«FORTIDEN TALER»fram te 1820
Svulstig tittel tenker du og ja, her kommer gammal kotyme og språk te å slå inn for fullt! Gamle bøkar og aviser kan være kilde te ny kunnskap. Jeg va nysgjerrig på om det lå ukjente historier om Holla og omegn på nasjonalbiblioteket. Det gjorde det!
Jeg tar meg den friheten å forenkle ordlyden i de ulike tekstane ved behov. Jo lengre bakover vi går i tid, jo meir blir det de store linjene som slepper te. Jeg håpar med denna bolken at vi ska høre nye historier og andre som vil farge det vi alt visste. Sjøl har jeg fått mange a-ha opplevelsar og jeg har kommi over opplysningar som forhåpentligvis også er ukjente for fleire! Under detta arbeidet blei det klart for meg at mengda med tilgjengelig stoff auka utover på 1800 tallet. Jeg har derfor valgt å dele serien opp i fleire bolkar.
Det blir om heksebrenning, lovar og planer som gjaldt skyssprisar, sag-og jernverksdrift, kanalutbygging, togplaner og drap på Vipeto i 1920, for å nevne noe!
Her vil det med ujevne mellomrom bli lagt ut nytt stoff kronologisk tidsmessig, slik at de ulike avsnitta står i sammenheng!
Antall småhistorier te nå: 46
*******
DEN FØRSTE NAVNGITTE ULEFOSSING: STARKADR ALUDRENG
Sagna om Starkad ska være kjent i de tre nordiske landa i forskjellige utgaver og være fra vikingtida.
Starkad skulle ha vært ein Jote( fra Jotunheimen) og overmåtes stor og sterk. Han hadde heile 8 armar, noe som gjorde at han kunne bruke 4 sverd på ein gang da han va i kamp. Han budde ved (fossen) Alufossa(Ølfossa= Ulefoss) og kaltes altså for Aludreng og han va forlova med Ogn Alvesprenge fra Jotunheimen. Ein gang Starkad va på reise, fekk forloveden Ogn Alvesprenge besøk av den kjempesterke Hergrim halvtroll. Hergrim røva Ogn med seg. Han va sønn av bergrisen Arngrim. Da Starkad oppdaga detta, oppsøkte han Hergrim og ga ham et valg. Hergrim kunne enten gi fra seg Ogn eller gå i kamp med Starkad på holmgang. Hergrim valgte å gå i kamp og de to kjempa ved den øverste fossen på Eie(Eidet = Den øverste fossen er da Vrangfoss). Her blei Hergrim slått ihjel av Starkad. Problemet for Starkad va at Ogn hadde blitt glad i Hergrim og de hadde fått sønnen Grim sammen. Ogn sørga over Hergrim og tok livet sitt med sverd. Starkad tok alt godset etter Hergrim og sønnen Grim.
Kong Alf på Alfheim hadde dattera Alfhild. Alfhild hadde ansvaret for disenes blot denna høstkvelden da ho blei bortført av Starkad. De fekk dattera Bauggerd sammen. Detta fant ikke kong Alf seg i og fekk tak i guden Tor. Han oppsøkte Starkad og slo ham ihjel og sleit så av ham de overflødige armane for å gjøre Starkad meir menneskelig.
Starkad fekk et barnebarn som også het Starkad. Braavallakvadet er diktet rundt 1066 av ein skald fra Telemark. Dødskvadet er også om Starkad den yngre og diktet i Telemark litt seinere enn Braavallakvadet.
******
Her har vi et diplom fra D.N. fra 23. mars 1439. Hovedlinjene i diplomet er at Gråtopp angreip Olaf Bukk og hans mor og søster året før på Brunlanes. For detta nidverk blir alle menn i Telemark pålagt å betale bøtar. Ei ku eller fire hudar eller to gode mår- eller gaupeskinn. Dette gjelder rike og fattige, unge og gamle og de som va med på angrepet og de som satt heime! De som gjorde opp for seg skulle få benådning, men døm som lot være, skulle få kjenne på kongens vrede! Gud forby om folk ikke betalte, hverken ungar eller koner skulle sparas! Deltakerane kom fra Bamble- , Gjerpen- og Wolufos skipreide. Videre sier Olaf Bukk at han ikke kan garantere hva som skjer med døm som ikke gjør opp for seg. I samma setningen prøver han også med smiger og kaller dissa for «kjære venner».
Her er det to ting som er viktig. Bøtane vil Olaf Bukk ha, men viktigare er at han da kan presse døm som betaler for opplysningar. Han veit nemlig ikke hvem Gråtopp er!
Så har vi navnet på Ulefoss i 1439: WOLUFOS.
