va nysgjerrig på om det lå ukjente historier om Holla og omegn på nasjonalbiblioteket. Det gjorde det!

Jeg tar meg den friheten å forenkle ordlyden i de ulike tekstane ved behov. Jo lengre bakover vi går i tid, jo meir blir det de store linjene som slepper te. Jeg håpar med denna bolken at vi ska høre nye historier og andre som vil farge det vi alt visste. Sjøl har jeg fått mange a-ha opplevelsar og jeg har kommi over opplysningar som forhåpentligvis også er ukjente for fleire!

 Det blir om lovar og planer som gjaldt skyssprisar, sag-og jernverksdrift, kanalutbygging, togplaner og drap på Vipeto i 1920, for å nevne noe!

Her vil det med ujevne mellomrom bli lagt ut nytt stoff kronologisk tidsmessig, slik at de ulike avsnitta står i sammenheng!

Antall småhistorier te nå: 29

                                                                                         *******

                                      DEN FØRSTE NAVNGITTE ULEFOSSING: STARKADR ALUDRENG

Sagna om Starkad ska være kjent i de tre nordiske landa i forskjellige utgaver og være fra vikingtida.

Starkad skulle ha vært ein Jote( fra Jotunheimen) og overmåtes stor og sterk. Han hadde heile 8 armar, noe som gjorde at han kunne bruke 4 sverd på ein gang da han va i kamp. Han budde ved (fossen) Alufossa(Ølfossa= Ulefoss) og kaltes altså for Aludreng og han va forlova med Ogn Alvesprenge fra Jotunheimen. Ein gang Starkad va på reise, fekk forloveden Ogn Alvesprenge besøk av den kjempesterke Hergrim halvtroll. Hergrim røva Ogn med seg. Han va sønn av bergrisen Arngrim. Da Starkad oppdaga detta, oppsøkte han Hergrim og ga ham et valg. Hergrim kunne enten gi fra seg Ogn eller gå i kamp med Starkad på holmgang. Hergrim valgte å gå i kamp og de to kjempa ved den øverste fossen på Eie(Eidet = Den øverste fossen er da Vrangfoss). Her blei Hergrim slått ihjel av Starkad. Problemet for Starkad va at Ogn hadde blitt glad i Hergrim og de hadde fått sønnen Grim sammen. Ogn sørga over Hergrim og tok livet sitt med sverd. Starkad tok alt godset etter Hergrim og sønnen Grim. 

Kong Alf på Alfheim hadde dattera Alfhild. Alfhild hadde ansvaret for disenes blot denna høstkvelden da ho blei  bortført av Starkad. De fekk dattera Bauggerd sammen. Detta fant ikke kong Alf seg i og fekk tak i guden Tor. Han oppsøkte Starkad og slo ham ihjel og sleit så av ham de overflødige armane for å gjøre Starkad meir menneskelig.

Starkad fekk et barnebarn som også het Starkad. Braavallakvadet er diktet rundt 1066 av ein skald fra Telemark. Dødskvadet er også om Starkad den yngre og diktet i Telemark litt seinere enn Braavallakvadet. 


                                                                                                ******

Her har vi et diplom fra D.N. fra 23. mars 1439. Hovedlinjene i diplomet er at Gråtopp angreip Olaf Bukk og hans mor og søster året før på Brunlanes. For detta nidverk blir alle menn i Telemark pålagt å betale bøtar. Ei ku eller fire hudar eller to gode mår- eller gaupeskinn. Dette gjelder rike og fattige, unge og gamle og de som va med på angrepet og de som satt heime! De som gjorde opp for seg skulle få benådning, men døm som lot være, skulle få kjenne på kongens vrede! Gud forby om folk ikke betalte, hverken ungar eller koner skulle sparas! Deltakerane kom fra Bamble- , Gjerpen- og Wolufos skipreide. Videre sier Olaf Bukk at han ikke kan garantere hva som skjer med døm som ikke gjør opp for seg. I samma setningen prøver han også med smiger og kaller dissa for «kjære venner». 

Her er det to ting som er viktig. Bøtane vil Olaf Bukk ha, men viktigare er at han da kan presse døm som betaler for opplysningar. Han veit nemlig ikke hvem Gråtopp er! 

Så har vi navnet på Ulefoss i 1439: WOLUFOS.


                                                                                               *******




Holden eller Ulefos verk, ligger noe over halvannen mil fra Skien. Det er i god stand og haver sin malm langt vesten fra, nemlig ved Arendal.

Denne jernmalmen  fra Arendal blei brukt i smijernsproduksjonen ved jernverket. Jernmalmen fra Fen blei brukt te andre typer produkter. Den va ikke egna te smijernsprodukter da jernet blei for sprøtt. Disse linjene står i ei bok som heter «Dannemarks og Norges beskrivelse» og som kom ut i 1729. Den tar for seg all handelsvirksomhet i Norge på denne tida.

                                                                                       *******

I 1753 kommer boka «naturlichen historie von Norwegen» av Erich Pontoppidan:

I år 1753 har gruvene på Fen vært i drift i godt over 100 år. Fossum verk er noen tiår eldre enn vårt eget og de va de første brukerne av jernmalmen fra Fen. Videre står det i teksten at gruvegangane går under ferskvann i 250 meter og når du går i dissa gangane, hører du bølgene fra vannet(Norsjø)!!! : Detta va ein jobb for de med gode nerver!

                                                                                       **********

11.juni 1762 kjøper Severin von Løvenskiold Ulefos Sagbruk for 6 000 riksdaler av justisråd Christian Ancher i Christiania. Før detta eierskiftet, hadde eierane av sagbruka i ulefossen også vært eiere av Holden Jernverk. Justisråd tittelen blei innført i 1661 og man måtte være medlem av høyesterett for å få tittelen. Seinere kunne man få denna tittelen uten ein spesiell grunn, eller kjøpe den!

                                                                   Et gammalt sagbruk ved Moss

                                                                                              ******

Boka «Om kongeriget Norge» kom ut i 1779. Her får vi ei oversikt over jernverka som sogna te Akershus- og Kristiansandsstift: «Bærums verk som er eldgammelt» - Hakkadals verk på Hadeland - Viks verk på Stange, Hedmark - Eidsvold verk - Ådals verk i Solør - Moss verk - det Dikemarske verk som støder til det bærumske - Hassel verk ( tre mil nord af Bragenes= Drammen) - Eidsfoss verk i grevskabet Jarlsberg= Larvik - Kongsbergs jernværk, ødelagt aar 1705 - Fossum verk ved Skeen - Ulefos eller Holdens værk - Bolvigs værk ved Herre - det Laurvigske værk, dels ved Larvik, dels ved Næs - Egelands værk ved Gjerstad, Kristiansand - Bareboe eller Bosselands værk to mile oven for Arendal: Dette verket gjekk siden under navnet Næs jernverk - Lessøe verk= Lesja verk i Gudbrandsdalen - Omdals værk i Tokke : Her tok de ut kobber.

