Presten Bremer påvirka samfunnet i Holla stort. Muntlige historier om ham levde over 150 år etter hans død. Hva va det som gjorde ham så kontroversiell i vårt sogn og va han egentlig så ulik andre prestar i si tid? Gjennom tekst som Hans Olav Bærland satt på og informasjon fra nettet, ska vi prøve å forstå tankesettet og gjerningane te den seinare karikerte sjelesørgaren som budde på prestegården og som predikerte for sine sognebarn borte på Høyden, på Romnes og i Helgja!

FAMILIEFORHOLD, OPPVEKST OG UTDANNING

Det første vi ska korrigere er hans fornavn. Seinare tekstar som omhandlar vår mann, fører ham som Lauritz. Detta er jo ein variant av Lars, men vi ska nå se at han er ført Lars Lange i prestens dåpsprotokoll:

Den bremerske familie va ein militær familie i Fredrikstad. Her ser vi ein major, ein kaptein og ein løytnant som faddere i Lars sin dåp.

Jeg har ikke finni noen bilder av Lars Bremer og maleriene som skilder ham er fiktive. Ei bok som va i hans eie ska vi undersøke.

Lauritz er ein meir formell variant av navnet Lars. Språket i kjerkelige bøkar va stivt, pretensiøst og gjerne på latin. Slik hadde det vært bestandig og navnet Lars kunne da ha blitt ført som Lauritz eller Lauritzius. 

Ein feil i tidligare tekstar som handlar om Bremer, er at han va dansk. Da har det siden vært lett å forklare ulikt språk og kultur som årsakar for kimen te konflikten mellom prest og folk i Holla.   

Lars Lange blei døpt i Fredrikstad den 17. mai 1768 og foreldra budde i et gammalt hus i Kirkegaten. Som embetsmann kjøpte faren Daniel ei ega tomt høsten 1768. Familien budde i det som i dag kallas Gamlebyen. Detta området beskytta sjølve bykjerna med vollstrukturane. Rundt 1790 bygde familien om detta huset. Det hadde vært ein lang ein-etasjes bygning som va i laft og som inneholdt stall. I 1830 hadde Fredrikstad ein stor brann. Barndomsheimen te Lars gikk med og  byfogden Just John Bing bygde detta huset på tomta:

                                                                                     Binggården

Familien tehørte overklassa i Fredrikstad. Den va tett knytta te byens militære administrasjon, rettsvesen og handelsliv. Ekteskapet mellom Maria Elisabeth Lange og Fredrik Daniel Christopher Bremer plasserte døm solid innafor embetsstanden i datidas festningsby.

Lars sin far va altså Daniel Christoffer Bremer(ca 1740-1809). Han va postmester fra 1779 og fram te han dør. Han va auditør og fra 1769 den offisielle veier, måler og vraker i Fredrikstad. Daniel hadde broren Carl Fredrik Bremer og han va Fredrikstad sin tollkasserar mellom 1807-1815.

Ein auditør var ein juridisk utdanna militær embetsmann som jobba med militær rettspleie. Hovedoppgavene va å lede etterforskning og krigsforhør, gjøre juridisk forarbeid og fungere som aktor i krigsretten. Tittelen ble endra til krigsadvokat i 1909.

 Auditøren leda etterforskninga og avhøra når det blei begått lovbrudd i militæret. De samla  inn bevis og utarbeida det juridiske grunnlaget for saker som skulle opp for den militære domstolen.  De fungerte som aktor (påtalemyndighet) under sjølve rettssakene i krigsretten.

• Daniel jobba som prokurator (sakfører) og blei utnevnt te garnisonsauditør ved Fredrikstad festning i 1779, som va ein juridisk embetsstilling i militæret. Seinare fekk han tittelen overauditør.

• Daniel va sønn av kapteinen og kommandanten Carl Bremer (ca 1700-1771).     
• Carl va ein markant skikkelse som ifølge historiske nedtegnelser var gift fire ganger og skal ha hatt 35 ungar. Sønnen Daniel ska ha vært den siste gjenlevende av denna enorme søskenflokken. 
• Carl Bremer va Vollmester i Fredrikstad fra 1724-1764. I 1724 giftar han seg med si første kone. Ein vollmester er ein historisk militær tittel for ein tjenesteperson med ansvar for å føre tesyn med og lede vedlikeholdet av festningsvollar.
• Carl va kaptein i armeen fra 1763 og han leda det ordinære arbeidet i Fredrikstad. Han gjorde fortsatt konduktørtjeneste i Fredrikstad under forskjellige arbeidsledere i perioden 1750-1761 og fra 1733 va han underkonduktør. Han va arbeidsleder i åra 1762—1763.
• Carl Bremer hadde broren Christoffer som holdt te på brygga i Bergen. Her dreiv han som handelsmann med tittelen seilmakermester. Christoffer va gift og ekteskapet va barnløst. Han gav 1000 riksdaler gjennom et legat som skulle gå te de fattige i byen. I avisene blir det meldt om skifte i juni 1774.

• Carl Bremer va kaptein og kommandant på Akerøy (Agerø Skandse) ved Hvaler fra 1766:

                                                                                    Akerøy Fort

Vi har et tidsbilde fra Carl Bremer si tid:

Vitus Christian Bjerring

- sinnsyk løytnant i jernlenker.

«På sydsiden av den staselige hovedporten inn til Kongsten Fort ligger Offisersvakten, og bak den igjen underjordiske rom - de såkalte 'kasse-matter'. Lyset siver inn i disse rommene fra små skyteskår i muren.

Her tilbrakte en ung, sinnsforvirret løytnant 14 år av sitt liv rundt midten av 1700-tallet - lenket til gråstensmuren.

Det hadde seg slik: På denne tiden var landets væpnede styrker liksom en stat i staten. Hæren hadde f. eks. sine egne domstoler og sine egne straffebud. Men hæren hadde også et sosialt ansvar for sine mannskaper om de skulle bli syke i tjenesten - også sinnsyke.