*******
Presten i Holla i 1611 het Herr Hans
******
HEKSA PÅ EIE
Boka er fra 1904, men tar for seg ulike saker fra fylket århundrer bakover. Halvor Eie satt på øvre fra rundt 1647-1660 og han har trulig hatt ei kone med meingars mot, for i året 1650 blir ho dømt te halshugging for sine heksekunster! Ho hadde fått tre gårdsjenter te å vitne falsk sammen med seg. De hadde beskyldt hennes mann for «adskillige sodomistiske synder og gjerninger». Ho meinte at Halvor hadde hatt seksuell omgang med dyra på Eie eller noen av gårdsguttane. Ho va full av hat og misunnelse mot mannen Halvor og beskyldningane blei avkrefta som rein løgn. Ho blei halshogd og vi får et innblikk i utgiftene rundt henrettelsen. Noen hadde pengar tegode for mat ho hadde fått et par uker før ho blei dømt. Skarpretteren tok seg godt betalt for sjølve henrettelsen og sliping av sverdet! Så skulle han ha diett to dager før henrettelsen og betalt for reiseutgiftene fra Tønsberg. Budet som kom med «jobbtilbudet» te Tønsberg skulle også lønnas. De tre unge jentene som vitna falsk fekk kakstrykning av skarpretteren og denna «jobben» skulle han nesten ha dobbelt så mye betalt for som sjølve halshogginga! Kapellanen skulle ha godt betalt for å lesa sakrementet og klokker og bysvenn skulle også ha et mindre salær. Dødsdom ved henging va allikavel langt dyrare!
Kakstrykning bestod av heile 27 piskeslag!
Bøddelen, mester Hans fra Oslo, tok seg av tre hekser i Skien i 1586. De hadde utøva trolldom og heksekunster. Klokkerens kone va ei av de tre. Bøddelen måtte ha et ekstrahonorar, fordi han måtte bli lenger i byen enn avtalt. For henrettelsen av de tre fekk han 13,5 riksdaler. Dette tesvarer rundt 10 000 kroner i dag.
******
Holden eller Ulefos verk, ligger noe over halvannen mil fra Skien. Det er i god stand og haver sin malm langt vesten fra, nemlig ved Arendal.
Denne jernmalmen fra Arendal blei brukt i smijernsproduksjonen ved jernverket. Jernmalmen fra Fen blei brukt te andre typer produkter. Den va ikke egna te smijernsprodukter da jernet blei for sprøtt. Disse linjene står i ei bok som heter «Dannemarks og Norges beskrivelse» og som kom ut i 1729. Den tar for seg all handelsvirksomhet i Norge på denne tida.
*******
I 1736 blir jernverka i Norge pålagt skatt(tiende) ukentlig så lenge marsovnen va i drift. Jernverkseierne hadde fradrag for skatt de første 8 og de siste 8 dagane marsovnen va i produksjon. I 1742 blei skatten omgjort te slik den hadde vært før 1736, nemlig ein årlig skatt. Fra 1742 måtte eierane av Holden Jernværk betale ein årlig skatt på 850 riksdaler. Dette varte fram te 1812, da årlig skatt blei satt te 35 riksdaler.
*****
Fra ei bok fra 1903, men teksten er fra året 1743 og omhandler fruktdyrking på østlandet. Det blei ikke dyrka frukt fra tre i Holla, slike som epler og pærer. Litt hasselnøttar kunne du være heldig å finne, men ofte blei dissa høsta av unger og ungdom før de va modne. Slengere av plomme- og kirsebærtre fantes. Dissa blei det tydligvis ikke drivi noe aktivt hagebruk på i Holla. Ville epletre fant du også her og der.
******
I 1753 kommer boka «naturlichen historie von Norwegen» av Erich Pontoppidan:
I år 1753 har gruvene på Fen vært i drift i godt over 100 år. Fossum verk er noen tiår eldre enn vårt eget og de va de første brukerne av jernmalmen fra Fen. Videre står det i teksten at gruvegangane går under ferskvann i 250 meter og når du går i dissa gangane, hører du bølgene fra vannet(Norsjø)!!! : Detta va ein jobb for de med gode nerver!
**********
11.juni 1762 kjøper Severin von Løvenskiold Ulefos Sagbruk for 6 000 riksdaler av justisråd Christian Ancher i Christiania. Før detta eierskiftet, hadde eierane av sagbruka i ulefossen også vært eiere av Holden Jernverk. Justisråd tittelen blei innført i 1661 og man måtte være medlem av høyesterett for å få tittelen. Seinere kunne man få denna tittelen uten ein spesiell grunn, eller kjøpe den!