15 jernverk lå i konkurranse med vårt lokale i 1779 i detta området vi kan kalle sør-Norge. Nå er det kun vårt igjen som er i drift.

                                                       Maleri av Fossum Jernverk fra rundt 1790

                                                                                  **********

Utover i 1780 åra kommer det bøkar som omhandler og kartlegger bygdene i Telemark:

Myndigetene i Danmark va nok ikke så interessert i dagliglivet i Rauland og Hjartdal på denne tida, vi ska ikke beskylde døm for det! Det va nok økonomiske hensyn te riket som pirra denna nysgjerrigheten. Det va urolige tider på kontinentet og Danmark måtte kartlegge eventuelle verdier i deres provins, Norge.

Vi ser i denna inneholdsfortegnelsen at de undersøkte det meste: Alt som hadde med geistlige, militære forhold og veier. Tamme og ville dyr og fugle- og fiskeslag blei også kartlagt. Videre hvor mange vi var og alt som hadde med landbruket. Skogbruket og tømmerhandelen visste myndighetene ga penger i kassa og våre husdyr blei også lagt under lupa. Da alt av økonomiske gleder for Danmark va kartlagt, fulgte et avslutningskapittel om telen og hans hus, klesdrakter og skikkar. Detta va eksotisk og rart å oppleve for ein som hadde trava rundt i Københavns gater. Vi kan også se for oss språkbarrieren som va mellom raulandsbonden og dansken med pudder og parykk!

                                                                                       *********

Her har vi veibeskrivelse fra vårt område i 1780 åra. Her ser vi at fra Fjærekilen og opp te Holla va det egentlig bare ein farbar vei, nemlig vannveien. Når du kom te Eie-stranda, måtte du ta landeveien te Nomme og Nom-eide, ein distanse på ei kvart mil å gå. Eiestranda er kanskje i området der Striken ligger idag? Når det gjelder navnet Nome i gamle kilder er det ein ting som ska nevnas. Navnet blir konsekvent ført Nomme, ikke Nome. Med ein m blir bokstaven o lang, med skrivemåten Nomme blir bokstaven o kort i uttale. Detta hamskiftet mellom ein og to m’er har jeg ingen god forklaring på.

                                                                                         ******

I samme periode leser vi:

Her møter vi eit gammalt navn på Flåvann, nemlig Rørvannet! Videre falder dette vannet ud over Wrangefoss til Ulefos og Nordsøe, som uden for Scheen falder i det salte hav!

                                                                                      *******

                 Fra 1781 får vi ei oversikt over verkets produksjon og avgift som kongen i Danmark ska ha:

                                                                                                 *******

Lars Hess Bing gir ut bok i 1796 med altfor lang tittel: « Beskrivelse over kongeriget Norge, øerne Island og Færøerne, samt Grønland, efter ældre og nyere, trykte og haandskrevne geographiske, chorographiske, topographiske, statistiske skrivter, afhandlinger og efterretninger, saavelsom brevvexsling og ellers erholdte oplysninger». Det kan jeg si at noen bestselger idag, hadde ikke detta blitt! Men så va det uttrykket « don’t judge a book by it’s cover». Det gjelder i høyaste grad her:

Vi har tre kjerker i sognet og det store vand Nordsiøe binder oss sammen med kjøpstaden Skeen. Hovedkirken har været en gammel muret bygning, som i den senere tid saa godt som af nye er opbygt og forsynet av en smuk altertavle, samt andre nye og smukke ornamenter og kirkeklæder. Den eier noe jordegods. Præstegieldet inneholder 66 gaarde og 94 husmandspladse. Her ligger Ulefos eller Holdens jernværk og sagbrug, hvorved indbyggerne have god næring af kul-leveranse og sagtømmer m.v. Folkeantallet var aar 1769 i alt 1710 sjele.( I 1801 hadde tallet auka med 500 mennesker) Præstegieldet betienes af en sognepræst, som boer paa Holden præstegaard. Tingstedet er gaarden yttre Bøe. For kongetienden(skatt) betales aarlig 61 riksdaler 49 skilling.

Det betyr at Holla gamle kjerke gjennomgikk store reperasjoner/ forandringer rundt 1780-1790 eller litt tidligare. Min tanke er at de ihverfall ikke tok noe vekk, snarere la noe nytt te for ein voksande befolkning.( Tore Larsen hadde lest fra nå ukjent kilde at kjerka gjennomgikk store forandringer i 1735)

                                                                       Holla gamle kjerke rundt 1870?

                                                                                       *******

Sagbrukseier Nils Aall får 22.november 1808 ei tilleggs inntekt: Han og eierne etter ham av Ulefos Sagbruk får enerett av transport av varer og folk fra Fjærestrand skyssted og gjestegiveri te Ulefos.((Denne retten gjekk fra Fjære te Skien også.) Skysstasjonen te sagbrukseier Aall måtte stille med enten prammar, hest eller hest og vogn(karjol). Alle kunne bruke denna «bussruta», bare de betalte. 2 skilling va prisen for å frakte ei tønne med korn te Ulefoss. Å ta den samme korntønna på øversida av ulefossen kosta også 2 skilling. Pramleiefrakta fra Lanna og opp te Eiestranda kosta også 2 skilling. Aall måtte stå for utstyret denna jobben krevde og vedlkeholdet som fulgte med. Nye eiere av sagbruket seinare måtte søke pånytt om å få fortsetta denna geskjeften.

                                                                                      *******

Året er 1813:  Gryder, kasseroller og bryggerpander støbes overmaade gode især ved Bærum-, Ulefos eller Holden og Mos værk. Videre står det at det va fra rundt 1780 at drifta på disse verka gjekk godt og at de solgte mye te Holland og England. Også te Bilbao i Spanien fikk de solgt varene sine. Kakkelovner blei støpt på så og si alle jernverk. Kanonkuler på Moss og noen fleire.  Larvik, Fossum og Mostadmarkens verk hadde tidligere laga kanoner. Nå va det bare Moss jernverk som fremdeles laga detta produktet. Ulefos er nevnt som et av de viktigaste jernverka i landet og vi hadde også ein spikerhammar. I klare ord betyr det at verket hadde utkonkurrert de lokale smedane i distriktet med tanke på spikerproduksjon.  Mellom 1768-1797 va det forbudt og importere spiker fra utlandet. I 1813 er Ulefos ett av fire verk som hadde ein skips-spikerhammar som laga runde boltejern.