Det var nettopp det som skjedde med løytnant Bjerring fra Nes på Romerike. Kommandanten, i Fredrikstad, Hartvig Huitfeldt, som var Vitus' foresatte, beordret ham i forvaring den 1. april 1746. Vitus var blitt stadig mer forvirret og voldsom.

I selve festningen fantes ikke mange egnede lokaler for slikt formål, så stadskonduktør Carl Bremer ble beordret til å finne en løsning. Det kan opplyses at denne Bremer hadde 28 barn, og at det således har formodningen for seg at vi har å gjøre med en rutinert herre når det gjelder å finne praktiske løsninger på problemer knyttet til innkvartering og pleie? Ihvertfall må han ha hatt et solid renom é som organisator.

Bremer husket at en viss kvartermester Samuel Strøm noen år tidligere hadde sittet i kassematten på Kongsten boltet til veggen på grunn av "påfallende Melancolie "som det het, og at han etter et halvt år var blitt så rolig at han kunne slippes ut!

-La oss forsøke å gjenta suksessen, tenkte Bremer, og gjorde kassematten og jernlenkene istand til ny gjest med psykoterapeutiske behov!

Vitus var en såkalt 'delivant' - en urolig sinnsyk, og når han hadde sine anfall pleide det å gå ut over fru Bjerring - Charlotte Amalie, som han da svært gjerne ville drepe.

Derfor tok hun affære og begjærte ham forvart. Før mannen ble innsatt, kom hun til Kongsten og inspiserte husbondens nye logi. Hun fant det etter omstendighetene tilfredsstillende. Tanken var at hun selv skulle forestå renholdet i cellen og ha ansvaret for maten. Det syntes hun imidlertid ville bli svært besværlig, så kommandanten måtte berolige henne med å bestemme at fortets kommandant, løytnant Arneberg, skulle ordne opp i hennes sted.

Generalløytnant Huitfeldt ville opprinnelig at Bjerring skulle være i privat pleie lenket til en sykeseng, men frykten for at han ville rømme gjorde en slik løsning umulig.

Etter 11 år, mente de militære myndighetene at Vitus burde kunne slippes fri, men Charlotte Amalie protesterte og mannen ble sittende i kassematten i ytterligere tre år!»

                                   *****

Daniel og Maria fekk fire ungar som vokste opp. Den kommende presten i Holla va eldst. 

Så kom  Caroline Cathrine(1772-1854) som blei gift med Ole Juell. I 1801 er Ole kvartermester i Fredrikstad og på tellingstidspunktet er han i Kjøbenhavn. Ole blei siden sorenskriver i øvre Telemark og familien busatte seg i Seljord og de fekk ni ungar.

Barbara Christiane(1773-1833) blei gift med Nils Quist Lasson og de fekk ei datter og ein sønn.

Carl Wendel (1777-1829). Han tok som faren og farfaren ei militær utdanning og blei løytnant. I 1801 bur han heime. Han er ugift og premierløytnant i det nordenfjeldske infanteri regiment. Han dør på Hvaler.

Utenom dissa fire, fekk Daniel og Maria seks ungar som ikke voks opp.

Maria Elisabeth Lange gikk bort i 1789:

 Siden Daniel satt igjen med mindreårige ungar og ein stor husholdning, fant han raskt ei ny kone. Allerede våren 1790 gifta han seg med Hedvig Magdalena Krefting. Ho døde under ett år seinare.  I 1792 prøvar Daniel seg for tredje gang, da i Onsøy med enka Hedvig Magdalene Storm:

                                                              Daniel og Hedevig fekk tre døtre.

                             I 1786 er Christopher Bremer regnskapsførar for Nykirkens Fattigskole.

  Her er postmesteren kommisjonær ved salg av alle typer boltar og spiker inntil 20 tommars lengde.

Sogneprest Poul Rønn er død og de som har krav i boet møter opp i postmester Bremer sin gård i byen. Rønn hadde blitt prest i Fredrikstad i 1767 og hadde vært ein ihuga forkjempar for ungars skolegang.

 Poul Rønn kan da ha hatt stor innvirkning på den unge Lars Bremer!

I 1795 blir Daniel valgt som ein av to fra Fredrikstad te å se på rettsystemet. I 1798 får han følge av broren Carl Fredrik. Brødrene fekk god attest for sitt arbeid og sin store iver! 

Garnisonen i Fredrikstad hadde sitt eget teglverk. I 1796 er festningsverket gjenoppbygd og byen har ikke noen store byggeprosjekter på gang. Bruket leverte litt tegl te andre militærforlegningar, men det va ikke store kvanta. Teglverket blir solgt detta året og Daniel Bremer er kjøpar. Raskt va det stallmester Bing som skulle eie å drive teglverket.

I 1798 er auditør Bremer den konstituerte borgermesteren i Fredrikstad. Det blir nå bestemt at de militære embetsmenn i Fredrikstad, skulle ha de samme rettigheter som sivile embetsmenn og borgere. Detta innebar at de fekk rett te å forpakte byens løkker, så lenge de oppholdt seg i byen.

Daniel fungerte også som Fredrikstad sin magistrat ei stønd. Han va da den øverste lederen ved domsavsigelser. Detta vervet hadde han hatt inne i den militære garnisonen og nå gjaldt det også i sivile saker.

Fattiggården i byen gjekk under navnet Hospitalet. Her budde 10-12 tjenestefolk som ikke lenger klarte seg sjøl. På fattighuset va det to rom og kjøkken. Drifta blei betalt av legatmidler og hospitalforstandar Daniel Bremer va kjent for å ikke væra spesielt lydhør for klager fra bebuarane. Daniel får denna stillinga i 1771 og har den fram te han dør.

Auksjons-Placat.

Det kunngjøres herved at den førstkommende Mandag 23. november kl. 10.00 vil det bli holdt en offentlig auksjon, etter rekvisisjon fra herr stallmester Bing, på Friderichstads Festnings Kongelige MaterialGaard, over proviant som ikke lenger er nødvendig:

 10 Tønder saltet Okse Kiød.

Rundt tjue skippund med saltet flæsk.

