«FORTIDEN TALER»1850 - 1860

Her har vi tre avisannonser fra 1855. Peder Berg dreiv brennevinsbrenneri og avfallsproduktet hette drank og det va vanlig å gi te husdyra på grunn av det høye næringsinnholdet. Hos Peder Gunnestad, som va å treffe på «Hotel de Skandinavi», kunne du kjøpe blodigler av beste sort, om du tok oppdrag i helsesektoren. Wilhelm Foss jr. solgte blant anna fuglebur. Disse karane holdt te i Kristiania.

Antall stubbar: 47

I januar 1850 leser vi at kongen hadde innvilga jernverkseier Diderik Cappelen sitt ønske om å starte et priviligert sagbruk ved jernverket i Holla. Han måtte da oppgi sine tre sager i Skien med nummera 15, 31 og 32.Ved å eie dissa sagene, hadde han forplikta seg te å delta i ein økonomisk dugnad sammen med de andre sagbrukseierane i byen. Bruer, veiar, borgerskole og sognepresten skulle alle få økonomisk drahjelp fra Cappelen sine tre sager i byen. Dette forlangte nå Skien by at Cappelen måtte bidra med økonomisk å ferdigstille på lik linje med de andre sagbrukseierane. Skulle fylkesmannen lande på at Cappelen ikke trengte å fullføre innbetalingene hans tre sager va pålagt, måtte de gjenværende sagbruka i byen betale inn ekstra. Videre va det bekymring knytta te de familiane som va avhengige av inntekt fra de tre sagene.

Saken roar seg ikke før i februar 1851:

Skien har kjempa mot sagbruket på Ulefoss heile veien. De har ikke vært villige te å overføre privilegiet fra de tre nedlagte sagbruka i Skien te det nye på Ulefoss som tydeligvis står ferdig i januar 1851. Nå vil Cappelen ha saka ut av verden. 20. januar 1851 stiller han det nye sagbruket på Ulefoss i første prioritets pant som sikkerhet for at han ska fullføre sine forpliktelser i Skien. Det nye sagbruket hadde ein branntakst på 8 500 spesiedaler, eller rundt 2,5 millioner i dag og blei bygd i 1850.

*****

Tyge Henriksen fra Holla er ein av fleire emigranter som i januar 1850 sender brev med fleire te gamlelandet. Han holdt te i Town of Norway i Wisconsin. Ryktet hadde gått om at emigrantane som skulle vestover fra New York, blei utsatt for ubehagligheter og bedrageri. Dissa brevskriverane va behjelplige med at andre siden ikke skulle få problemer.

Tyge va født på Løkka under Tinholt i 1806. I 1830 giftar han seg med Anne Olsdatter Gunmundsbekk og i 1842 kjøper de Tinholtkåsene. Livet er vanskelig og i 1845 emigrerer familien med fire ungar der sønnen Peder blei professor i Amerika. Tyges søster, Kirsten, hadde emigrert to år før med sin familie. Tyge dør 2. mars 1889 i Raymond township i Racine County, Wisconsin.

*****

I mai 1850 va det valg på hvem som skulle sitte i fylkestinget fra Holla. Kirkesanger Fredrik Kirstinius Dahl (1807-1886 på Tufte) og Nils Nilsen Ytterbø (1804-1851?) blei valgt. Lensmannen på denna tida het Carl Fredrik Herman Rolsted (1791, Vognserud, Danmark-1874 på Dagsrud).

3. og 4. september 1850 blei det holdt ting på Rolsted sin lennsmannsgård, Dagsrud….

…..og 12. og 13. mai 1851

Dagsrud er tingsted fra 1850 og langt framover (minst te 1865).

******

Det blei født 82 ungar i året 1850 og 50 døde. Det va 25 par som gifta seg.

******

I denne boka fra 1850 får Niels Aall og Diderik Cappelen tenke høyt om blant anna skogbruk og sagbruk.

Niels Aall 1769-1854

Vi lar Niels Aall fortelle først om skogen og skogbruket generelt: Han hadde vært skog- og sagbrukseier og utskiper av tømmer i 8 år. Skogane va i mye dårligere stand på 1800 tallet enn tidligare, i følge Aall. Skogane blei uthogd lenge før de va hogstmodne på grunn av at skogeier simpelthen ikke kunne motstå den store fortjenesten. Visse produkter trengte at skogen fekk stå å modnas og bli malmen, men detta blei ikke gjort. Skogane i vårt distrikt va ikke plaga med meir tørråte enn andre distrikt. Skog som hadde tørka blei brukt i milebrenning og omgjort te kull, gjerdestolpar og ved. Å tenne på skogsområder for å rødde så ikke Aall på som et problem. Et problem va det at visse forpakta andres skog, for så å hogge det reint. I det siste hadde furuskogen blitt hogd altfor hardt. God skog gjekk heilt ned mot Skien og fløting på Norsjø va måten tømmeret kom dit. Aall regna med at rundt 5% av tømmeret blei ødelagt under transport og hva transportutgiftene beløp seg te, unlot han å svare på. Aall ville ha fokus på at landbruksskolane måtte lære elevane moderat og rektig hogst og han nevner svenske håndbøker som informative. Et anna forslag va å la kommunestyrene ha ein finger med i spellet.