                                                                                         ******

Året er 1817: Jordbunden (i prestegjeldet) bestaar især af en god sort, med sand og smaastene blandet jord. I dalene og ved foden av fjeldene er jorden af en fortræffelig beskaffenhet, men paa de skraaløbende bjerge kun middelmaadig. De bedste marke og enge samt beboernes vaaninger ligge for største delen ved Nordsøe-vandet. Så følger ein beskrivelse av Norsjø-vassdraget og siden om mineraler: Allerede i aar 1652 fik en assesor(domsmann) Borse previlegier paa dette siden saa berømte Ulefos eller Holdens jernverk. (Dette er feil: Egen bolk om den første tida på verket kommer om ikke lenge!) Videre står det at verket ligger på prestegårdens grunn. Det har felles gruver med Bolvik jernverk som også henter malm i Neskilen og Nedenes. Malmgangene er mæktige og rige. Den ene grube, Ulvefaldet, ligger paa en øe i Nordsøe-vandet og drives under søen. Holla gård hadde også eiendom det va gruvedrift på og på Fen gård va det mange gruver. I Feensgruvene tok de opp «blød jernets steene.» Ulefos saugbrug va av betydelig kapasitet og hadde blitt frasolgt jernverket i 1760(1762). Te verket hører det 3 doble stangjernshammere, en spikerhammer og mange kullhus. Kullet som blei brukt i produksjonen på verket blei transportert på Norsjø. Dette gjaldt også ferdige produkter. Dette betydelige verk tilhører den løvenskioldske familie.

Så står det litt om skogane i Holla: Her have før hørt store skove til dette præstegjeld, nu ere de meget udhuggede, især i nærheden av jernverket. Skogen hadde høyst ulik alder og fyrreskoven va mellom 50 og 100 år. Mange gårder hadde ikke skog igjen, men kom du te litt meir utilgjengelige områder, stod det fin og gammal skog der. Sagtømmer og skog for å lage kull av va det nesten ikke noe igjen av, men bygningstømmer va det rikelig av. Mange hadde levebrødet på jernverket, mange leverte kull te verket og mange produserte sagtømmer på sagene.

Trulig har det da vært gruvedrift på Valøya i gruva som gjekk under navnet Ulvefaldet!

                                                                         Sulitjelma gruver 1932/33

                                                                                              *******

Her har vi tre bøkar som alle beskriver Mikaelshula i Norsjø. Den eldste fra 1655 er på latin, den fra 1658 er skrivi i Holland og den siste er fra 1735 og på norsk. Jeg undersøkte alle tre for å se om det va ulike opplysningar. De har alle hatt samme kilde og er nokså like i ordlyden. I grove trekk er teksten sånn: Høyt oppe i det bratte fjellet som ligger ved ferskvannet Norsjø lå det ein gang ei kjerke. Her va det ei fantastisk utsikt. Kjerka va hogd ut av fjellet av dyktige folk og midt inne i kjerka, der den va på det høyeste, va det ein jernkrok som kjerkeklokka hadde hengt i. Kjerka hadde også hatt et alter og fleire andre utsmykka ornamenter. Det va bare ei dør inn i kjerka og den va stor. Kjerka hadde tehørt biskopen i Bergen. I den latinske versjonen fortellas det om ulykka som ramma tempelet te St. Michaelis ære. Nede ved vannet va det laga ei tretrapp opp te den store kjerkedøra. Her hadde flammene fulgt trappa opp og tatt med seg døra og alle brennbare gjenstandar som va i kjerka. Olaus Woren er nevnt i den nederlandske utgava fra 1658. Han hadde blitt fasinert av denne merkelige bygningen som va et gudshus inne i fjellet. Brannen skulle ha oppstått for fleire år sida og for å komme hit måtte ein bruke båt. Oppe på «taket» lå kjerkegården og i 1735 er det ført at det er mange graver her med kors. Oppe i detta området va det i 1650 åra et stort kors som va synlig på lang avstand. I 1735 får vi høre at det «findes nu intet igien uden kul og aske».

                                                                      Kobberstikk av Mikaelshula

                                                                                        *******

Lov av 11. mai 1819 som legger føringar for åssen fløtinga ska foregå i Vrangfoss-vassdraget. 

Fløting av tømmer på vassdraget va den einaste gode fraktløsningen for skogeierens «gull». Transport med hest ville gått for seint og blitt for dyrt. Problemet va at tømmer satte seg fast i fossestryka og merkinga blei slitt bort. Vi kan se for oss at det tidligare har vært mange konflikter om eierskap te store mengder tømmer. Vi ska se siden at denne nye forordninga ikke va feilfri. Tømmer som mista eierens merking, blei samla opp i store lenser på nersida av fossane og siden solgt på offentlig auksjon. Bøndane i Fjågesund og lenger oppe tok ein stor risiko med sitt tømmer som va på vei te sagene ved ulefossen eller i Skien. De risikerte altså å miste mye av den verdifulle lasta.

Fløtelaget skulle sluse ein og ein skogeiers last og samle det sammen på nersida av de ulike fossane. Disse samlingane blei kalt flåte eller soppe og skogeier fekk kvittering for hva som hadde kommi gjennom fossane og som va registrert i disse soppane. Løsstokkar va flåtelaget pålagt å føre te land mot ei avgift fra stokkeier.

Skogeieren va plikta te å melde fra te fløtelaget når han va klar for å kaste tømmeret på vannet.(Her har vi forklaringa på hvorfor Kastet har sitt navn. Detta va ein plass der tømmer blei kasta ut på Norsjø.) Om skogeier ikke fekk ut tømmeret på avtalt tid, måtte han vente te fløtepolitiet fant det for godt seinare. Ved Nomevann blei tømmeret kasta fra Odde- eller Kragefettangen.

Om skogeier prøvde å framskynde sin tur ved å kaste sitt tømmer før tida, fekk han 20 spesiedaler i bot. Lå ikke tømmeret forsvarlig samla ved Nomevann, risikerte man å miste sitt tømmer. Det va tømmeret som lønna fløtelaget. Fløteinspektøren fekk også pengane for umerka tømmer som blei solgt på auksjon. Ved Kårstein lense og Ulefos Sagbruk si lense, va det ansatt tallmenn. De førte regnskap for tømmeret og hvem som va eiere.