Et gammalt sagbruk ved Moss
******
4 onsdager fra 9. september 1778 og framover finner vi denne annonsa. Det er den tidligaste teksten med direkte reklame jeg har finni for jernverket og bygda. Forvalter Saxild på Gråten kunne selge deg jerngryter fra verket. Du kunne også få franske og hollanske beholdere fra ca 1-50 liter. Disse va beregna på sprit. Bryggerpanner kunne ein også få kjøpt. Han lokka med at man kunne se varene hos ein kjøpmann i Christiania.
********
Boka «Om kongeriget Norge» kom ut i 1779. Her får vi ei oversikt over jernverka som sogna te Akershus- og Kristiansandsstift: «Bærums verk som er eldgammelt» - Hakkadals verk på Hadeland - Viks verk på Stange, Hedmark - Eidsvold verk - Ådals verk i Solør - Moss verk - det Dikemarske verk som støder til det bærumske - Hassel verk ( tre mil nord af Bragenes= Drammen) - Eidsfoss verk i grevskabet Jarlsberg= Larvik - Kongsbergs jernværk, ødelagt aar 1705 - Fossum verk ved Skeen - Ulefos eller Holdens værk - Bolvigs værk ved Herre - det Laurvigske værk, dels ved Larvik, dels ved Næs - Egelands værk ved Gjerstad, Kristiansand - Bareboe eller Bosselands værk to mile oven for Arendal: Dette verket gjekk siden under navnet Næs jernverk - Lessøe verk= Lesja verk i Gudbrandsdalen - Åmdal værk i Tokke : Her tok de ut kobber.
15 jernverk lå i konkurranse med vårt lokale i 1779 i detta området vi kan kalle sør-Norge. Nå er det kun vårt igjen som er i drift.
Maleri av Fossum Jernverk fra rundt 1790
**********
Utover i 1780 åra kommer det bøkar som omhandler og kartlegger bygdene i Telemark:
Myndigetene i Danmark va nok ikke så interessert i dagliglivet i Rauland og Hjartdal på denne tida, vi ska ikke beskylde døm for det! Det va nok økonomiske hensyn te riket som pirra denna nysgjerrigheten. Det va urolige tider på kontinentet og Danmark måtte kartlegge eventuelle verdier i deres provins, Norge.
Vi ser i denna inneholdsfortegnelsen at de undersøkte det meste: Alt som hadde med geistlige, militære forhold og veier. Tamme og ville dyr og fugle- og fiskeslag blei også kartlagt. Videre hvor mange vi var og alt som hadde med landbruket. Skogbruket og tømmerhandelen visste myndighetene ga penger i kassa og våre husdyr blei også lagt under lupa. Da alt av økonomiske gleder for Danmark va kartlagt, fulgte et avslutningskapittel om telen og hans hus, klesdrakter og skikkar. Detta va eksotisk og rart å oppleve for ein som hadde trava rundt i Københavns gater. Vi kan også se for oss språkbarrieren som va mellom raulandsbonden og dansken med pudder og parykk!
*********
Her har vi veibeskrivelse fra vårt område i 1780 åra. Her ser vi at fra Fjærekilen og opp te Holla va det egentlig bare ein farbar vei, nemlig vannveien. Når du kom te Eie-stranda, måtte du ta landeveien te Nomme og Nom-eide, ein distanse på ei kvart mil å gå. Eiestranda er kanskje i området der Striken ligger i dag? Når det gjelder navnet Nome i gamle kilder er det ein ting som ska nevnas. Navnet blir konsekvent ført Nomme, ikke Nome. Med ein m blir bokstaven o lang, med skrivemåten Nomme blir bokstaven o kort i uttale. Detta hamskiftet mellom ein og to m’er har jeg ingen god forklaring på.
******
I samme periode leser vi:
Her møter vi eit gammalt navn på Flåvann, nemlig Rørvannet! Videre falder dette vannet ud over Wrangefoss til Ulefos og Nordsøe, som uden for Scheen falder i det salte hav!
*******
Fra 1781 får vi ei oversikt over verkets produksjon og avgift som kongen i Danmark ska ha:
*******
I 1784 gir Løvenskjold oss året for oppstarten av tegleverket som lå i området der kraftstasjonen ligger i dag, 1765.