10 Tønder med byggmel.

4 Tønder gode Erter.

10 tønder havremel

og 1 tønde extra gode havregryn 

Interesserte inviteres til å møte opp til avtalt tid og sted, da forholdene på auksjonsstedet må inspiseres, akkurat som typene proviant må fremvises 4 dager før auksjonen finner sted.

Friderichstad den 27. oktober 1801

Bremer, Auditieur.

Overauditør Daniel Christopher Bremer donerte ved gavebrev, datert Fredrikstad 21. februar 1808, te sjukehuset 300 riksdaler som skulle gis ut etter legatets ordlyd. Det årlige renteutbyttet skulle delas ut te de fattige hver Thomasdag (21. des.) i henhold te legatet.

Vi har nå et klart bilde av den bremerske familie i Fredrikstad. De har vært svært sentrale i Fredrikstad innen det militære- og det sivile liv.

 Lars Lange Bremer skulle gå ein anna retning i yrkeslivet. Han blei sendt te Christiania Kathedralskole og i 1787 går turen te Kjøbenhavn der han får sin teologiske utdanning.

  TIDA I LONDON OG BREMER SI TRO

Den dansk/norske menighet i London stod uten ega kjerke. Kollekt blei samla inn i begge land og grunnsteinen te kjerka i London blei lagt i 1694 og 15. november 1696 blei den innvia. Vi har liste over prestane som jobba i kjerka nevnt og Lars Bremer va der før jula i 1793. Den neste presten er nevnt fra 1801 og Bremer er å finne i Holla før oktober 1801. Under ser vi Lars si kjerke:

Kjerka lå på Wellclose Square og blei solgt i 1868, for så å bli rivd et par år seinare. Overgangen fra detta kjerkebygget te de tre små kjerkene i Holla må ha vært enorm for Bremer! Kobberstikket er fra 1796.

Lars Bremer har sin første prestegjerning i London. Han er så vidt over 25 og vi kan tenke oss at storbyen har vært fasinerande. Trulig har dette vært et gildt embete og det kan peke i retning av at Bremer hadde hatt gode karakterar fra sitt studium i København. 

Den dansk/norske kjerka va eit samlingspunkt for nordmenn og danskar i denna metropolen. Ulike skip kom for å levere og hente varer. I kjerka kunne de dele nyheter heimafra og fra den store verden.

Byen hadde i underkant av 900 000 innbyggare da Lars kom og sju år seinare har byen over 1 million! Byggevirksomheten er stor i den vestlige delen av byen og framtidstrua likeså. I de østlige delane budde de fattige. Her va kriminaliteten høy, de budde trangt og kloakkproblemene gav stadige epidemiar.

Rundt år 1800 treffer Lars på den 10 år yngre Laurine Richards. Ho kan ha tehørt menigheten te Lars eller han kan ha treft ho gjennom sin omgangskrets. De giftar seg i London og Laurine skulle ganske raskt bli den nye prestefrua på Holla prestegård.

Conrad Nicolai Schwach(1793-1860)forteller:

Om presten Lauritz Lange Bremer: «Han hadde vært norsk prest i London og hadde giftet seg med en engelsk jente der, en sykelig og svært bisarr kvinne, som han ikke hadde barn med. Foreldrene mine og jeg besøkte ham (Bremer) én gang».

I borgerskapet var idealet at kvinner skulle være underdanige, opptre danna og holde seg innafor den private familiesfæren. Ei dame som derimot opptrådte «bisarr» (besynderlig eller rar), kunne bryte med disse normene ved å: 

• Være sjølstendig og ta egne valg.
• Vise interesse for vitenskap eller politikk.
• Ha ein uvanlig klesstil eller ha ein oppførsel som ikke passa inn i det som blei regna som det normale. 

Laurine Bremer har hatt helseproblemer da ho kom te Holla i 1801, kun 23 år gammal. Embetsfolket og de styrende og boklærte i bygda, syntes at Laurine va provoserande. Ho snakka for seg sjøl og ho hadde gjort seg opp egne meiningar. Ho har ikke latt seg styre av sin mann, men stått for sine egne tankar og idéar. Ho hadde trulig bedre kunnskap om forholda ute i Europa og synet på konfliktene som va i tida enn hollasokningane. Prestefrua va dårlig i norsk de første åra og ho snakka gebrokkent. Damer innen bondestanden og «de penere fruene» syntes sikkert at ho kledde seg rart. 

Mannfolka i Holden sogn har snakka ner Laurine. Ho kom med frø de ikke ville ha sådd i sine egne koner!

Vi kan se for oss at Laurine bidro sterkt te den motsanden som det nye paret på prestegården skulle kjenne på i rundt 19 år!

Vi ser nå litt på boka som va i Lars Lange Bremer sitt eie og som han skreiv navnet sitt i:

             Denne boka er skrivi på latin, men enda har Bremer ført varianten Lars og ikke Lauritz!

Samuel Scheguigius(1643-1715) va ein tysk teolog og het egentlig Schelwig i etternavn. Han va professor i teologi ved det anerkjente gymnaset i Gdansk i Polen. Han va streng ortodoks og ein fiende av pietismen.

 Lars Bremer delte ikke Schelwig sitt syn. Lars va ingen tilhenger av pietismen, men ein utprega rasjonalist. Rasjonalismen (ofte kalt opplysningsteologien eller «potetprest-perioden») sto i sterk motsetning te det eldre, strenge lutherske ortodokse synet. Bremer va ein typisk representant for rasjonalismen.

Pietismen va ein kristen vekkelsesbevegelse som oppstod i Tyskland på slutten av 1600-tallet. Den la vekt på personlig omvendelse, fromhet og et aktivt, moralsk liv i stedet for bare å følge kjerkas ytre dogmer. 

Trua skulle ikke bare være noe kollektivt eller intellektuelt, men ei djup individuell opplevelse av omvendelse. Et strengt moralsk og gudfryktig liv blei vektlagt. Mange pietistar tok avstand fra verdslige gleder som kortspell, dans og teater. 