Fra Saltevje og ned kunne tømmereieren ordne fløtinga sjøl eller betale halv pris te fløtelaget. 200 tylfter va den største ladninga tømmer ein eier kunne få fløta ned på ein runde (2400 stokker) .Fløtningsinspektøren hadde ei årslønn på 250 spesiedaler og han skulle levere inn sitt regnskap hver desember. Skulle det vise seg at skogeiers tømmer ikke va tatt godt nok vare på, kunne inspektøren ileggas bot. Han risikerte også bøter om fløtningslaget hans hadde tabba seg ut. Avfallstømmer og avslåtte stokker som ikke skogeier ville betale fløtningsavgift for, tilfalt inspektøren.

Forslaget te fløtningslov av 5. mai 1818 va nå ikke lenger gjeldande.


                                                                                            ******

                                                                            Ein oversikt fra året 1824:

 Vi får blant anna et innblikk i hva slags produkter sagbruksnæringa sendte ut: Skjært laft, hogd laft og alle typer smålaft. Ulefos hadde 6 sagbruk og Skien heile 32. Videre er det nevnt 28 sagbruk i tillegg. Vi kan også lese at tømmernæringa hadde lenge irritert seg over Wrangefossen. På det smalaste va den bare 12 fot brei og her satte mye tømmer seg fast. Store kvanta som kom denna veien blei bearbeida på alle sagbruka som lå ved Skien. Mye blei også tatt hånd om av sagene ved ulefossen. På grunn av verkets forbruk av ved, va ikke Holla noen storleverandør av tømmer. Det va det Heddal og Drangedal med Tørdal som va. Treslaget bøk va ukjent i fylket.

I perioden 1762-1783 blei det importert 946 000 tønner med korn te fylket. Mellom 1804-1806 kom det inn te Bratsberg 51 000 tønner med korn, 77 000 potter brennevin, 31 000 potter vin, 55 000 pund tobakk og 2 200 tønner salt. Rundt 1815 har det kommet inn nye produkter i store mengder: Kaffe, sukker og tobakksblader. Holla klarte å brødfø seg på hva åkrane ga og det va havre som va hovednæringa. Bygg, hvete og rug i mindre grad, men store mengder potatos! 

Folketallet stod nærmast stille mellom 1801-1815. Mange døde mellom 1808-1810 av blodgang og forråtnelsesfeber. Det va heimvendte matroser og soldater som fekk skylda for detta.

Sauer som gjekk i fjellet om somrane fekk meir ull. Det va den grovulla norske rasen som blei brukt. De kuene som bonden sjøl ikke hadde bruk for, gjekk i drifter te Skien og Kragerø. Hesteavl hadde ikke kommi igang enda. I øvre Telemark fant vi de sterkaste og beste hestane te skogsdrift(fjordingen?) De va uskårne og kom fra Stavanger og distriktet rundt Bergen. Dødligheten blant hestane hadde vært høy den siste tida. De fekk kværsild og kopper. Gris blei holdt, men ikke i de mengder som ellers på Østlandet. 

Fuglevilt va det brukbart med, men ikke rype. Elg og reinsdyr va så å si utrydda. Enkelte kunne spe på inntekta si ved å skyte bjørn.

Jernmalm fant de omtrent over heile fylket, men kvaliteten va ujamn. Utvinning av jern fra jernmalmen hadde blitt industrialisert så tidlig som rundt 1550 på Fossum. Sakseren Georg Agricola dør i 1555 og skulle ha nevnt industrien på Fossum. Bergmester Hans Glaser tok ut mutningsrett på Fossum i 1538. 

Om vårt verk står det at det blei oppretta i 1652 og at von Ahnen og Gjedde fekk privilegier i 1657. Så stoppa det etterhvert opp og kom igang igjen i 1672. Ulefos verket tok også ut jernmalm ved ytre Vefall i Drangedal og ved Lauar og Homli i Tørdal. I 1824 hadde vi finni dissa installasjonane på verket: En marsovn, en kuppelovn, en dobbelt stangjernshammer, to bolte- og to rækhammere, fire spikerhammere og et valse- og skjæreverk. Hørtehammaren er også nevnt og de to verka bruker rundt 4000 tønner malm årlig. Kullet kom fra Bø, Sauherad, Kviteseid og Seljord. Skogen i Holla er tydeligvis stort sett oppbrukt. Ferdige produkter gjekk sjøveien te Fjærestrand som va skysskafferstedet og gjestegiveri og eid sammen med Fjære. Ein anna plass er det ført at skjærte materialer gjekk på isen te Fjære om vintrane og videre landeveien. Detta va det dårlig økonomi i. I 1808 blei et gammalt skriv fornya. Her stod det at alle som kom fra Opplanda( øvre Telemark) måtte benytte skysstasjonen på Fjærestrand for transport over Geiteryggen mot Skien. Detta gjaldt også varer. Fra Fjærestrand gjekk reisa landeveien te strandstedet Gråten. Her hadde jernverket også lager for jernmalm som kom fra Mørefjær ved Arendal. Det va et stort anlegg som verket hadde på Gråten. På Holden verket jobba det i 1816 44 stykker ved marsovnen og 63 ved andre plassar på verket. På Hørtehammaren tjente 37 te livets opphold.

Holla kjerke va innvia for jomfru Maria og Romnes te St. Laurentius ære. Helgen kjerke er ført som «en uanseelig træbygning» oppført i 1735 for St. Hellig Olav. Alle tre er eid av jernverkets eier!

Så avsluttningsvis har vi et avsnitt som tar for seg noen av gårdene i bygda.

 Ein oppsitter va i utgangspunktet ein som dreiv jorda uten å være eier. Disse er også ført som leilendinger. I våre kilder er oppsitteren ein som driver jord på et underbruk, altså på ein husmannsplass.

Holla prestegård: Her settas det 10 tønner havre og 12 tønner potatos. De høsta 8 ganger så mye som de satte. Av dyr har de 4 hestar, 20 kuer og 14 sauer. Seter og skog hadde prestegården i Høidalen. Prestegården har leieinntekter av jernverket for grunnen og det er 10 betydelige husmannsplasser under gården. Den va satt 11. juni 1764 te 109 riksdaler og 32 skilling.

Holla med Rønningen og Tveit har stor skog og hører te verket. Det er 7 oppsittere.