Niels Aall sine tanker rundt sagbruksnæringa: Han syntes at det va meir enn nok sagbruk, ja det va for mange. Sagskur va ikke lett å produsere i skiensdistriktet, fordi de hadde ikke tegang på egna tømmer for sagskur sjøl. Dessuten hadde de ikke nok kraft i vannmassene te å produsere sagskur. De produserte heller håndskur. Det va ikke noe problem å få fram tømmer fra Tokkedalen i Lårdal te utskipningsstedet ( Skien- Porsgrunn - Brevik ). Tømmeret måtte fraktas kun korte avstandar på land fra Lårdal. Avfall og hon blei brukt te splittved, brensel og gjerde. Mye flis blei også brukt sammen med ved, men mye råtna ubrukt. Ei sag som kunne skjære året rundt, hadde ein verdi på mellom 2000-2500 spesiedaler. Et sagblad kosta rundt 1000 spesiedaler, men de kunne være billigare og dyrare. Ei enkel sag va ikke så dyr å sette opp fra bånnen av. Sagene ved ulefossen kunne gå året rundt på grunn av nok vann. Sagene på Herre va også ganske pålitelige, men det hendte de stod på grunn av vannmangel. Sagene i Skien gjekk på sommaren og høsten. Silkesagsskjæring betød at saga hadde fleire blader som gjekk samtidig. Detta førte te at stokken måtte matas mye seinare gjennom bladene. Resultatet va likevel at de skjærte borda blei mye finare enn de som blei skjært med kun ett blad. Sagene te Aall stod bare i de kaldaste vintermånedane og om det mangla råstoff.

Aall om fløtningsvesenet: Han va fornøyd med vårt vassdrag, men så nytten om de prosjekterte planene om et sluseanlegg kom ved Skottfoss! Fløtningsvesenet hadde drivi prisane opp på tømmerproduktene. Det va skogeieren som lønna fløterane. Det hadde kommet et forslag om at elveieren kunne miste eiendomsretten på sin del av elva eller vassdraget. Dette kunne skje om han ikke va villig te å betale av ega lomme de forbedringane som va påkrevd i sin del av vassdraget. Dissa utbedringane skulle lette fløtinga. Detta forslaget va Niels Aall heilt imot!

Diderik Cappelen 1795 - 1866

Så er det Diderik Cappelen som uttaler seg, først om skogbruket: Han meiner at skogane va blitt ødelagt og uthøgd de siste 20 åra. Han va enig med Aall at grunnen va jaget etter profitt. Det va ikke vanlig å bortforpakte skog og den blei da heilt uthogd. Det va da det forholdsvis nye produktet langved som blei lagd. Den beste skogen fant ein 4-15 mil fra Skien. Det va ikke enkelt å fastslå ein fast fraktpris. Tømmeret blei prisa mellom 1-15 spesiedaler pr tylft. (Her 12) Lang transport gjorde at fraktkostnadene steig. Forklaringa av økt eksport de siste åra, tetross for mye dårligere skog, va grådighet. Eksport av hogd laft va 15 ganger så stor som skjært.

Så følger ei utrulig lang utgreiing om hvordan skogen kan reddas i distriktet. Det kommer fram at Cappelens sag ikke har de gamle privelegier. Det må komme av at detta sagbruket er relativt nyoppstarta! Sagbrukseieren trur også at et fritt marked vil løse problemet sammen med minstemål på tømmer som kan leveras på de ulike sagbruka. Cappelen syntes det va trist at tømmeret som eksporteras hadde lengda, men mangla tjukkelsen og alder. Tømmereksport va et av få naturprodukter som vi kunne sende ut i Europa. Sagbruket te Cappelen va også av betydelig størrelse. Han meinte også at prisinga for mindre dimensjoner va for god. Detta førte te at bonden blei grådig og ikke så nytten av å bare hogge hogstmoden skog. Vi måtte også slutte med å selge heile stokker. Dissa blei skjært på sagbruk i Holland, England, Frankrike, Øst- Friesland og alle sagbruka i distriktet rundt Hanover. Ved å selge ferdige skjærte materialer ville detta føre te mindre uttak av skog som på sikt ville auke alderen på skogen. Han pekar videre på at det står mye svært tømmer litt utilgjengelig, men ved litt opprødding i diverse elveløp, kan detta tømmeret taes ut. Cappelen pekar på at flomsagene i Skien må gjøras om te heilårssager gjennom oppdemming av Hjellen. Da vil produksjonen auke med tregangen. Slik kan tømmeret foredlas te ferdig produkt og auke fortjenesten på stokken.

Så avslutningsvis tenker han litt om sagbruksnæringa: Det ser ut som om Cappelen hadde solgt Ulefos Jernverk si damsag tidligare…. Kan det ha vært saga som lå ved Saga i Landsmarka?

Et enkelt sagblad kosta mellom 200-1200 spesiedaler. En dobbel sagbygning av gammal modell kosta rundt 300 spesiedaler å sette opp. Ei sag med silkeblad og tehøranes kantblad, skjærte dobbelt så mye som ei sag med enkeltblad. Sirkelsagenes skjæreevne va rundt 4 ganger så stor som de med enkeltblad.

I 1824 så vi det va 6 sagbruk i Holla og disse tehørte Ulefos Hovedgård. Det betyr at saga te Cappelen blei reist mellom 1835 og 1850 og noe den første Cappelen gjorde relativt tidlig ved sitt kjøp av skog og jernverk i Holla.