Tegleverket er klynga med hus ytterst på tangen
******
I 1785 blir Kristian Jensen Lofthus fra vestre Moland ein bondeleder. Bøndane ville klage på pengeglade prestar, lensmenn, sorenskrivere og andre myndighetspersonar som gjorde livet vanskelig for bøndane. Problemet va at det va ulovlig å reise te København med slike ærend, men Lofthus samla folk rundt på Østlandet og trossa forbudet i 1786. Prinsen i København fekk ei liste med 329 navn på misfornøyde nordmenn. Ein av hans kampfeller va sersjanten og smeden Hans Hansen Kolstad. Hans budde på plassen Kåsa under store Kolstad. Sjøl va han født på lille Kolstad i 1760. Utgangen for Lofthus va ikke lystig. Han blei dømt te livsvarig tvangsarbeid på Akershus festning i 1792 og fem år senere er han død. Den øvrige ledelsen i opprøret må sone i år 1800. De fekk 1, 2 og tre års straffearbeid, men de va ute etter 6 uker. Hans Kolstad dør heime i november 1806.
*****
Oberstløyntnant Schwendsen budde på Håtveit noen år og løyntnant Ibsen blei siden kaptein i bygda. Han førte seg Hans von Ibsen.
*****
Fra avis i 1789: Hadde du pengar te overs, kunne du kjøpe halvparten i store Vale, halve Geitebua eller 9 sett i Lunde i Valebø. Store Vale va ein stor gård på denne tida, den va større enn Holla og Tveit- gårdane slått sammen.
********
Underjeger Peder Andersen Brenne dør i 1789/90 og han hadde 8 riksdaler og 30,5 skilling tegode i lønn fra forsvaret. Det tesvarer litt over 2000kr idag. Arvinger te dissa pengene måtte ta med gyldig presteattest(legitimasjon som presten skreiv ut) og møte opp i Fredrikstad der pengane ville bli utbetalt.
********
Forvaltaren på verket het Peder Mortensen Bredsdorff og han va frustrert og oppgitt. Hr. Hans Wille hadde gitt ut bok som beskreiv Seljordsamfunnet i 1790 åra. Her kom det fram at bøndane i Seljord produserte kull for hammaren på Hørteverket. Problemet va ganske enkelt at forfattaren ikke hadde satt seg inn i de korrekte måla på ein lest, som va utgangspunktet for å måle mengda på kullet som bøndane i Seljord leverte te Hørte. Detta har ganske sikkert ført te store uroligheter og vi ska ikke se bort fra at bøndane som hadde fått med seg innholdet i boka te Wille, ikke ville selge kull te bruket på Hørte. De følte seg lurt og forvaltar Bredsdorff måtte prøve å rødde opp og forklare Wille sine feil. Om Wille kunne innrømme skrive- eller trykkfeil, va forvaltaren ferdig med saka!
******
Lars Hess Bing gir ut bok i 1796 med altfor lang tittel: « Beskrivelse over kongeriget Norge, øerne Island og Færøerne, samt Grønland, efter ældre og nyere, trykte og haandskrevne geographiske, chorographiske, topographiske, statistiske skrivter, afhandlinger og efterretninger, saavelsom brevvexsling og ellers erholdte oplysninger». Det kan jeg si at noen bestselger i dag, hadde ikke detta blitt! Men så va det uttrykket « don’t judge a book by it’s cover». Det gjelder i høyaste grad her:
Vi har tre kjerker i sognet og det store vand Nordsiøe binder oss sammen med kjøpstaden Skeen. Hovedkirken har været en gammel muret bygning, som i den senere tid saa godt som af nye er opbygt og forsynet av en smuk altertavle, samt andre nye og smukke ornamenter og kirkeklæder. Den eier noe jordegods. Præstegieldet inneholder 66 gaarde og 94 husmandspladse. Her ligger Ulefos eller Holdens jernværk og sagbrug, hvorved indbyggerne have god næring af kul-leveranse og sagtømmer m.v. Folkeantallet var aar 1769 i alt 1710 sjele.( I 1801 hadde tallet auka med 500 mennesker) Præstegieldet betienes af en sognepræst, som boer paa Holden præstegaard. Tingstedet er gaarden yttre Bøe. For kongetienden(skatt) betales aarlig 61 riksdaler 49 skilling.
Det betyr at Holla gamle kjerke gjennomgikk store reperasjoner/ forandringer rundt 1780-1790 eller litt tidligare. Min tanke er at de ihverfall ikke tok noe vekk, snarere la noe nytt te for ein voksande befolkning.( Tore Larsen hadde lest fra nå ukjent kilde at kjerka gjennomgikk store forandringer i 1735)
Holla gamle kjerke rundt 1870?
*******
Jernverket hadde over ein lengre periode stempla stangjern og gryter med initialene SL. Nå hadde de oppdaga at andre stempla sitt gods på samma viset. Detta va jo plagiat og noe de ikke fant seg i. Kunder og forhandlere skulle fra nå av se etter stempelet LG. Kvaliteten på grytene va god og detta prøvde andre verk å tjene på. Ulefos Jernværk annonserte fleire ganger i landets aviser om detta på denne tida. Tidligare hadde grytene røde krittnummer inni, men fra nå av skulle dissa sitta uttapå!