Sjøl om Bremer ikke kjempa fra et ortodoks ståsted, va Bremer ein innbitt motstander av Hans Nielsen Hauge og den haugianske lekmannsbevegelsen. Haugianismen hadde røttar i pietismen og rasjonalistiske prestar som Bremer så på denna typen inderlig, folkelig religiøsitet som svermeri, samfunnsskadelig og ufornuftig.

Som rasjonalist la Bremer stor vekt på fornuft, moral og praktisk samfunnsnytte framfor dogmatiske trossetningar. 

Lars Bremer va i utakt med både det rådende konservative trossynet og den nye lekmannsbevegelsen som feide over landet gjennom haugianismen og deres pietistiske syn!

Tida i London må ha satt spor i den nyutdanna presten. Her så han teknologiske nyvinningar og et samfunn som tenkte nye tankar og som omfavna framskrittet. Detta livssynet skulle prege Lars Bremer resten av livet.

          LIVA TE LARS OG LAURINE I HOLLA

Sognepresten Garboe Sahl dør 22. desember i 1800. Menigheten i Holla står nå uten prest og føringane i kjerkebøkane pekar på juli 1801 som Bremer sin oppstart som prest i Holla sogn. I 1801 er det ein folketelling som blir gjennomført tidlig på året. Lars og Laurine er ikke ført i Holla, ja det ser ikke ut som de enda har kommi fra England. Cathrine Blom på rundt 67 bur på prestegården og ho er enke etter den forrige presten. Ho har heile 9 tjenestefolk te å hjølpe seg. Det va vanlig at prestenka satt på prestegården te ny prest va på plass.

           FORHOLDA I NORGE OG HOLLA DE FØRSTE ÅRA TE BREMER

Perioden før 1800 hadde vært økonomisk gode for kongeriket Danmark/Norge. Landet hadde tjent godt på at vi ikke hadde deltatt i krigen mellom Frankrike og Storbritannia. Trelasthandelen blomstra og norske jernverk leverte krigsmatriell te kontinentet. For de fattige va det hardt med usedvanlig harde vintre. De rike fekk kontinentale vaner og de fattige fekk altfor mange ungar. Urolige tider lenger sør og ustabile og kalde sommere førte te sult. Det va nå snart ikke meir jord å dyrke for enda fleire husmenn.

 Det va enorm stor forskjell på de som va rike og de fattige. Vi fekk fremdeles ført korn inn fra Danmark når vi trengte det, men urolighetene lenger sør skulle snart føre landet inn i store, store problemer.

Malerkunsten i denna perioden va prega av portretter og miljø med sagbruk og jernverk som va eid av de rike som også va å se på portrettene! Det fantes  ikke noe utdanningsmiljø i Norge innen kunsten i denna tida. Vi ser Fossum Bruk ved Bærum malt av Grosch.

                                                                                           *****

Vi kan se for oss at Lars og Laurine rullar inn på prestegården ein fin forsommardag i 1801. Det va ein lang tur fra England som nå endelig va over. Han hadde skryti lenge for si kone om hvor fint Norge va og nå skulle ho få utforske detta frodige landskapet med dyrevilt i skogane og fisk i de utallige tjønnane og den stor innsjøen Norsjø. Laurine hadde ikke vært vanskelig å overtale. Londons tette konsentrasjon av folk og lydar, skulle nå byttas ut med eksotiske dyr og natur.

Lars hadde fulgt med på ledige prestejobbar borte fra England og da det blei ledig i Holla, hadde valget vært enkelt. Sognet dro inn mye pengar hvert år, men det hadde ikke vært det viktigaste. Søstera Caroline og mannen Ole Juell hadde kanskje gitt uttrykk for at de ønska seg te Telemark. Ole Juell blir utnevnt te sorenskriver i Øvre Telemark 6. februar 1801 og sorenskriverfamilien busetter seg på Bjørge i Seljord:

Ole Juell blei tatt for «ureint trav»:

«Satt under tiltale 1. september 1829 for falsk notarialattestasjon, besvikelse av statskassens intrader og ulovlig sportulering m. v. og suspendert. D. under suspensjonen 15. mai 1832. Ved høieste-rettsdom av 17. juli 1829 efter N. L. 1-5-9 ilagt en bot av 60 lod sølv samt dessuten pro meliori informatione (uvidenhet i loven) ansett med en bot av 1 spd. 3 ort det verste som kan times en dommer.»

                              «GJØREN OG LADEN» PÅ PRESTEGÅRDEN

Det va mye nytt å sette seg inn i for Lars prest. Foruten hovedkjerka, hadde han sine plikter i anneksa Romnes og Helgja. Romnes hadde si gamle steinkjerke som Laurine likte så godt, mens den 65 år gamle «nye» trekjerka i Helgja va Lars sin favoritt. Den va litt større enn de to andre gudshusa, men lettare å holde varm på vintrane.

                                                                          Helgja kjerke før 1868

Te prestegården lå det 10 husmannsplassar som alle betalte leie te presten. Tidlig i sin gjerning, hadde han fått varme tankar for de som sleit mest på disse plassane. Forvaltar Poppe på jernverket hadde prenta inn i Lars at han ikke måtte ta slike menneskelige hensyn. «De vidste Alle hvilke Love der vare gældende.», hadde Poppe sagt. Det va nå sant, men Lars kunne ikke la være å tenke på hvor kummerlig Ole og Inger på Glahus hadde det, da han hadde besøkt døm og ungane.

                                                                                    Glahus 11/323

 Leia måtte inn, det stod i kontraktene, og pengane hadde Lars planer for. Han ville kjempe for at fattigungane også skulle lære å lese og skrive. Ja, han hadde tenkt at han kunne bidra med egne midler om det skulle bli nødvendig. Det skulle gå troll i ord. I ein femårsperiode fra rundt 1809, betalte Lars Bremer av ega lomme te lærarlønn!

Lars va nå kjent for å væra prinsippfast og korrekt. Derimot va Bremer slurvete og ikke særlig nøye i sine føringar i kjerkeprotokollane. 