Sanda lå under Kolstad og va eid av grosserer Diderich von Cappelen. (Han er ennå ikke eier av verket). Skogen er stor og god, men drifta er besværlig.

Haatvedt store har 6 tønner skyld og 2 oppsittere og er dobbelt så stor som lille. Lille har 1 oppsitter. Haatvedt er ein god gård!

Vipeto er tre gårder med tesammen 12 tønner skyld og har 6 oppsittere.

Søve har 11 tønner skyld og eies av kaptein Høyum.

Fen er to gårder med tesammen 12 tønner skyld. Øvervallsåsen og Skippervold er underbruk. Gruvene ligger også på Fen sin grunn og den gamle Fenæs kjerke lå her også.

Namløs er fire gårder med 16 tønner skyld og 13 oppsittere.

Tvara med Espevalen er på 3 tønner der 2 er satt av te prestenkesete. Det settes 15 tønner korn og 16 med potatos. De har 2 hestar, 16 kuer og 16 sauer.

Heisholt er to gårder på tesammen 7 tønner skyld som har tre oppsittere hver. De ligger under prestegården og den eine er utlagt som embetsgård for fogden. Skogen er bra.

Ulefos tehører statsråd Niels Aall og er på 5 tønner skyld. Den er malerisk der den ligger ved ulefossen! Fossen har ei bredde på mellom 130-140 fot. Det følger 6 sagbruk te gården og tømmeret kommer fra Kviteseid, Mo, Lårdal, Vinje og Hjartdal. Her hadde statsråden sjøl enorme skogsområder. Te gården hørte det et årgangs-kvernbruk og ein tjæreovn. Kverna stod i fossen og kunne gå heile året. Så er det ein beskrivelse av hovedgården som er mye lenger enn detta:»Hvori sydens ynder foræner sig med nordens majestætiske egenheder». I 1815 levde det 243 mennesker under hovedgården. Den hadde tilhørt Niels Johnsen av Skack slekta. Anders Hvitfeldt va eier i 1608 og jernverkseier Preben von Ahnen  i 1649. Da er gården en frigård med sagbruka og underbruket Haatvedt.

                                                Et ekempel på åssen et gammalt sagbruk kunne se ut

Eie er to gårder i 1824 og eies av properitær Berthel Bomhoff på jernverket. Det er mye skog te Eie og gården eies av jernverket. I år 1800 blei det satt opp kontrakt på at gården hadde rettighetene av frakt av varer og folk mellom Eie og Nome-eidet. Detta må ha vært området ovafor Vrangfoss.

Romnes va delt i øvre og nedre og va på rundt 15 tønner skyld. På 1400 tallet va den eid av Gimsøy kloster og kjerka lå på grunnen. Gården hadde i lang tid hatt eiere utenfor bondestanden. Det va kammeråd og fogd, oberst og sorenskriver.

Sannes va delt i øvre og nedre på tesammen 8 tønner skyld og det budde 7 oppsittere under bruka.

Jøntvedt va delt i tre bruk og va på 8 huder med 5 oppsittere.

Hvale på rundt 3 huder med 2 oppsittere.

Kolstad med Skibnes med 5 oppsittere. 5 tønner skyld.

Omtvedt, 3,5 hud skyld med 2 oppsittere.

Bø va delt i to bruk med tesammen 11 huder skyld og 3 oppsittere.

Helgen va delt i store og lille med henholdsvis 4,5 og 2 tønner skyld. Helgen lille husa også sognets kjerke og va i 1824 heimen te ein kompanisjef!

Stenstad va på 4 huder og hadde 1 oppsitter.

Hjelset va på nesten 4 huder og hadde 2 oppsittere.

Geitebua i Valebø: Gjeddeboen va på 2 huder og eid av Fossum Jernverk. Skogen lå på Norsjø si østside og va betydelig. Det va 1 husmann under Gjeddeboen.

Mellom 1845-1848 har vi ein liknende oversikt med noen tilleggsopplysninger: Rundt 25% av prestegjeldets befolkning bur under sagbruket te Aall og jernverket te Cappelen. Kornproduksjonen er langt større enn i Solum og det er store skogvidder øst i sognet( Valebø).Veiutbedringa har blitt betydelig: På vestsida av sognet kommer hovedveien fra Solum som alle sogn i Bratsberg må bruke.Så er det poengtert at Tveit og Sanna har betydelige skogeiendommer. Det kommer også fram at navnet på Holla tidligere va Hollina. ( Se egen bolk om navnet Holla.) Prestegjeldet hadde 2925 innbyggere i 1845.

                                                                                  *********

I 1825 blir det bestemt fra det kongelige departement ein av fleire veitraséer i Bratsberg amt: 

Fra Sauherad kjerke via fergestedet på Teksten, via gjestegiveria på Norendal på Aarnes og Holte, videre om Gurstad, så te fergestedet mellom Ulefos og Holden Værk, videre om Holla gård og veien over te Tufte skysstasjon. Så kunne du få mat og seng på Bergan gjestegiveri og på Fjære(strand). Derfra gjekk ruta over Geiteryggen og så kom ein te Skien. Alt i 1800 er det ført at reisende va plikta å bruke skyssmulighetene fra Fjærestrand te Skien. Dette gjaldt også varetransport. Fjære hadde vært i de ulike verkseieranes besittelse siden rundt 1680 og må ha gitt ei fin ekstrainntekt.

Her kan vi se for oss at denna traséen tidvis tidligare har vært brukt som reisevei. Her i detta skrivet kan det hende at strekningen ska oppgraderas og gjøras sammenhengande.

                                                                           Kart over Bratsberg Amt

                                                                                             *******

I dissa få linjene fra 1834 får vi forklaringa på hvorfor Eggert Løvenskiold selger jernverket i 1835 te Diderik Cappelen(1795-1866). Diderik va gift med Henriette Løvenskiold og ho va i slekt med selgeren. Eggert Løvenskiold hadde slitt i mange år med å få overskudd i jernverket: «…. er i en tilstand, som bebuder en nærforestaaende forandring i dets hele drift».

1820- og 1830 åra va harde for jernverket og i 1930 åra skulle historia gjenta seg. Økonomien på verdensbasis va da i ei hengemyr, men på slutten av tiåret tok det seg opp. Produktutvalget blei dreid over mot gategods og 2. verdenskrig, som faktisk ga bonanzalignende testander, førte te at bedriften redda seg nok ein gang!

                                                                                             *******

Munch tok for seg oldtidsnavn fra gamle skrifter i 1849. Her har vi noen fra alle tre sogna.