******
Forvalteren på jernverket va død og het Peder Mortensen Bredsdorff. De som va skyldig ham pengar bees å gjøre opp for seg og de som hadde krav i boet måtte ha gyldige papirer på det.
Hammersmed svennen Erik Hansen ved verket døde denna våren. Han hadde for noen få år sia kommi fra Eidsfoss (verk) og de som hadde krav i boet måtte stå fram nå.
******
Sagbruksforvalteren på sagene i Holla, Lars Gartner, dør onsdag den 29. oktober i 1800 klokka tre på morgenen! Så konkret, så unyttig og likavel så artig! Kona va Constanse Berggren og de hadde tre ungar. « Efter 25 aars kiærlig egteskab behagede det Gud, ved en sagte død at henkalde min inderlig kiære og uforglemmelige mand». I ei anna avis stod det at de hadde fire ungar!
*******
I 1798 dør godseier og sagbrukseier Nicolai Benjamin Aall på bildet. Sønnene Niels og Jørgen går ut i avisene og beroliger kreditorene:
Teksten sier at arvingane er enige om fordelinga og at de ska gjøre opp eventuell gjeld faren hadde.
******
Grunnlaget for folketellinga i vårt distrikt va 1. februar i året 1801 og det budde fleire i Holla enn i Skien!
******
Utover på 1800 tallet blei det ei stund lagt ut lister fra ulike sogn over skifter som skulle gjennomføras. Jeg fører måned som det stod i avisene.
1805, juli:
1806, juni:
1807, november. Skiftene er delt på begge kolonnene.
1808, september:
1809, august:
*****
OBS: I 1806 er det trekning nr 909 i tallotteriet i København! Offentlig pengespell i 1806! Saken under va ikke like lystig for Halvor Olsen Langeland:
Halvor va sønn av Ole Steensen Håtvedt og va født der i 1772. Han hadde bøksla Langeland og va nå beskyldt for å ha hogd ulovlig i Morgedalsskogen. I 1802 hadde han hogd i skogen som Simon Larsen Helgen eide. Simon skulle godtgjøres for detta og Halvor måtte betale 10 riksdaler te fattigkassa i Holla og samme sum te statskassa. Som vi ser måtte han koste omkostningane rundt rettsaken som kom opp i over 63 riksdaler. Halvor fekk videre i tillegg over 30 riksdaler i bot som kammeradvokaten skulle ha og dommen fra 1804 blei stående. Halvor fekk 8 uker på å betale bota som kom opp i godt over 120 riksdaler. Han va ikke testede ved kjennelsen.
«Javel, han blei straffa for den ulovlige hogsten sin, han måtte altså betale ei bot…….» Om Halvor skulle betalt i dag, måtte han vært ute med rundt 850 000kr! Halvor og familien blei trulig kasta ut fra Langeland. De fløtta te husmannsplassen Spirdalen under Dal i Dalsbygda der Halvor døde i 1839.
******
I oktober 1805 setter skolelærer Dahl på Holden Jernværk inn denne notisa i avis: «Et ungt menneske af god opdragelse, der i 6 til 7 aar har været ved handelen i en af de danske provindser, ønsker sig til førstkommende paaske en condition (stilling) som krambodkarl i Christiania, Drammen eller Laurvigen (Larvik).»
*******
Kammerråd og fogden Samuel Thornsohn budde på Søve og i 1807 dør han. De som er skyldig eller hadde penger te gode bees ta kontakt. Kona het Edel Marie og de hadde ei ugift myndig datter.
******
Proprietær Bertel Bomhoff budde på Eie. (Proprietær= nesten godseier) Kona Ambor er død, bare 22 år og de hadde fem ungar sammen og hadde vært gift i 6,5 år! Ambor gifta seg da ho va 15 år. Ho va datter av forvaltaren på sagbruket, Lars Gartner. Mora te Ambor ser vi død i neste notis:
******
Sagbruksforvalteren på Sagene, Lars Gartner, så vi døde i 1800. I 1808 dør kona, Constanse. De har trulig budd i boligen som lå der Lille Ulefos siden blei bygd. Vi ser ut av teksten at de hadde hatt unger, men de er nå døde.