I neste bolk må Diderik Cappelen stå skolerett i høyesterett:

*****

18. juni 1852 står Cappelen og hans direktør, Møller, i høyesterett. Staten hadde vært brukar og eier av Ulefos Jernverk før 28. februar 1835. På denna dag hadde Møller og Cappelen kjøpt verket av staten for. 64 650 spesiedaler. Staten hadde gått inn som eier 30. mars 1833 og hadde betalt 38 000 spesiedaler på auksjon. Møller hadde sitti ved roret fram te 18. oktober 1834. Det va ført i klartekst i kontraktsform, at eier måtte betale alle skatter, avgifter og utgifter som fulgte med kjøpet. Staten hadde betalt ei produksjonsavgift som eier. I ny kontrakt for Cappelen og Møller va ikke denna avgifta nevnt, men de hadde betalt kjøpstadsavgift som va kontraktfesta. Bestyrer på verket for staten hadde vært bergmester Strøm. Staten hadde varer nok å betale produksjonsavgift med, men hadde ikke siden ført penger inn på den konto som skulle vise at produksjonsavgifta va trekt ut av regnskapet for jernverket. Hadde ikke staten betalt produksjonsavgift, ville heller ikke Møller og Cappelen. Dessuten va ikke produksjonsavgift nevnt i kontrakta som Cappelen og Møller hadde fått med staten. I 1843 hadde Cappelen fått forespørsel om han ville betale produksjonsavgift for året 1834. Svaret va at detta skulle bestyrer Strøm tatt seg av og Cappelen va dessuten ikke eier detta året!

Møller hadde ikke betalt produksjonsavgift for 1834, men han hadde betalt for de to første månedane for 1835. Det va ein innrømmelse som ikke satte de to eierne i godt lys. Direktør Møller hadde også fortelt at produksjonsavgifta for første halvdel av året 1833 va tenkt betalt med ferdige produkter. Detta blei aldri gjort.

I 1847 blei Møller og Cappelen dømt skyldige i underretten og måtte betale 106 spesiedaler eller tesvaranes i ferdige produkter. De to eierne anka te overretten og i 1850 blei de frikjent. Utfallet i høyesterett blei at den stadfesta overrettens dom og oppheva prosessomkostningane for høyesterett og frikjente de to eierne av verket i 1835.

******

1850: «Det nye veianlæg mellem Uhlefos og Flaavand er endnu ikke tilendebragt, men dog tildeels taget i brug og vil samme blive til saare betydeligt gavn især for øvre Thelemarkens vestfjeldske district.»

Vi ska nå se på forutsetningane for denne veiutbygginga.

17. november 1847 blir det bestemt ein ny veitrasé mellom Holden Jernværk og Flåvann. Veien skulle gå langs Eidselva opp te Heisholtevjene. Så om Heisholt og videre opp te Dagsrud. Herfra skulle veien gå opp te Baksås og så på vestsida av Nomevann. Det va veiinspektør løytnant Landstad som va hjernen bak dissa planene. Veien mellom Holla kjerke (ruinene) og Heisholtevja skulle lagas og denna traséen skulle også regnas for hovedvei. Detta prosjektet fekk bevilga 27 500 spesiedaler og amtet skulle stå for ein fjerdepart. Det er rundt 7,6 millionar noe som hadde løseligen holdt te 5 busslommer i dag! Veien skulle væra 6 alen brei, men der det va nødvendig, kunne den bli 7 alen. Veibredda varierte da mellom 3,7 og 4,3 meter.

Sjølve veiutbygginga skulle komme på rundt 21 600 spesiedaler og innløsing av eiendom og gjerding rundt 2 900. Arbeidet skulle ta tre år og veisjefen skulle få 400 spesiedaler i året og to assistentar skulle få 200 hver.

Veien mellom Holla kjerke og Heisholtevja hadde fram te nå vært bygdevei, men alle reisende som ikke skulle te Ulefoss, brukte denne veien som hovedvei. Derfor va det naturlig å oppgradere denna veistumpen fra bygdevei te hovedvei.

Det va noen bekymringar rundt heisholtbakkens bratthet, men ein trasé via Eiestranda ville gi minst like mange og bratte bakkar. Te å begynne med i tankeprosessen va det utenkelig å la veien gå heile veien langs Eidselva på vestsida på grunn av kostnadene. Fornuften seira og hensynet te godstrafikken fra bygdene lenger oppe veide tyngre enn bare økonomien. Framkomligheten skulle bli viktigare for amtet enn ein billigare trasé via Heisholt. Akkurat det ska vi væra glade for i dag!

******

22.mai 1851 la skipet Colombus ut fra Kragerø på vei mot New York med 163 emigranter. De ankom målet 10. juli. Brevet blei sendt tebake te gamlelandet som ein anbefaling og kaptein Falkenberg blir rost opp i skyene. Alle passasjerer ankom New York freske og raske, takka være god teluft te de ulike dekka og god høyde i disse. Kapteinen forklarte for de reisende åssen de skulle te seg med sine verdier når de kom fram. Emigrantane hadde veksla inn sine pengar i Norge i gull, sølv og perler. Kom du i land med pengar i New York, kunne du være trygg på at du blei lurt når du veksla inn. Kapteinen va ein veldig menneskekjær mann.

Det er nevnt tre fra Holla på denna turen. Ungkaren Hans Hansen fra nedre Vipeto va født i 1820. Hans reiste sammen med familien te Johannes Johannessen Heisholt. Johannes va født i 1788 og 63 år da han reiste te den nye verden. Kona het Kirsten Jørgensdatter og født i 1794. De hadde tre sønner med seg. Ole va født i 33 og rundt 18 år og broren Gunder va 16. Eldste sønnen Jørgen va 28 og hadde gifta seg snaue to år før med Guri Olsdatter fra Valdres. Deres sønn Johannes va rundt 20 måneder på overfarten. Guri hadde tjent hos doktor Salvesen på Espevalen før ho gifta seg:

*******

Distriktslegens fulle navn va Hans Edvard Ross Salvesen og han va født 29.desember 1811 i Mandal. Han giftar seg i 1840 i Kristiania med Maren Kirstine Nielsen, født i 1816. I 1847 kjøper Salvesen nedre Espevalen for 4213 spesiedaler. I Holla får de sønnen Christian, men han blir bare 12 uker:

De tre sønnene som er nevnt er Hans Emil, Peter Theodor og Johan Julius Christian. De to sist nevnte voks opp og blei gamle. Enka Tina Salvesen selger og fløttar fra Espevalen:

19. mai 1852 blir Halvor Paulsen Paus eier av nedre Espevalen. Tina Salvesen går det ikke bra for:

Tina Salvesen dør i Skien mars 1853.