                                                                                               ******

I denne boka fra 1850 får Niels Aall og Diderik Cappelen tenke høyt om blant anna skogbruk og sagbruk. 

                                                                                 Niels Aall 1769-1854

Vi lar Niels Aall fortelle først om skogen og skogbruket generellt: Han hadde vært skog- og sagbrukseier og utskiper av tømmer i 8 år. Skogane va i mye dårligere stand på 1800 tallet enn tidligare, i følge Aall. Skogane blei uthogd lenge før de va hogstmodne på grunn av at skogeier simpelthen ikke kunne motstå den store fortjenesten. Visse produkter trengte at skogen fekk stå å modnas og bli malmen, men detta blei ikke gjort. Skogane i vårt distrikt va ikke plaga med meir tørråte enn andre distrikt. Skog som hadde tørka blei brukt i milebrenning og omgjort te kull, gjerdestolpar og ved. Å tenne på skogsområder for å rødde så ikke Aall på som et problem. Et problem va det at visse forpakta andres skog, for så å hogge det reint. I det siste hadde furuskogen blitt hogd altfor hardt. God skog gjekk heilt ned mot Skien og fløting på Norsjø va måten tømmeret kom dit. Aall regna med at rundt 5% av tømmeret blei ødelagt under transport og hva transportutgiftene beløp seg te, unlot han å svare på. Aall ville ha fokus på at landbruksskolane måtte lære elevane moderat og rektig hogst og han nevner svenske håndbøker som informative. Et anna forslag va å la kommunestyrene ha ein finger med i spellet.

Niels Aall sine tanker rundt sagbruksnæringa: Han syntes at det va meir enn nok sagbruk, ja det va for mange. Sagskur va ikke lett å produsere i skiensdistriktet, fordi de hadde ikke tegang på egna tømmer for sagskur sjøl. Dessuten hadde de ikke nok kraft i vannmassene te å produsere sagskur. De produserte heller håndskur. Det va ikke noe problem å få fram tømmer fra Tokkedalen i Lårdal te utskipningsstedet ( Skien- Porsgrunn - Brevik ). Tømmeret måtte fraktas kun korte avstandar på land fra Lårdal. Avfall og hon blei brukt te splittved, brensel og gjerde. Mye flis blei også brukt sammen med ved, men mye råtna ubrukt. Ei sag som kunne skjære året rundt, hadde ein verdi på mellom 2000-2500 spesiedaler. Et sagblad kosta rundt 1000 spesiedaler, men de kunne være billigare og dyrare. Ei enkel sag va ikke så dyr å sette opp fra bånnen av. Sagene ved ulefossen kunne gå året rundt på grunn av nok vann. Sagene på Herre va også ganske pålitelige, men det hendte de stod på grunn av vannmangel. Sagene i Skien gjekk på sommaren og høsten. Silkesagsskjæring betød at saga hadde fleire blader som gjekk samtidig. Detta førte te at stokken måtte matas mye seinare gjennom bladene. Resultatet va likevel at de skjærte borda blei mye finare enn de som blei skjært med kun ett blad. Sagene te Aall stod bare i de kaldaste vintermånedane og om det mangla råstoff.

Aall om fløtningsvesenet: Han va fornøyd med vårt vassdrag, men så nytten om de prosjekterte planene om et sluseanlegg kom ved Skottfoss! Fløtningsvesenet hadde drivi prisane opp på tømmerproduktene. Det va skogeieren som lønna fløterane. Det hadde kommet et forslag om at elveieren kunne miste eiendomsretten på sin del av elva eller vassdraget. Dette kunne skje om han ikke va villig te å betale av ega lomme de forbedringane som va påkrevd i sin del av vassdraget. Dissa utbedringane skulle lette fløtinga. Detta forslaget va Niels Aall heilt imot!

                                                                         Diderik Cappelen 1795-1866

Så er det Diderik Cappelen som uttaler seg, først om skogbruket: Han meiner at skogane va blitt ødelagt og uthøgd de siste 20 åra. Han va enig med Aall at grunnen va jaget etter profitt. Det va ikke vanlig å bortforpakte skog og den blei da heilt uthogd. Det va da det forholdsvis nye produktet langved som blei lagd. Den beste skogen fant ein 4-15 mil fra Skien. Det va ikke enkelt å fastslå ein fast fraktpris. Tømmeret blei prisa mellom 1-15 spesiedaler pr tylft. (Her 12) Lang transport gjorde at fraktkostnadene steig. Forklaringa av økt eksport de siste åra, tetross for mye dårligere skog, va grådighet. Eksport av hogd laft va 15 ganger så stor som skjært.

 Så følger ei utrulig lang utgreiing om hvordan skogen kan reddas i distriktet. Det kommer fram at Cappelens sag ikke har de gamle privelegier. Det må komme av at detta sagbruket er relativt nyoppstarta! Sagbrukseieren trur også at et fritt marked vil løse problemet sammen med minstemål på tømmer som kan leveras på de ulike sagbruka. Cappelen syntes det va trist at tømmeret som eksporteras hadde lengda, men mangla tjukkelsen og alder. Tømmereksport va et av få naturprodukter som vi kunne sende ut i Europa. Sagbruket te Cappelen va også av betydelig størrelse. Han meinte også at prisinga for mindre dimensjoner va for god. Detta førte te at bonden blei grådig og ikke så nytten av å bare hogge hogstmoden skog. Vi måtte også slutte med å selge heile stokker. Dissa blei skjært på sagbruk i Holland, England, Frankrike, Øst- Friesland og alle sagbruka i distriktet rundt Hanover. Ved å selge ferdige skjærte materialer ville detta føre te mindre uttak av skog som på sikt ville auke alderen på skogen. Han pekar videre på at det står mye svært tømmer litt utilgjengelig, men ved litt opprødding i diverse elveløp, kan detta tømmeret taes ut. Cappelen pekar på at flomsagene i Skien må gjøras om te heilårssager gjennom oppdemming av Hjellen. Da vil produksjonen auke med tregangen. Slik kan tømmeret foredlas te ferdig produkt og auke fortjenesten på stokken. 

Så avslutningsvis tenker han litt om sagbruksnæringa: Det ser ut som om Cappelen hadde solgt Ulefos Jernverk si damsag tidligare…. Hvor lå den?

Et enkelt sagblad kosta mellom 200-1200 spesiedaler. En dobbel sagbygning av gammal modell kosta rundt 300 spesiedaler å sette opp. Ei sag med silkeblad og tehøranes kantblad, skjærte dobbelt så mye som ei sag med enkeltblad. Sirkelsagenes skjæreevne va rundt 4 ganger så stor som de med enkeltblad.