«Formørket ere de blide dage blevne, som vi nød i vor familiekreds, ved vores dyrbare svigermoder Madame Constance sal. Gartners. Hendes dødelige afgang den 2den sidstleden, i hendes alders 52 aar. Stille og hæderfuld daad udmærkede hendes livs dage. Derfore savnes hun af mange med os, som med veemods taarer velsigne hendes minde. «
*******
På sommaren og høsten 1808 va det ein storstilt innsamling av klær, våpen og pengar som skulle gå te soldatane våre nede på kontinentet. Napoleonskrigane rasa og stormaktene stod mot hverandre. Norske husmenn blei sendt i krigen og mangelen på utstyr va stor. Sko, skjorter, strømper og vadmel blei gitt. Kjøpmannen i Kragerø gir to 18 punds kanoner med sleder. Den unge Raaberg ved Holden Jernværk ga 10 riksdaler.
*******
I november 1808 går myndighetene inn og regulerer transport av gods og folk mellom Ulefoss og Fjærestrand.
*******
Sagbrukseier Nils Aall får 22.november 1808 ei tilleggs inntekt: Han og eierne etter ham av Ulefos Sagbruk får enerett av transport av varer og folk fra Fjærestrand skyssted og gjestegiveri te Ulefos.((Denne retten gjekk fra Fjære te Skien også.) Skysstasjonen te sagbrukseier Aall måtte stille med enten prammar, hest eller hest og vogn(karjol). Alle kunne bruke denna «bussruta», bare de betalte. 2 skilling va prisen for å frakte ei tønne med korn te Ulefoss. Å ta den samme korntønna på øversida av ulefossen kosta også 2 skilling. Pramleiefrakta fra Lanna og opp te Eiestranda kosta også 2 skilling. Aall måtte stå for utstyret denna jobben krevde og vedlkeholdet som fulgte med. Nye eiere av sagbruket seinare måtte søke pånytt om å få fortsetta denna geskjeften.
******
«Tilkjøbbs( her tilsalgs) Varer.
Jeg har til forhandling tilsammen omtrent 700 skippund fladt stangjern, kakkelovne(vedovner), valset tønnebaandsjern, beliggende ved udskibningssted i Langesundsfjorden. Skulde nogen ville kjøbe benævnte artikler, maatte derom behagentlig corresponderes med undertegnede».
700 skippund tesvarte rundt 112 000 kg, eller 112 tonn. Det va altså store mengder med stangjern som kunne skippas ut i den store verden om ein hadde kunder te det!
I ei liknande annonse året etter er Gråten gjestegiveri nevnt.
*******
Her blir vi kjent med paret på Lie i Efteløt sogn, Sandsvær, Buskerud. De hadde trådar te vår bygd og etter leiting kom svaret på nettsida gamlevalebo.no som er Gard Strøm si.Har du aner i Valebø, ska du bruke denna! :
*******
I 1812 er det ein stor kronerulling i Norge og målet er å bygge det første universitet. Fra Holla bidro presten Lauritz Bremer, forvalterne Morten Bredsdorf og Ludvig Poppe på verket, Bertel Bomhoff på Eie (han eide mange eiendommer), skipskapteinen Barthelomeus Bredsdorf og skipskapteinen Hermann von Hoel på Stenstad.
*****
6. juli 1812 ligger det dansk-norske skipet Najaden uttafor Sandøya ved Tvedestrand. Engelskmennane krysser lenger uttafor, men kapteinen på Najaden regner med at engelskmennane ikke tør gå inn i trange sund med sine store skip. Han går i land og spiser middag med ein kaptein fra ein anna båt i den dansk-norske flåten. Da slår engelskmennane te og senker Najaden. 133 blir drept og 102 blir såra av ein besetning på 315. Detta va siste rest av ordentlig motstand fra Danmark-Norge og tapet i den lange krigen er et faktum. Nå satt det igjen enker og ungar og ein storstilt dugnad blir som vi ser over satt i gang. Fra Holla kom det inn ca 250 riksdaler eller rundt 310 000kr i dag.
Seinere maleri der Najaden er iferd med å synke i bakgrunnen
******
Året er 1813: Gryder, kasseroller og bryggerpander støbes overmaade gode især ved Bærum-, Ulefos eller Holden og Mos værk. Videre står det at det va fra rundt 1780 at drifta på disse verka gjekk godt og at de solgte mye te Holland og England. Også te Bilbao i Spanien fikk de solgt varene sine. Kakkelovner blei støpt på så og si alle jernverk. Kanonkuler på Moss og noen fleire. Larvik, Fossum og Mostadmarkens verk hadde tidligere laga kanoner. Nå va det bare Moss jernverk som fremdeles laga detta produktet. Ulefos er nevnt som et av de viktigaste jernverka i landet og vi hadde også ein spikerhammar. I klare ord betyr det at verket hadde utkonkurrert de lokale smedane i distriktet med tanke på spikerproduksjon. Mellom 1768-1797 va det forbudt og importere spiker fra utlandet. I 1813 er Ulefos ett av fire verk som hadde ein skips-spikerhammar som laga runde boltejern.