Den nye eiaren, Halvor Kjeldal vil leie ut nedre Espevalen i 1852.

******

Søndag 2. november 1851 stikker jaktbikkja Feiom te D. Cappelen av! Den va langhåra og hadde brune tegningar på hue, kort hale, hvitt brøst og hvite labbar. Den va kraftig bygd og svartbrun. Skulle du få tak i Feiom, vanka ein klekkelig dusør!

Mulig det va ein støver av rasen Istarski som Feiom tehørte.

*****

Okrober 1851:

I mange år nå hadde nedre Telemark sin distriktslege hatt tilhold på Ulefoss. Detta hang sammen med at han også va lege for jernverket og sagbruket. Nå skulle det velgas ny distriktslege og innsenderen av innlegget ønska forandring. Vedkommende meinte at Sauherad va best egna for distriktslegen. Erfaringa va at folk i Heddal henta legehjelp på Kongsberg, ikke Ulefoss. Oppfordringa va at verk og sagbruk burde holde seg med egen lege! Motsvar kom:

*******

Noen satt på to tingleste obligasjoner på 40 spesiedaler med første prioritets panterett på gården Øya. Disse måtte leveras tebake, hvis ikke ville dissa gjøres ugyldig. Det va sognepresten i Holla på vegne av fattigvesenet som stevna. Presten hadde brukt pengar fra det bremerske legat for å støtte Anders Brynildsen Øya (1766-1852) som altså budde inne på heia. Øya va ein gammal plass opprinnelig under Tveit. Anders Øya hadde tydeligvis blitt støtta av presten Beylegaard med pengar fra det bremerske legat. Det va nå den nye presten Buch som ville få orden i sakene. Anders Øya va omgangsskolelærar og det va i presten Bremer si ånd å støtte skolefolk. Det hadde vært ein av hans kjepphestar.

Noen ville få innkalling te vintertinget i 53. Her måtte de gi fra seg obligasjonen om de ikke kunne bevise at de va rettmessige eiere. Hvis ikke, ville obligasjonen bli regna for ugyldig.

*****

Første uka av desember 1851 hadde Jørgen Kjøstolsen (1822-1879) på store Kolstad hatt besøk nattestid. Tjuvane hadde tatt ein rødsida kuhud og ein mindre hud som va svart og hvit fra ein stut.

*****

Tjuveria er ikke over i Helgja. Natt te 28. desember 51 har Carl Nielsen Langeland uønska besøk. Han blei frastjælt: Ein ny brun vatert ytterfrakk, ei brun- og ei svart finskjorte med svarte silkeknappar, nok ei blå skjorte som va lite brukt, to par nye korte bukser og et par som va grå og lite bruka, et par grå nye vadmelsbukser, to nye atlaskes (et stoff)vester, ein silkefløyels vest, to korte silkeslips, et svart atlaskes tørklede, to par ullvanter hvorav ett par som va lagt ut, tre farga bomullstørkle, ei brystnål i gull, tre sølvspiseskjeier med bokstavane C.N.A.H. og årstallet 1841, to teskjeier, ei sukkerdrøsse i sølv med skaft av formen spiseskjei, ei ny lommebok som inneholdt ein anvisning utstedt av Hans Carlsen Huset til Arne Carlsen Langeland og til herr kjøpmann Otto Bärnholdt i Skien lydende på et ubestemt beløp og ein pengepung med litt småpenger.

Carl va gift med Anne Hansdatter fra Tveitan og familien på seks fløtta te Tveitan våren 1853. Sølvskjeiene er trulig bryllupsgave i 1841.

******

Diderik Cappelen og kona Henriette har nok tidlig bestemt seg for å donere mye av sønnens kunst te nasjonalgalleriet. Her gir de bort 8 landskapsstudier.

******

Postruter i amtet sommaren 1852 .» D/S Statsraad Stang» må også ta sin tørn.

******

Juni 1852: Amtet bevilger penger te slusene ved Løveid. Dessuten hører vi at dampskipet Statsraad Stang har hatt mellom 100 og 200 passasjerer daglig de første sommerukene i drift. 400-600 tønner korn hadde det også rekki å frakte. Bøndane fra heddalskanten hadde også benytta seg av tilbudet, de reiste ikke lenger te Kongsberg for å gjøre sine handlar.

Slusene ved Løveid va ferdige i 1862.

*****

I 1852 er alle kommunane rundt norsjøbassenget og staten med på et spleiselag som ska gjøre at Norsjø får forbindelse med havet.

*****

Cappelen selger tre skogsteiger i Årmotdalen i Bø.