I 1824 så vi det va 6 sagbruk i Holla og disse tehørte Ulefos Hovedgård. Det betyr at saga te Cappelen blei reist mellom 1835 og 1850 og noe den første Cappelen gjorde relativt tidlig ved sitt kjøp av skog og jernverk i Holla.

I neste bolk må Diderik Cappelen stå skolerett i høyesterett:

                                                                                             *****

18. juni 1852 står Cappelen og hans direktør, Møller, i høyesterett. Staten hadde vært brukar og eier av Ulefos Jernverk før 28. februar 1835. På denna dag hadde Møller og Cappelen kjøpt verket av staten for.  64 650 spesiedaler. Staten hadde gått inn som eier 30. mars 1833 og hadde betalt 38 000 spesiedaler på auksjon. Møller hadde sitti ved roret fram te 18. oktober 1834. Det va ført i klartekst i kontraktsform, at eier måtte betale alle skatter, avgifter og utgifter som fulgte med kjøpet. Staten hadde betalt ei produksjonsavgift som eier. I ny kontrakt for Cappelen og Møller va ikke denna avgifta nevnt, men de hadde betalt kjøpstadsavgift som va kontraktfesta. Bestyrer på verket for staten hadde vært bergmester Strøm. Staten hadde varer nok å betale produksjonsavgift med, men hadde ikke siden ført penger inn på den konto som skulle vise at produksjonsavgifta va trekt ut av regnskapet for jernverket. Hadde ikke staten betalt produksjonsavgift, ville heller ikke Møller og Cappelen. Dessuten va ikke produksjonsavgift nevnt i kontrakta som Cappelen og Møller hadde fått med staten. I 1843 hadde Cappelen fått forespørsel om han ville betale produksjonsavgift for året 1834. Svaret va at detta skulle bestyrer Strøm tatt seg av og Cappelen va dessuten ikke eier detta året!

Møller hadde ikke betalt produksjonsavgift for 1834, men han hadde betalt for de to første månedane for 1835. Det va ein innrømmelse som ikke satte de to eierne i godt lys. Direktør Møller hadde også fortelt at produksjonsavgifta for første halvdel av året 1833 va tenkt betalt med ferdige produkter. Detta blei aldri gjort. 

I 1847 blei Møller og Cappelen dømt skyldige i underretten og måtte betale 106 spesiedaler eller tesvaranes i ferdige produkter. De to eierne anka te overretten og i 1850 blei de frikjent. Utfallet i høyesterett blei at den stadfesta overrettens dom og oppheva prosessomkostningane for høyesterett og frikjente de to eierne av verket i 1835.

                                                                                             *****

I denna boka fra 1861 får vi høre om den voldsomme flommen i 1860. Det skulle være den verste flommen siden 1789 og Ulefos Jernverk fekk store skader. Det blei pekt på at oppdemming i og nedafor Norsjø va ein hovedårsak. Gjellen-vannet i Skien blei som ein propp og klarte ikke å ta unna de enorme vannmengdene som kom midt i juni 1860.

8. juni 1862: Det blir bestemt at Romnes kjerke kan leggas ned, så fort ny kjerke er reist under Ulefos Verk. Den nye kjerka vår hadde ikke blitt bygd uten Julie Mathea Sophie Cappelen (1830-1889). Julie va født Faye og som takk for at verksfolka redda bedriften under storflommen i 1860, skjenka Julie og mannen Severin Cappelen pengar slik at ny kjerke stod ferdig i 1867.

                                                                                        Julie Cappelen

Kjerka blei innvia onsdag 25. september 1867 og jernverkseier Severin Cappelen fekk et hyldningsdikt som takk: ……»Ja, gavens høye værd erkjendes, og hjertefølt en tak fremsendes. Fra menighedens hele flok. Og fra din store arbeidsstok.» Det va 12 prestar testede og biskopen holdt tale og innvia siden den planerte og inngjerda kjerkegården. Under velsignelsen knela de 12 prestane rundt alteret og biskopen. Så ble det holdt ein avslutningsbønn. Ved inngangen går det to trapper opp te galleriene. Ved hvert galleri, er det ei rekke med vinduer med jernkarmer og rammer. Det nederste vinduet kaster lys ned på stolane på gølvet, det øverste på galleriet. «Alt vidner om at den mindste detail er udført med tænksomhed og soliditet». Prekestolen er på venstre side ved alteret når ein kommer inn i kjerka. Propietær og sagbrukseier Aall har skjenka et nytt orgel og gårdmannen Halvor Paulsen Espevolden har gitt et stort døpefat i sølv. I detta flotte høstværet hadde det kommet folk fra byane ute ved fjorden og fra andre prestegjeld. Alle dissa hadde kommet i så stort antall med dampbåtane, at det ikke va plass te alle inne i kjerka.

                                                                                                       *****

Detta er ei artig bok fra 1867 som forteller oss hvordan landbruket jobba på denna tida og hva som va nytt innen produksjonen : Hesjing av KORN på Hovedgården.

Det hadde vært mye tørt vær på våren og fuktige høstar de siste åra. På Vestlandet hadde de prøva ut å hesje høyet de siste åra og det va ein ny måte å tørke graset på. Her på Østlandet blei det brukt stikk for å breie det utover og såte det. Hesjing av korn hadde blitt prøvd ut, men som regel blei det satt på staur eller i røg på bakken. Disse to variantane førte te rått korn og lite egna som menneskemat. Kornhesjer hadde blitt utprøvd i fleire år på Østlandet for å berge de store avlingane som åkrane hadde gitt den siste tida. Denna nye teknikken hadde også blitt utprøvd i nedre del av Telemark i mange år. 

                                                                Tegning av ei kornhesje med hontak

Så følger det mange mål på kornhesja og åssen den kan byggas. Videre står det at hesja bør stå nær låven eller treskemaskinen og ein bør også utnytte det naturlige vinddraget. Det va viktig å gi hesjebunten ein knekk så den hang godt og kornet skulle henge på innsida. Rotenden skulle altså henge på utsida og danna et stråtak for kornet. Detta va ein jobb for to mann, der den eine stod oppe i hesja og den andre sendte. På Ulefos Hovedgård hadde denna måten å tørke korn på blitt brukt de siste 25 åra. Den siste rugavlinga hadde vært usedvanlig god og hadde kommi på kornhesja mellom 2. og 7. august. På grunn av alt høstregnet kunne ikke rugen av hesja før tidlig i oktober. Hesja hadde stort sett vært «dryppende vaad», men brødet av både grovmalt og finmalt korn va godt. Niels Aall sjøl anbefalte denna relativt nye måten å tørke kornet på og kostnadene lå på ein 10-12 spesiedaler for ei hesje. Var kornåkrane små, va det lettare å berge kornet og da ville også gamlemåten fungere.