******
«Min kjærlige mand, kammerraad Andreas Rougtvedt, sin tids foged over nedre Tellemarken og Bamble, hjemkaldte Gud til sig i gaar middag, ved en stille og rolig død, i hans alders 82de aar, og efter 38 aars kjærligt ækteskab med mig, som han er evig uforglemmelig og velsigner hans minde. Dette for mig smertelige tab giver jeg mig herved den ære, sørgeligt at communicere hans og mine fraværende beslægtede og venner, om hvis ømme deeltagelse jeg forvisser mig, uden skriftlig bevitnelse»
Andreas Rougtvedt og kona Inger Zakariasen budde på Romnes gård, men Inger blir ikke sittandes med gården:
*******
Øvre Romnes kommer for salg tidlig i juli i 1814. Gården bør væra noe for de bedrestillte og har ein flott frukthaga! Det va ganske sikkert uvanlig. Skogen va blitt spart i mange år, så den va gild. Matjorda va god og veldyrket og havnene va gode. Gården kan fø 4 hestar, 20 kyr og 10 sauer/geitar. De pleide å så 16 tønner korn og høsta ofte rundt 200 tønner og de dyrka også poteter. Beitene i skogen va gode, men her kunne det utvidas.
******
«Efterat have været forvalter ved Holden Jernværk omtrent 16 aar, er jeg udtraadt af denne tjeneste saaledes: Jeg havde op- og frasagt mig den 1810, ligesaa 1812, endelig ogsaa 1814, men hver gang paa verkets vedkommendes anmodning, vedblevet tjenesten til 22de sidstleden, ved 4de bergmaaneds slutning og aflevering skeede den 24de dernæst til baron Løvenskjold, som har meddeelt mig sin tilstaaelse. Nu er jeg boende paa min eiendoms gaard, 1/2 miil fra Holden Jernværk. Dette pligter jeg mig at bekjendtgjøre til oplysning for de mange respective, denne ægn langt fraværende, som jeg har staaet i correspondece med». Vi ser videre at forvalter Ludvig Poppe hadde budd på Bø i Helgja.
Året er 1817: Jordbunden (i prestegjeldet) bestaar især af en god sort, med sand og smaastene blandet jord. I dalene og ved foden av fjeldene er jorden af en fortræffelig beskaffenhet, men paa de skraaløbende bjerge kun middelmaadig. De bedste marke og enge samt beboernes vaaninger ligge for største delen ved Nordsøe-vandet. Så følger ein beskrivelse av Norsjø-vassdraget og siden om mineraler: Allerede i aar 1652 fik en assesor(domsmann) Borse previlegier paa dette siden saa berømte Ulefos eller Holdens jernverk. (Dette er feil: Egen bolk om den første tida på verket kommer om ikke lenge!) Videre står det at verket ligger på prestegårdens grunn. Det har felles gruver med Bolvik jernverk som også henter malm i Neskilen og Nedenes. Malmgangene er mæktige og rige. Den ene grube, Ulvefaldet, ligger paa en øe i Nordsøe-vandet og drives under søen. Holla gård hadde også eiendom det va gruvedrift på og på Fen gård va det mange gruver. I Feensgruvene tok de opp «blød jernets steene.» Ulefos saugbrug va av betydelig kapasitet og hadde blitt frasolgt jernverket i 1760(1762). Te verket hører det 3 doble stangjernshammere, en spikerhammer og mange kullhus. Kullet som blei brukt i produksjonen på verket blei transportert på Norsjø. Dette gjaldt også ferdige produkter. Dette betydelige verk tilhører den løvenskioldske familie.
Så står det litt om skogane i Holla: Her have før hørt store skove til dette præstegjeld, nu ere de meget udhuggede, især i nærheden av jernverket. Skogen hadde høyst ulik alder og fyrreskoven va mellom 50 og 100 år. Mange gårder hadde ikke skog igjen, men kom du te litt meir utilgjengelige områder, stod det fin og gammal skog der. Sagtømmer og skog for å lage kull av va det nesten ikke noe igjen av, men bygningstømmer va det rikelig av. Mange hadde levebrødet på jernverket, mange leverte kull te verket og mange produserte sagtømmer på sagene.
Trulig har det da vært gruvedrift på Valøya i gruva som gjekk under navnet Ulvefaldet!