******

Ved St. Hans tider i 53 på landbruksmøtet kjøper kjerkesanger Dahl fra Holla ein rotskjæringsmaskin med sju kniver. Han hadde arva Søve gjennom kona og budde der. På samma tida blir han valgt inn te fylkestinget:

*****

Søndag 7. august 1853 legger dampskipet «Statsraad Stang» ut fra Fjærestrand. Klokka er 7.30 og turen går te Ulefoss. Så går turen videre på den nye og nesten bakkefrie veien opp te Strengen. Her ligger skipet «St Olaf» og venter. Været er fint med noen regnbyger som går i fjella. Det va rundt 70 passasjerer ombord og klokka 18 kom de fram te Dalen i Lårdal. Her va det ein fin innhegning som blei brukt te dans. Musikkorpset fra Skien spelte og lokale jenter kom for å svinge seg. Denne glade gjengen med ungdommar dansa heile natta og da det mørkna, blei veifaklane som omkransa danseringen tent. I et telt samla de eldre voksne seg sammen med den gjestfrie lensmann Mandt og diskuterte løst og fast.

Strengen

Ein jegar på Bandak og bildet er fra mellom 1883-1889 da svensken Axel Vindahl va på fotosafari i Norge.

Klokka 8 om morran gjekk båten tebake te Strengen. Det va god stemning på heimreisa og va du sulten, kunne du gå i restauranten å velge blant god mat. Musikerane fra Skien va også med på å opprettholde den gode stemninga.

Lensmann Petter Mikkelson Mandt (1794-1860)

*****

Lensmann Carl Fredrik Herman Rolsted (1791-1874)på Dagsrud hadde fleire inntektskilder. Om du trengte forsikring, fekk du det gjennom Skiens Brandforsikringsselskab som hadde ein aksjekapital på rund 3,6 millioner med dagens kronekurs.

Lensmann Rolsted

*****

Fylkestinget gjør i juni 1853 om vedtak om vei i Holla. Veistrekningen fra Holla (gamle) kjerke te Heisholtevja er ikke lenger prioritert. Nå bestemmas det at strekningen mellom jernverket og Tufte ska sluttføras. Her har det på større partier vært vei, men området rundt Løveiddalen gjenstod. Tidligare har veien fra Tufte gått opp Hollabakken og opp te Holla gård. Nå kommer altså veien fra avkjøringa opp te Hollabakken og ned gjennom Løveiddalen. Detta er da navnet på dalen som følger bekken forbi byggefeltet på Vesthagan i dag!

Løveiddalen mellom de to svarte strekane og opprettelsen av vei her stara da i 1854!

*****

På høsten av året gjør kammerherre Peter Martin Schøyen (1804-1878) alvor av planer han hadde hatt ei stund. Bergverksfolk hadde finni blyglans og kobber og kammerherren hadde muta et større område. Det va på østsida av Bandak ved Spjotsodd ved Kviteseid. Problemet va at Schøyen trengte ved og kull te å drive verket han ville starte. Skogen som va aktuell, tehørte Diderik Cappelen på Ulefoss. Cappelen va villig te å mate det kommende hytteverket med ved, han skulle ikke legge hindringar i veien. De lokale skogeierane kunne dessuten tjene pengar på tømmeravfallet sitt. Søkeren hadde 5 år på seg te å starte opp drifta. Videre undersøkelsar har heilt sikkert blitt gjort, men kammerherre Schøyen kjøper Åmdals kobberverk i desember 1856. Her er han eiar i 10 år.

*****

September 1853:

Skien by hadde i åra 1841, 1844 og 1847 snusa på tanken om å innlemme naboområder te sin by. Solum hadde ikke vært et hett distrikt å få med, men nå va det et forslag. Strandstedet Gråten va ikke ønskelig å innlemme i Skien by. Gråten hadde for mye strøm i elva og området va ikke skikka som handelsområde. Gråten lå for langt fra byen og man frykta ikke handelslekasje. Gråten ville bli et tap for bykassa i Skien! Det va ikke Skien by sin fortjeneste at det va virksomhet på Gråten, sjøl om noen folk fra Gråten tjente te livets brød i Skien. Gråtens folk budde på Gråten på grunn av jernverket på Ulefoss. Det va arbeidere og fiskere og noen som dreiv høkervirksomhet(butikkar) som gjorde at Gråten va ein plass. Alle dissa budde her grunna jernverkets lager og utskipning på Gråten. Nå som kanalen skulle byggas, ville folka på Gråten bli arbeidsløse og da ville bare noen ganske få bu her som dreiv jorda. Nei, Skien by hadde meir enn nok utgifter te de fattige i Brattsbergkleiva! Så fekk driftsherren på Holla et sleivspark. Han kom ikke te å betale te fattigkassa te Skien by, da arbeiderane på Gråten blei arbeidsledige!

Her ser vi ein bitterhet mot Diderik Cappelen på Ulefoss. Vi så tidligare at han ikke ville betale kjøpstadsskatt te Skien rundt 1840 og det hadde ikke forfattaren av avisinnlegget glømt!

Gråten va altså ikke ein del av Skien by før 1850. Området har vært kobla mot drifta av jernverket på Ulefoss og vært som ei sosial øy med egne reglar tufta på Holden Hammerverk.

30.april 1865:

14.30 startar denna voldsomme brannen på (Ulefos Jernværk sitt) strandsted Gråten. Brannen hadde tatt med seg 10 hus og Ulefos Jernværk sitt lager va ett av døm. Heldigvis va det ikke mye gods i lageret, men det va rundt 200 tønner med korn som Cappelen eide og som ikke va forsikra. Videre brant det opp rundt 15 000 tønner te med korn og dissa va assurert. Skiensfolk hadde hjølpa te, men folk fra Solum hadde ikke deltatt, enda Gråten lå i Solum! Det va mangel på hestar og vannkjørere og dessuten va tegangen te elva sperra av brannen.