 Noen steder leser vi at presten hadde vært ein dyktig smed og snekker:

Dissa opplysningane har ganske sikkert gått muntlig om Lars prest. Det va trulig ikke vanlig i denne tida at prestane gjorde så mye kroppslig arbe. Detta er et utslag av Bremer sitt rasjonalistiske syn. Slike syslar blei vanligvis satt bort eller utført av tjenestefolket på prestegården. Bygdefolket møtte presten Bremer i smia og den røslige kroppen va lett å se på taka på prestegården som trengte vedlikehold.

I 1825 har vi opplysningar om prestegården. Av dyr finner vi 4 hestar, 20 kuer og 14 sauer. Hovedbygningen på gården er gammal og dårlig og inntektene av husmannsplassane er på rundt 25 spesiedaler og 87 spesiedaler kommer inn fra jord og plassar som jernverket betaler leie av. De årlige inntektene te prestegården og presten va på rundt 400 spesiedaler. Seter og skog lå snaue to mil unna, nemlig i Høydalen som ligger i sørenden av Børten:

                                                         Denne smia på Høydalen blei reist i 1817

I 1828 ska prestegården pussas opp og vi får et detaljert innblikk i testanden te boligen og hva som ska gjøras! Det skulle ansettas ein oppsynsmann for prosjektet som skulle passe på at god malmen furu blei brukt. Alle rom fekk lagt nye gølv der gølvplankane va 1 1/2 tommer tjukke. Noen plassar blei vinduer tetta og andre plassar kom det inn nye dørar. Mange rom fekk ny himling med not og fjær og mange veggar fekk ny panel. Her kan vi se for oss umalte grove flater tidligare. Kjøkkenet trengte brannhemmande jernplater rundt grue og jernovn og reperasjon av mur. Alle nye flater innvendig og reperasjoner skulle malas i ei gråfarge med oljemaling.

Utvendig trengte mange av bygningane ny takstein og heile sørveggen på våningshuset trengte ny kledning. Videre er det nevnt ein del mindre reperasjonar på fleire bygningar.

Trulig har presteboligen vært slitt og mørk innvendig før denna oppgraderinga. De mange umalte flatene va umoderne og gammeldagse på ein prestegård i 1828. Nye tider skapte nye behov og ugunstig rominndeling blei også tatt tak i. Gølva må ganske sikkert ha vært nedslitte og vitner om at bygget ikke hadde blitt oppgradert på 150-200 år.

«Hovedbygningen til prestegården med seks beboelige rom vedlikeholdes av allmuen, samt drengestuen og stallen med tilhørende låve. De andre bygningene er sognepresten sitt ansvar og siden den nevnte hovedbygningen er både gammel og begrenset, finnes det noen private bygninger her, inkludert to våningshus med 6 rom.»

Teller vi opp, har vi minst dissa bygningane på prestegården i Bremer si tid:

 Hovedbygning med seks rom, drengestue, stall, låve, to mindre våningshus med tesammen seks rom. Videre kan vi se for oss smie og stabbur for oppbevaring av mat.

Prestegården har bestått av minst 8 bygningar i Bremer si tid. Her har han hatt rikelig anledning te å utfolde seg med hammar og spiker og smi ulike ting som trengtes te drifta av gårdsbruket.

Lars Bremer holdt gudstjeneste to søndager etterhverandre på Hollahøyden og de to siste søndagene i måneden, hadde han ein gudstjeneste på Romnes og ein i Helgja. Han måtte holde skyssgutten med betaling fra egen pung da han møtte sin flokk på romneslandet og ute ved helgjaskogen.

                                                                                   Helgja kjerke

                                         MENNESKET LARS BREMER

Vi lar Conrad Nicolai Schwach beskrive Lars Bremer:

«Jeg husker ham som en høy, lubben mann, med en munter og livlig samtaletone, men med en sterk tendens til sarkasme, som han til og med i sine ellers gode og vakre prekener kom han med kritikk mot personer i menigheten som hadde pådratt seg hans mishag, særlig på grunn av knapphet på festofferet. Jeg husker også at han sang godt og var musikalsk, uten at han, så vidt jeg vet, spilte noe instrument.»

Som vi nå skjønner va ikke Bremer noe emne for diplomatiet. Han har vært svært direkte og han gikk ikke av veien for å refse medlemmer av menigheten fra prekestolen. Her hadde han sin scene og tehørerne måtte fint sitte stille å ta i mot kjeft og stikk på søndags formiddag. Kritikken har vært retta mot de innflytelsesrike og beleste av bondestanden. 

                    Her ser vi sjelesørgaren tukte sine sognebarn fra prekestolen i Holla gamle kjerke.

Baron Eggert Løvenskiold va eier av Holden Jernverk. Han sendte regelmessige brev te sin bror Carl i Danmark. Her omtaler han livet i Holla og han nevner Bremer noen få ganger. Baronen ser ikke ut for å ha hatt stor omgangskrets i Holla, men hans forvaltar Poppe og Bremer har det vært nødvendig å forholde seg te! 

                                           Ungdomsbilde av Eggert «Aga» Løvenskiold (1788-1861)

September 1811: Jeg fant alt her i god orden ved min tilbakekomst. Presten har sluttet å skjære i Sæterkaasene og jeg håper å kunne ordne saken i minnelighet, noe som er i samsvar med H. Wedels råd. Seinare i samma måneden:

Jeg vet absolutt ingenting nytt å fortelle deg, bortsett fra at presten fortsetter å rydde opp i Sæterkaas. Jeg har skrevet et høflig, om enn noe bitende brev til ham i den anledning, og hvis dette ikke hjelper, så har jeg tenkt å ta alvorlig til orde for ham ved lovene. Var det ikke mulig at Kaas kunne få meg denne onde, gemene mannen ut av veien, la ham gjøre ham til diakon eller biskop, bare at han slipper unna herfra. En annen ubeskrivelig stor fordel ville også komme meg av det, nemlig at jeg ville ha muligheten til å kjøpe betydelige eiendommer til arbeidet, siden all presteeiendom som tjener på å bli solgt ved første ledighet, og dette består av svært betydelige og nærliggende skoger. For spøkens skyld, snakk med Kaas om dette når du finner ham.