Sulitjelma gruver 1932/33
*******
Her har vi tre bøkar som alle beskriver Mikaelshula i Norsjø. Den eldste fra 1655 er på latin, den fra 1658 er skrivi i Holland og den siste er fra 1735 og på norsk. Jeg undersøkte alle tre for å se om det va ulike opplysningar. De har alle hatt samme kilde og er nokså like i ordlyden. I grove trekk er teksten sånn: Høyt oppe i det bratte fjellet som ligger ved ferskvannet Norsjø lå det ein gang ei kjerke. Her va det ei fantastisk utsikt. Kjerka va hogd ut av fjellet av dyktige folk og midt inne i kjerka, der den va på det høyeste, va det ein jernkrok som kjerkeklokka hadde hengt i. Kjerka hadde også hatt et alter og fleire andre utsmykka ornamenter. Det va bare ei dør inn i kjerka og den va stor. Kjerka hadde tehørt biskopen i Bergen. I den latinske versjonen fortellas det om ulykka som ramma tempelet te St. Michaelis ære. Nede ved vannet va det laga ei tretrapp opp te den store kjerkedøra. Her hadde flammene fulgt trappa opp og tatt med seg døra og alle brennbare gjenstandar som va i kjerka. Olaus Woren er nevnt i den nederlandske utgava fra 1658. Han hadde blitt fasinert av denne merkelige bygningen som va et gudshus inne i fjellet. Brannen skulle ha oppstått for fleire år sida og for å komme hit måtte ein bruke båt. Oppe på «taket» lå kjerkegården og i 1735 er det ført at det er mange graver her med kors. Oppe i detta området va det i 1650 åra et stort kors som va synlig på lang avstand. I 1735 får vi høre at det «findes nu intet igien uden kul og aske».
Kobberstikk av Mikaelshula
*******
Lov av 11. mai 1819 som legger føringar for åssen fløtinga ska foregå i Vrangfoss-vassdraget.
Fløting av tømmer på vassdraget va den einaste gode fraktløsningen for skogeierens «gull». Transport med hest ville gått for seint og blitt for dyrt. Problemet va at tømmer satte seg fast i fossestryka og merkinga blei slitt bort. Vi kan se for oss at det tidligare har vært mange konflikter om eierskap te store mengder tømmer. Vi ska se siden at denne nye forordninga ikke va feilfri. Tømmer som mista eierens merking, blei samla opp i store lenser på nersida av fossane og siden solgt på offentlig auksjon. Bøndane i Fjågesund og lenger oppe tok ein stor risiko med sitt tømmer som va på vei te sagene ved ulefossen eller i Skien. De risikerte altså å miste mye av den verdifulle lasta.
Fløtelaget skulle sluse ein og ein skogeiers last og samle det sammen på nersida av de ulike fossane. Disse samlingane blei kalt flåte eller soppe og skogeier fekk kvittering for hva som hadde kommi gjennom fossane og som va registrert i disse soppane. Løsstokkar va flåtelaget pålagt å føre te land mot ei avgift fra stokkeier.
Skogeieren va plikta te å melde fra te fløtelaget når han va klar for å kaste tømmeret på vannet.(Her har vi forklaringa på hvorfor Kaste har sitt navn. Detta va ein plass der tømmer blei kasta ut på Norsjø.) Om skogeier ikke fekk ut tømmeret på avtalt tid, måtte han vente te fløtepolitiet fant det for godt seinare. Ved Nomevann blei tømmeret kasta fra Odde- eller Kragefettangen.
Om skogeier prøvde å framskynde sin tur ved å kaste sitt tømmer før tida, fekk han 20 spesiedaler i bot. Lå ikke tømmeret forsvarlig samla ved Nomevann, risikerte man å miste sitt tømmer. Det va tømmeret som lønna fløtelaget. Fløteinspektøren fekk også pengane for umerka tømmer som blei solgt på auksjon. Ved Kårstein lense og Ulefos Sagbruk si lense, va det ansatt tallmenn. De førte regnskap for tømmeret og hvem som va eiere.
Fra Saltevje og ned kunne tømmereieren ordne fløtinga sjøl eller betale halv pris te fløtelaget. 200 tylfter va den største ladninga tømmer ein eier kunne få fløta ned på ein runde (2400 stokker) .Fløtningsinspektøren hadde ei årslønn på 250 spesiedaler og han skulle levere inn sitt regnskap hver desember. Skulle det vise seg at skogeiers tømmer ikke va tatt godt nok vare på, kunne inspektøren ileggas bot. Han risikerte også bøter om fløtningslaget hans hadde tabba seg ut. Avfallstømmer og avslåtte stokker som ikke skogeier ville betale fløtningsavgift for, tilfalt inspektøren.
Forslaget te fløtningslov av 5. mai 1818 va nå ikke lenger gjeldande.
********