*****

AUKSJONAR I DETTA TIÅRET

Ein del av to partar av gårdar på Heisholt som hadde vært eid av fogden skulle selgas. Skribenten synes at prisane er låge, te tross for at gårdane va rusta opp, april 1850

April 1850:

Romnes med 700 mål og 8 husmannsplassar

Gården hadde også vært te salgs i august samma året

I oktober 1852 må brødreparet Ole Nielsen, født 1812 og John Nielsen oppgi gården sin, Hovland i Landsmarka. John va født i 1821 og emigrerer te Amerika i 1883.

Hovland: På Ole og John si tid, ser vi huset va delt i to like delar: Vi ser gjennom huset!

Jønrvedt går under hammaren. Ein viktig ting er at kausjonisten på det misligholdte lånet oppfordres te å ivareta sine interesser under auksjonen. Va det muligens slik at om gjeldsinnehaveren/kausjonisten innløste si gjeld under/før auksjonen, så blei det ingen auksjon? Riset bak speilet va at om ikke, så tapte kausjonisten pengane sine.

Tømmer går under hammaren fra vertshuset te Jon Steensen

1853: Christen Kjøstolsen Røkstua blei født i 1799

Jon Andersen østre Heisholt(1768-1853).

På Valadalen eller bare Dalen under Vala i Valebø, va det auksjon lørdag 23. april klokka fire på ettermiddagen i 1853. Selgere va Gunder Halvorsen( født 1806) fra Vala og kona Kirsten Hansdatter( født 1809) fra Tufte. De hadde nå seks ungar mellom 23 og 7 år som nå skulle emigrere te Amerika.

Valadalen/Dalen

Niels Gundersen Solberg budde fleire plassar i Valebø. Han va gift to ganger og va født i 1828.

Nok ein auksjon på vertshuset «Jons» og igjen er det umerka tømmer

Peder Tollefsen på søndre Jøntvedt(1773-1851) og Ole Tordsen Ytterbø(1791-1849)

Niels Rasmussen Hustvedt hadde pengar tegode av Christen Torstensen Huset. Nå skulle sølvtøy, sengeklær, anna innbo, utstyr te gården og øvrig redskap selgas på Ytterbø.

Tømmer går under hammaren på vertshuset «Jons».

4.april i 56 holder kammerherre Aall auksjon på Lahelle lasteplass i dagens Porsgrunn sentrum. Det va langved for brensel og skjærte grove bjelker som gjekk under hammaren. På Ulefoss hadde han mange skipskne for salg. Dissa knea blei brukt i båtbygging:

Januar 56: Namløs og Kolle med to kvernhus med tre par sammalingskverner og et par sigteskverner skal selgas av lensmann Rolsted.

På sommaren 56 hadde Jørgen Kjøstolsen kommet i økonomisk uføre og måtte selge gården sin, Kolstad. Han va født på lille Håtvedt i 1822 og gifta seg te store Kolstad. Han fekk heile 10 ungar og ein sønn overtok Kolstad da Jørgen døde i 1879.

Lars Jørgensen Juve va født på Juve under nedre Vipeto i 1816. Han dør alt i 1860 på Juve av tæring.

Lensmann Ulrik Poppe va død. Nå blei det auksjon på Bergan i Solum der det va vertshus. Det skulle selgas partar som lensmannen hadde eid i Holla. Han hadde eid 11 1/2 setting i gården Helgja, 5 1/4 setting i Ytterbø, 4 1/2 setting i partar av Jakobskås, Bjerkholt og Stigen, 12 setting i Jøntvedt, litt i Tinholtstulen og litt i Vasskås. Så hadde lensmannen eid mølla og tebehøret som stod på Jøntvedt.

Auksjon 17. januar 1857 i vertshuset «Jons» over trelast.

Bømark- seter og Morgedal-skogen

Her er Bømark seter og Morgedal skog for salg- igjen!

Juve under nedre Vipeto

Borstad i Valebø

Jøntvedt, Gvåla og Graver

Peder Pedersen(1823-1911) va født på søndre Ytterbø, men kom te å bu på plassen Sørhagan, før familien fløtta. Her har vi et kroneksempel på hvor god nettsida gamleholla.no er!

Sørhagan kunne fø 10-12 kuer, 10 sauer og 1 hest. Våningshusa og uthusa va nye og det fulgte god skog med.

Hans Carlsen Huset under Verstad (Sørhuset)hadde lånt pengar av Halvor Halvorsen Høydalen (født 1825). Nå hadde ikke Halvor fått tebake pengane sine og Hans Huset måtte selge Opsal i Valebø.

Kari Kjøstolsdatter(1807-1889) budde på Bjerva med sin første mann, Lars Larsen(1789-1856). I 1857 giftar ho seg på nytt med Halvor Andersen(1837-1859) som dør av blodgang, bare 22 år. Kari va da 50 år da ho gifta seg med Halvor, han 20. Så giftar ho seg for tredje gang med Ole Torstensen(1820-1901) i 1863 og får på denna måten bu livet ut på Bjerva.

*****

Tidlig i 1850 åra får noen av de rikaste gårdbrukerane i distriktet skryt av forfatteren. Oldingen statsråd Aall va ein av dissa. Han dyrka ikke bare korn, men han hadde store kløverfelt og store områder i drilkultur. Detta va vekster som stod på linje og her fant vi poteter, turnips, kålrot, grønnkål og andre vekster. Det vektleggas at dyrkningsjorda i utgangspunktet ikke va heilt topp, men moderne dyrkningsmetodar gjorde det mulig.