November 1811:

Her på verket går det ganske bra etter omstendighetene. Presten har stoppet huggingen, men har ikke gitt noen erklæring. Dette tilbys ham nå, og jeg står med en brennende lunte, klar for fred eller krig. 

Juni 1812:

Saken med presten er avsluttet, akkurat som en streng klage ble sendt til fylket. Han ble sendt for en uttalelse, og en innkalling til forlikskommisjonen ble utstedt. Helten ble redd og krøp til korset, erkjente sin forseelse, frasagte seg alle sine krav og ba om forlik. Dermed er denne ubehagelige saken avsluttet. 

September 1812:

 I dag har vi en liten fest her. I morgen skal vi til Poppes, og på mandag til presten, som jeg nå er på veldig god fot med. 

                                                         Lars Bremer og Eggert Løvenskiold dinerer!

Februar 1820:

Vår prest Bremer døde også den 29. januar. I senere tid har jeg blitt godt kjent med ham og har lært å kjenne hans gode så vel som hans dårlige sider i fortiden. Siden han også var en mann med et utmerket sinn og svært interessant, gjør hans død meg virkelig trist, siden kultivert selskap er så sjeldent i denne regionen. Han døde svært rolig, og hans ro og åndsstyrke var lærerike. Min kone og jeg var med ham i hans siste time.

                                                        Bremer sin prekestol oppe på hollahøyden

Hauge-bevegelsen har stått sterkt i Holla på denne tida. Den dyrka det pietistiske livssynet som Bremer tok avstand fra og som han så på som svulstig, hyklerisk og sjølsentrert. Hauge sjøl skulle også ha uttalt at de fattige kunne takke seg sjøl. De hadde ikke ønska nok å komme ut av fattigdommens grep! Hauge hadde blitt rik gjennom sin arbeidsinnsats og kløkt. Vi kan tenke at Bremer har sett på denna lekmannsbevegelsen som menneskefientlig og navlebeskuande! 

Bremer va først og fremst lærer, så teolog og sist prest. For ham va mennesket det sentrale som skulle finne glede og støtte i bibelske vers. Det har ikke vært de flyktige og ulne bibeltekstane som stod ham nær, men de meir enkle og klare læresetningane. Det hjalp ikke med svulstige bibelvers, hvis magan va tom! Trulig har Bremer sett på deler av sin menighet som hykleriske og egoistiske!

                                                             Vi ser Lauritz ved kjerka på Høyden

 Lars Bremer va ein sanguiniker store deler av livet:  Han va prega av optimisme, pågangsmot, sosialt overskudd og et eksplosivt sinne som raskt gikk over. Bremer va ein fargerik og direkte person som i det daglige va munter og snakksalig, men som kunne bli sværs konfronterande da han følte behov for det. Siden presten va åpen og snakksalig, hadde han ekstremt lite toleranse for folk som lurte te seg fordeler, bare brøy seg om seg sjøl eller jugde. Han verdsatte ærlighet og rettferdighet og skydde falskhet og egoisme. Han va heller ikke ettergivandes for andre sine ønsker, men stod fast på sine prinsipper. 

Her stod han nå, som den konfronterande, steile og ærlige hyrden for den brokete menigheten i Holden sogn!

                                                            Romnes kjerke og Bremer i kjerkeveggen

        «HANS HAUGE ER VISSERLIG PAA VEY, ÆRVERDIGE HERR LARS!» 

Lars Bremer gjorde seg tidlig upopulær blant sine kjerkegjengere. Han bytta ut konfirmantanes lærebok med ei ny. Verre va det at den gamle salmeboka fikk skyven. Kingos salmebok fokuserte mye på menneskets synd, syndserkjennelse og botsøvelser. Den nye Bremer innførte, va prega av opplysningstid og rasjonalisme, akkurat slik Bremer ville at troen skulle væra!

Bremer stod fast på sitt. Han kjøpte inn fleire eksemplarer av den nye salmeboka og la de rundt i benkradene på dager med gudstjeneste. Disse grepa skulle ha møtt på stor motstand fra menigheten. Bremer kriga nå med egne sognebarn. Han ønska at menigheten skulle ta te seg nye strømingar i tida og fokusere meir på det vi kan kalle ein meir praktisk trosretning.

Om ikke dissa problemene va store og alvorlige nok, skulle ytre krefter påvirke både prest og menighet enda meir! Lars Bremer hadde fått brev om Hans Nielsen Hauge sin bevegelsar da Lars va i London. Denna sjøllærte lekpredikanten hadde holdt møter i Lars sin fødeby i jula 1797. Åhhhhh! Om han enda hadde fått ein prestestilling heime i Fredrikstad da han va nyutdanna! Han skulle da satt denna bondefangaren på plass!

Sommaren 1802 går ryktene foran Hauge. Bremer la ingenting i mellom fra prekestolen. Hauge va satan sin apostel på denne jord! Bremer tordna og trua menigheten om at ingen skulle ønske Hauge velkommen, om han kom te deres sogn. Hva som ville skje med døm som husa Hauge og hans følge, visste ingen! Det er godt mulig at prestens advarsler og hets virka mot si hensikt. Lars prest hadde snudd opp ned på stemningen i kjerkene i Holla. Menigheten hadde blitt påtvinga nye tankar og nye salmer. Hauge sin kristendom måtte da væra bedre enn Lars prest sin???

Hans Nielsen Hauge og hans følge kom fra Skien da de kom te Holla. Hauge sine tilhengere i Telemark hadde ønska ham hjertelig velkommen. Bevegelsen te Hauge hadde også et politisk snitt. Prestane va stort sett lojale te Danmark og derfra kom det stadig nye lovar og forskrifter som tvang seg inn i folks liv. Detta, sammen med at Hauge meinte at de som ville, skulle få spre bibelens budskap, blei for mye å svelge for Bremer og hans like.