                                                                                 Niels Aall 1831-1901

                                                                                               ******

5. september 1871: Formannskapet i Bratsberg amt har beslutta å bygge videre ut offentlig transport i fylket. «At der kan opprettes fast station paa Ulefos…med kun een fast hest». Kundene skulle betale 48 skilling pr mil. Sauherad og Morgedal skulle også få hver sin skysstasjon. På denna tida gjekk dampbåtar fra Skien gjennom Løveid- og Skien sluser og opp te Ulefoss. Disse blei bygd mellom 1854 og 1860 og blei åpna for trafikk i 1861. Du kom også te Notodden med dampbåt, om du ønska det. Sondresens hotell nede ved Ulefoss brygge blei bygd på denne tida. Målet va å korte ned reisetida mellom øvre- og nedre Telemark for folk og fe og øvrige varer. Mi ega mor fortelte at folk fra Gvarv og Bø va vant te å ta båten te Skien ein gang eller to i året.

                                                                                 Sondresens hotell

                                                                                             *****

24. januar 1874: Det kommer nye lover om gateuorden og offentlig forstyrrelse. På angitt klokkeslett, blir det forbudt med offentlig dans, kortspell «eller annen lystighed». Det blei forbudt  å samle større grupper med folk uten myndighetenes velsignelse!  Detta gjaldt for alle som jobba og budde under jernverk og sagbruk, på Eie, Heisholt, Tvara og Espevolden, Holla og Tveit( 5 bruk), Tufte, Søve, Fen, Namløs og Romnes.

                                                                                                  *******

Denne boka fra rundt 1873 tar for seg landets prestegårder. Inntektene te prestegården er på 916 spesiedaler og det bur rundt 3 300 mennesker her. Inntekter på solgt eiendom i sognet ligger på 155 spesiedaler og 102 spesiedaler kommer fra salg av fast eiendom som lå uttafor sognet. Jernverket betaler 87 spesiedaler i årlig leie te prestegården. Så følger inntekter som er knytta te kjerkelige ritualer. Tiende 123 spesiedaler, høytidsoffer 175 spesiedaler, vielser 82 spesiedaler, barnedåp 85 spesiedaler, barselkoners innledning 28 spesiedaler, likpreken 14 spesiedaler, jordpåkastelse 12 spesiedaler, konfirmanter 39 spesiedaler og attester 10 spesiedaler. For å ha lov te å fløtte ut av sognet, skulle ein ha presteattest som sa noe om hvem du va og hvor man kom fra. Kvinner som hadde født, blei sett på som ureine og fekk ikke gå i kjerka. Detta va ein eldgammal tradisjon som er nevnt i mosebøkane. Først når blødningane etter fødselen va over, blei ho ønska velkommen av prest og menighet og detta er avgifta som er ført som barselkoners innledning.

Offerskjeppe tar ikke presten av sine sognebarn. Detta va ein gammal skikk, der presten mottok ei bestemt mengde byggkorn. Romnes annekssogn hadde vært ein del av Holla siden 1864. Holla prestegård og Tvara va på 350 mål. Det blei høsta 18 tønner rug, 12 tønner bygg, 64 tønner havre, 4 tønner hvete og 50 tønner poteter. De hadde fått 4 hesteføll, 20 storfe og 13 småfe. Utbyttet av gårdsdrifta lå på rundt 200 spesiedaler årlig.

                                                                                 Holla prestegård

Skogen va på rundt 600 mål og bestod av teigane Tvara og Vindsås. De 10 husmannsplassane høsta rundt 150 tønner korn og fekk 18 storfe. Husmennane hadde 689 dager med pliktarbe på prestegården årlig. Detta betyr at hver husmann hadde 69 dagers pliktarbe på prestegården hvert år. Detta va ulønna og kom på toppen av arbe som måtte gjøras på eget husmannsbruk! I tillegg måtte de betale 57 spesiedaler i årlig leie på plassane sine! De hadde seterrett i prestegårdens skog i Høidalen og rett te å ta ut fire favner ved hvert år.

Bygdefolket va plikta te å vedlikeholde bygningane på prestegården: Hovedbygningen med sine 6 rom, ei drengestue og ein stall med låve. Låven og drengestua trengte reperasjoner. Sognepresten hadde fjøs og låve og bryggerhuset og stallen va godt vedlikeholdt. Videre nevnas det tre hus som tesammen hadde åtte rom. Presten disponerte også tre boder, ein låve, to vedskjul og to vognskjul. For å oppbevare mat lå det også ein jordkjellar på prestegården. Teller vi opp, ser vi at på Holla prestegård va det 18 bygningar og ein jordkjellar på denne tida!

Presten hadde tre kuer, ein gris og to svin(?). Han satte 3 tønner bygg og 3 tønner havre. Presten hadde også brukt pengar på innredning og utstyr te drifta.

Konfirmasjon blei holdt hver høst. Kallet har ikke «naadens aar». Fra gammalt av va detta ein gammal skikk, der gjeld gjerne blei sletta. Videre står det at pensjonen te presten va satt te 100 spesiedaler årlig. Det va også satt av pengar for å få gravd ned ledning og lagt inn vann på prestegården! Isåfall må det ha vært ein av de første plassane i bygda?

                                                                                        *****

I 1874 går det altså dampbåt mellom Strengen og Dalen i sommarhalvåret! Et anna sted va det ført at detta va « DS Thelemarken». Året 1874 er snaue 20 år før Vestkanalen te Dalen er ferdig!( Ulefoss-Dalen) 

                                                                                            *******

Det hadde vært møte i 1875 i formannsskapet i Bratsberg amt. Her hadde de fått se beregninger som viste at ein togtrassé mellom Skien og Strengen, kunne gi rundt 4% avkastning på aksjekapitalen. Det va ikke holdbart å fortsette som i dag med dampskip deler av strekningen og landeveien fra Ulefoss te Strengen. Her burde det komme ei sammenhengande jernbanelinje som ville få reisetida ned og frakt av varer og folk opp. Videre undersøkelser ville sannsynliggjøre behovet for denna nye muligheten.

                                                                                               *******