*****

Tolv Kvernodden hadde hatt hesten sin på beite i området Bital ved Raulandsgrend sommaren 54. Hesten va 4 år og va lysborka på sidene med ei mørk rand etter ryggen. Den hadde blågrå man og mørkskimla hue og bein. Tolv lova dusør, om hesten kom te rette. Fra Gard Strøm si side, gamleholla.no. :

******

Niels Aall dør 23. oktober 1854 «paa sin yndige eiendom». Han va gift med Christine som va født Blom. Noen uker seinare kan vi lesa detta hyldningsdiktet te den gamle statråd:

****

Sagbruket te Cappelen hadde vært i drift rundt tre år. Fra 1. mars 54 kan fire få jobb som kantere på sagbruket. De som hadde såkalte priviligerte sagbruk, måtte alltid reinskjære kantane på det som skulle bli bordkledning eller reisverk. Dette va sagbruk som leverte te eksport. På de upriviligerte sagbruka, altså bondesagene, va det ikke tillatt å reinskjære kantane. Det va et privilegium som sagbruka som skulle levere for eksport hadde, ingen andre.

I november 1854 er det «vaktskifte» hos Cappelen. Severin Diderik(1822-1881) har overtatt:

Severin Diderik klargjør fløtting fra Furustul og ned i Holden denna sommaren. Det va både enklare og meir forseggjorte møbler han ville kvitte seg med. Liste over hva som va tesalgs lå te ettersyn i avisekspidisjonen.

Severin Cappelen eide også to små sagbruk i Vråliosen, Vråli og Skreåsen, men nå va tida for å selge døm.

Det er stor arbeidsledighet og harde tider i 57/58. Mange arbeidsgivere sa opp folk og kutta i lønna te de som fekk bli igjen. Severin Cappelen betrygga alle arbeiderane sine at de skulle beholde lønna si og ikke miste jobben. Han oppfordra likevel te forsiktighet. Han må jo sagbruk- og verksfolk klemt te sitt brøst! Snaue ti år seinare kosta han bygginga av den nye kjerka.

*****

Innbyggertalla for Holla, Helgja og Romnes(med Valebø) i 1845 og 1855.

******

Christen Kjøstolsen(1799-1856) budde på lille Håtvedt. Han eide også Røkstua under nedre Namløs fra 1851-56. Tidlig i november hadde noen stjælt en kort hvit hud av ein tre års gammal stut og et jernspyd.

I kjerkeboka stod det ved innføringa av dødstidspunktet: Han endte sitt liv ved strikken og presten meinte trulig at Kjøstol hadde gått to skritt bak kona gjennom livet.

******

Tømmer hadde blitt taua av «St. Olaf» på bandaksvassdraget og «Statraad Stang» i norsjøbassenget. Kullproduksjon va det lite av, men Fossum, Ulefos og Bolvig ved voldsfjorden brukte kull. Ulefos brukte kun ved produksjon av stangjern. Detta produktet har vi sett tidligare at det blei slutt på rundt 1848. Sagbruket te Cappelen hadde avfall og detta kunne gjøras om te kull. Restene i vårt område etter kullproduksjon, er trulig da fra 1850 og eldre.

******

Før jul i 1856 rekar det ei svart hobikkje oppe på hovedgården hos Hans Aall. Bikkja va sjuk og ville du ha ho igjen, måtte du betale denna annonsa!

*****

Gunder Gundersen Skjørholt(1770-1858) er blitt gjort umyndig. Han va gift to ganger og fekk 13 ungar.

To år seinare går Skjørholt under hammaren. Gjelda va på 443 spesiedaler, eller rundt 150 000kr i dag.

*****

6 åringen hadde sitti på ei vogn som frakta plankar. Så hadde gutten hoppa ned fra vogna og bltt kjørt over av det eine hjulet. Det tunge lasset hadde rulla over korsryggen på gutten og han blei blåsvart i ansiktet. Etter nærmare undersøkelser, så det ut for at det gjekk bra med ham. Foreldra blei trøsta med at nøyaktig det samma hadde skjedd fortelleren av historia for 40 år sia. Dengang va underlaget ei brosteinsbelagt gate. Denna gutten voks opp og va i dag ein sterk og kraftig mann.

*******

1858: Smelteovn og gruvedrift gav lungebetennelse, katar og revmatisme. I øvre Telemark va hudsykdommer og ureinslighet utbredt. Nytelsen av stekt flesk og overdriven kaffedrekking førte te problemer. I Tinn gjekk ungane med tette luer som nesten aldri kom av. Detta førte te skurv i huda. Damene (i Tinn?) hadde også varme luer, korte og vide skjørter, et forkle som gjekk oppunder armane og en serk som bare dekte brøstet. Disse kleda sammen med årelatninger førte te problemer med menstruasjonen! Ildstedene førte te mye røyk og sengenes hueputer va alltid nærmast vinduet. Dette, sammen med ureinslighet, va årsaken te øyekatar.

******

Juni 1858:

I 1855 hadde skribenten fått midler og mulighet te å forbedre fiskeutklekkingsapparatet sitt. Det va denna prosessen som hadde tatt nesten all tid. I 1857 begynte ein ansatt å reise rundt i landet for å selge det nye produktet(som altså er videreutvikling av et gamlare system). Distriktet rundt Mandal, Vestlandet og Gudbrandsdalen va alle områder som hadde gått te innkjøp av det nye produktet.

Vi ser at Aall og Cappelen er nr 26 og 27, så produktet hadde finni veien te mange kunder. Aall hadde prøva seg med litt uklekking av lakserogn. Cappelen hadde satsa på ørret og røye og hadde klekt ut rundt 2500.