Simon Klovdal va den første hollabonden som tok i mot Hauge. Så fulgte Thor Ytterbø og Sten Tufte. Hos Johannes Heisholt kom Bremer sammen med lensmann Halvor Ytterbø. «Nå va det på tide å arrestere denna sjarlatanen,» tenkte Bremer. Lensmannen har trulig vært i klammeri med Bremer. Lovens Lange Arm hadde slettes ikke lange armar denna dagen og han hadde god tid! Da lensmann og prest kom inn på tunet på Heisholt, stod folk ute og prata sammen. Det va ingen som nå visste hvor Hauge og Johannes Heisholt va! De hadde blitt gjømt borte på låven i høyet. Bremer måtte reise tomhendt fra Heisholt og han hadde virkelig følt på bygdas ydmykelse!

Presten skulle få ein siste sjanse. Ole Tveit hadde meldt fra om at det kom te å bli et folkemøte heime hos ham med Hauge som taler. Vi kan se for oss at Laurine bad Lars om ikke å reise på møtet. Han hadde jo nå store deler av sin egen menighet mot seg og lensmannen va heller ikke på Lars si side. 

»Dersom Hauge ikkun drog videre, vilde Alt vende tilbage til det Sædvanlige,» sa Laurine.

Bremer va ikke lydhør for Laurine sine gode argumenter. Han hadde tenkt på Hauge alt for mye og han va svart i sitt hjerte og i sitt sinn. Han ba Laurine finne fram hans samarie, den hvite pipekragen og hans spaserstokk. Det va nå på tide å ta tyren ved horna!

                                                                                            Samarie

Da Lars kom fram te Ole sin gård, smalt han dørane opp. Han spana rommet og bante seg vei gjennom folkemassa. Ingen skulle hindre ham i å ta Hauge i nærmare øyesyn. Den store presten stod nå framfor Hauge og Lars prest va på kokepunktet. De stikkande aua han kjente i ryggen, ensa han ikke. Hauge holdt seg rolig i møtet med den store olme presten. Detta provoserte Bremer og hue hans va tomt for ord, men munnen va full av spytt. Han sendte nå ei stor klyse midt i fjeset på Hauge og denna  rant nedover. Det murra kraftig i stua på Tveit, men Hauge sa rolig: «Jeg tenker vi synger en Brorson salme. Det passer bra med nr 54, Far her ut, urene ånd!»

Det va ikke bare i Bremer sitt hode det koka. Vi ska nå se hva Hauge egentlig meinte! 

Uttrykket «Far ut, du urene ånd, og gi Den Hellige Ånd rom» er ikke ei salme av Hans Adolph Brorson, men et eldre dåpsrituale og ein eksorsismebønn fra kjerkas liturgi. Det blei brukt i den lutherske kjerka sin dåpsordning i eldre tid. Setningen er ein formel for utdriving av det onde (eksorsisme) som før va ein fast del av dåpshandlinga i Den norske kjerke.

Her får Bremer sine egne anklager mot Hauge i retur. Hauge får heile forsamlinga te å synge at det va Bremer sjøl som va satan sin apostel! Her er det tydelig at Hauge hadde forutsett detta scenarioet og forberedt seg.

Bremer har trulig vært svart av sinne da han marsjerte på stien over tveitjordene, forbi de to hollagårdene og heim te prestegården. Siste ord va ikke sagt i denna saken!

I november 1802 blir de fem bøndane dømt for ulovlig å ha arrangert folkemøter. Ole Tveit fekk den største bota på 20 riksdaler og de fire andre måtte betale 15 hver. Saksomkostningane på 20 riksdaler måtte de dele seg i mellom og pengane gjekk direkte te Holla si fattigkasse. Det kom nå inn 100 riksdaler som Bremer ville bruke på de trengande. Denna summen tesvarer 340 000kr i dag og her har trulig bygdefolket samla seg bak de fem og hatt dugnad for å betale bøtane. Her har vi litt av begrunnelsen for dommen:

Bremer sitt forhold te de fattige, de sjuke og skoleungane som han underviste skulle bli upåklagelig. Bremer sitt forhold te bygdefolket va nå ødelagt for alltid!

                                                                               Hans Nielsen Hauge

                    «MIN HØITELSKEDE LAURINE: KRIGEN ER KOMMEN!»

I 1807 går Storbritannia te angrep på Kjøbenhavn og Danmark/Norge går inn på fransk side i denna krigen. Britiske skip avskjærer for den kornimporten som Norge tidligare fekk fra Danmark. Som om detta ikke er ille nok, blir Norge angripi av Sverige i 1808-09. De stod på britanes side i krigen.

Da krigen bryter ut, opprettas det et norsk styringsorgan som ska ta seg av indre sivile saker i Norge. Krigen varar i snaue 7 år og Napoleon kapitulerar i januar 1814. Svenskane forlangar nå å få Norge i krigsbytte, men nordmennane nektar. Detta er grunnlaget for riksforsamlinga som møtas på Eidsvoll den 17. mai 1814. Det er noen mindre trefningar mellom Norge og Sverige, men vi har liten forsvarsevne. På høsten 1814 er unionen med Sverige et faktum. 

Vi kan høre summinga i Holla fra bondestanden i 1807. «Denna uløkka som kom over landet, kunne vi takke presten si kone for! Ho va ikkje ei ydmjuk prestekone slik døm hadde hatt før! Komma her og sette griller i huene på vaksne og ungar!»

De har trulig bruka slikt prat for å svekke presten ytterligare. På prestegården hadde de dessuten familiære utfordringar. Laurine og Lars hadde ønska seg egne ungar. Det håpet blei mindre for hvert år som gikk.

                                                            Norsk flagg med svensk unionsmerke

Napoleonskrigen fekk forferdelige følger for Norge. Isolasjonen fra Danmark gjorde at Norge gikk inn i den verste sultkatastrofen i nyare norsk historie. Va det slik i Holla også?

Vi ser på forholdet fødte/døde i Holla mellom 1807 og til og med fredsåret 1814:

70/62 - 71/56 - 51/62 - 52/84 - 79/36 - 80/32 - 89/45 - 87/49. 

Som vi ser, er det kun i åra 1809 og 1810 som Holla hadde nedgang i folketallet! De fire neste åra hadde vi et stort fødselsoverskudd!