*****

Rett tall på antall gifte ska være 28.

*****

1859: Det va mange som døde av blodgang i bygda vår på denne tida.. Detta va ein smittsom type diare som ofte hadde ein dødelig utgang. Seinare blei sjukdommen kalt dyssenteri.

*****

I april 1859 skulle det ansettas ein inspektør, som skulle væra den øverste ledaren for fløtningsgjengen i vassdraget.

*****

Overformynderane for Holden prestegjeld i 1859 va Halvor Halvorsen Susås(1793-1864) og Hans Aall(1805-1863). Overformynderanes oppgave va å forvalte formua te umyndige ungar fram te de blei myndige.

Kammerherre Hans Aall

*****

I juli 1859 er det eksamenstid ved Skien realskole og det va fire kandidater detta året, to fra Holla! Foreldre og andre blei oppfordra te å bivåne denna høytidlige seansen.

Ole Peter Tufte, født i 1838. Mora va Marthe Pedersdatter fra nordre Tufte. Faren het Ole Steensen Tufte og va bonde og han er også ført organist. Det er ein artig detalj, fordi nykjerka stod ferdig i 1867 og Ole Steensen dør i 1862. Det må bety at gamlekjerka på hollahøyden hadde et lite orgel!

Kandidaten denna sommaren, Ole Peter, skulle siden ta teologi utdannelse. Han emigrerte så te Amerika og livnærte seg som kjøpmann der borte.

Den andre kandidaten va Diderik Maria Aall (1842-1889), sønn av Hans Aall og Marianne Didderikke, datter av eidsvollsmannen Diderik von Cappelen:

Diderik Maria gjekk jussens vei og fløtta te Arendal. Her dreiv han også som skipsreder, ei næring det va gode pengar i. Det som stod ham aller nærmast va likavel kunsten og han skulle bli ein god økonomisk støttespellar for fleire kunstnere. Diderik Aall hadde ei stor kunstsamling og i 1880 fløttar han med sin familie te Christiania. Her tar han fatt på oppgava som inspektør ved kunstforeningen. Året før han dør, blir han ansatt som direktør ved skulpturmuséet.

Bildet er tatt i 1867/68 på Ulefoss. Vi ser fra venstre Marie Elisabeth Herlofsen(1846-1899). Ved hennes side har vi hennes mann, Diderik Maria Aall. De fekk sønnen Hans i 1869 og det skulle bli den einaste paret fekk. Hans Aall har blitt prega av farens kunstinteresse og han blei grunnleggeren av Norsk Folkemuséum og va direktør der.

Videre på bildet ser vi Diderik Maria si mor, Marianne Diderikke (1804-1867). Lengst te høyre har vi Diderik Maria sitt einaste søsken, Nils Aall (1831-1901). Han overtar Ulefos Hovedgård i 1864 for rundt 35 000 spesiedaler, eller rundt 12 millioner i dag. Ved si side har han sin tremenning og kone, Christine Cecilie Charlotte Aall (1835-1908). Hennes far va prest og stortingsmann Hans Cato Aall. Her har vi grunnen te at navnet Cato kom inn i slekta.

Den største jentungen er Nils og Christine sin eldste, Karen Nicoline (1862-1941). Så har vi den nest yngste te detta paret, Marianne Diderikke (født i 1863).

*****

Oktober 1859: Dette er søndre Follestad i Skien, bygd i 1812 av kjøpmannen, grossereren og skipsrederen Nikolay Plesner. Dattera Marie Pauline va født i byggåret og ho blei gift med Søren Munch som altså er død i 1859.

Det er ført at kjøperen er D.v. Cappelen, men det er sønnen Severin som er kjøperen. Han har vi sett overtok i 1854. Som vi ser er det beliggenheten med tanke på trelasthandel som gir den høye verdien av 6215 spesiedaler, eller 2,7 millioner i dag.

Hadde ein planer detta året om å bygge båt av solide materialer, va Follestad plassen å besøke.

Severin Cappelen selger Follestad i 1874 te kjøpmann Rasmus Larsen.

Store Follestad, eller søndre.

*****

SKIFTER

Juni 1850:

Maren Christine Halvorsdatter(1823-1850)

Gunder Nilsen Grua (1806-1851) dør i ei ulykke i gruva.

Lensmann Ulrik Kirstinius Poppe(1804-1852) budde på Bø og fløtta i 1848 te gården Helgja. Han skulle ha vært ein streng lensmann.

Peder Tollefsen(1773-1851)

Anders Stenersen Storhaug (1773-1853) og Jens Augustinsen Graver(1795-1853)

I januar 54 går ein part i østre Heisholt under hammaren.

Halvor Gundersen(1821-1854) va født på Skjørholt. Han gifta seg med AndreaVipeto og Halvor og Andrea budde på nedre Vipeto.. 22. februar 1854 kjører Halvor gjennom isen ved Fjærekilen og druknar, kun 32 år.

******

MANNSKAPER SOM IKKE MØTER TE PÅLAGT MILITÆRTJENESTE

John Pedersen va født på Hollaseter. Faren het Peder Halvorsen og kom fra Hegland.Året etter er det på’an igjen:

Niels Christensen blei født i 1826 under sagbruket og blir konfirmert i 1841. I 1844 har han presteattest og fløttar te Gjerpen.

Knut Heljesen Saukleiv under Brenne,født 1830 og Halvor Gundersen Vala i Valebø, født i 1830. Han fekk døm ikke tak i, for han hadde meldt fløtting te Arendal i 1850.