Vi kan ikke væra sikre, men trulig hadde Bremer ein del av æra for detta. Bremer er seinare kalt ein potetprest. Ein del av landets prestar fekk denna benevnelsen. I Holla va forvaltar Poppe og Bremer forkjempere for å bruke potet i kosten. Kanskje hollasokningane tok te seg denna nye matkilden noen år før Napoleonskrigen brøyt ut? Potetsdyrkinga har da berga mange hollasokningars liv under denna tøffe tida!

Året 1816 blei seinare kalt året uten sommar. Det snødde ein del denna sommaren som førte te avlingssvikt. I denne tida va det vanlig med hyppig nattefrost i lavlandet og sludd og snø i fjellet i sommarmånadene. Mye og kaldt regnvær dro også over landet.

Kornmangelen gjorde folk desperate. Det vesle kornet folk hadde, blei tynna ut med oppmalt bark fra gran og alm. Barkebrødet va bittert, det va vanskelig å fordøye og ga svært lite næring te sultne kroppar. Detta førte te alvorlige magesjukdommar. Folk va desperate av sult. Mose, røttar og ulike planter va nye matkilder for folket i Holla. Av brente ertar og eikenøttar prøvde de å lage ein varm drikk.

I året 1809 tar Bremer grep. Han forskutterar 49 riksdaler og hjølper 19 fattige familiar ut av den verste elendigheta.

Tyfus, dysenteri og kopper herja utover landet. Trulig døde tusenvis av sult og følgesjukdommar i Norge under barkebrødstida.

Vi veit ikke, men muligens har detta vært de beste åra for paret på prestegården i Holla. Bremer sitt  rasjonalistiske syn, gjorde at han fekk hjølpe mange med konkrete råd og med pengar. Han hadde egenhendig satt opp et sauefjøs med ein større potetbinge i midten som skulle vernas mot frost. Hollabøndane hadde ikke tidligare tatt vare på husdyrgjødselen, men nå blei det bygd gjødselkjellere rundt forbi. Vekselbruk og grøfting va andre tetak som Bremer reklamerte for. Prestegårdens egne husmenn blei satt te å dyrke opp ny mark i plikttida de hadde for presten. 

Nå skulle vi tru at Bremer ville stige i menighetens aktelse, men slik gikk det ikke. De snudde Bremer sitt engasjement for jordbruk og matauk te noe negativt. Presten va meir opptatt av å væra bonde enn å predikere guds ord! Detta ville avkristne hollasamfunnet, hevda haugianerne i Holla! Dessuten va ikke Bremer motstander av dans, kortspell og krobesøk, slik haugianerne va. De meinte at det va viktigare at presten stod på sin prekestol, enn å hjølpe de sultne fattige! Bremer va ikke nok opptatt av moral og etikk, va omkvedet!

«HØYDALEN FORLANGER AUDIENS MED DEM, HØYSTÆREDE LAURITZ!» 

Høydalen hadde vært seter for prestegården i Holla og te den lå det ein god del skog. Den årlige leia te presten va på 3 riksdaler. Vår historie utspellar seg ein gang etter 1810. Gunnar va født i 1789 og han skulle bli mest kjent for å ha skyti over 60 bjønnar. Sjøl lika han best å fortelle denna historia. Seinare i livet hadde han fortelt nettopp historia om ham og Bremer te den kortvokste presten Wefring i Holla. Wefring hadde bare kremta og snudd seg vekk. Vi kan tru at Gunnar hadde finpussa historia si gjennom mange år!

Det hadde kommi brev bort te Høydalen fra presten Bremer. Presten hadde ikke fått si årlige leie av plassen og Gunnar blei bedt om å møte opp på prestegården. Nå hadde det seg slik at Gunnar va staure blakk. Det va vanlig for denna slekta på Høydalen. Mora te Gunnar hette Aslaug. Ho hadde fått sagt opp kontrakten på Høydalen noen år i forkant. Aslaug hadde mista mannen og ho tok seg av sine foreldre borte på plassen sin. Det va snaue to mil te prestegården i Holla, så ho hadde satt i gang ein større ulovlig hogst for å få inn pengar. Bremer hadde kommi på besøk ein sommar og kunne telle den eine stubben etter den andre utover et stort område. Bremer hadde følt at her måtte han statuere et eksempel. Aslaug sin kontrakt på Høydalen blei sagt opp, men som vi skjønner satt familien videre på plassen. (Her er det lett å tenke at mennesket Bremer hadde forbarma seg over denna fattige familien.)

For å væra grei med presten, reiste nå Gunnar i skogen for å skyte fugl han kunne ta med te Bremer. Han lika ikke å irritere presten unødvendig! Fugl blei det og dagen etter spente han på seg skia og la i vei gjennom skogen. Nå skulle Lars prest få se at Gunnar bare ville ha litt utsettelse på leia!

I skreppa si hadde Gunnar noen røyer og et knippe orrfugl. På prestegårdskjøkkenet holdt prestefrua og noen av tjenestefolka på å tilberede steik te middag. Bremer kom etterhvert ut på kjøkkenet og va morsk. Han hadde hørt praten på kjøkkenet og nå ante han uråd. Gunnar hadde forklart situasjonen sin. Om bare Bremer kunne vente med betalinga, skulle han siden få det han hadde krav på. Viltet va kun ei gave fra Gunnar. Bremer va ikke interessert i noen form for gaver og begynte å dytte Gunnar ut av døra. Så tok han et voldsomt grep rundt nakken på Gunnar med de voldsomme kreftene sine. Da eksploderte Gunnar og hogg tak i ham og prøvde å legge ham i gølvet. 

Bjønn hadde Gunnar slåss med, så Herr Lauritz måtte han da kunne handskas med. Det stod ei vannbøtte som han fekk spent borti og nå flømte vannet utover. Den store, tunge presten sklei nå i vannet og han datt baklengs med Gunnar oppå seg. Nå kunne Bremer kjenne på Gunnar sine kjempekrefter, men da blanda Laurine seg inn i batalja. Ho kom farandes over golvet med stygge skrik og begynte å delje løs på Gunnar over ryggen med et vedtre. Nå måtte Gunnar sleppe, men han hadde rygga ut av kjøkkenet på prestegården med et bredt glis.

I 1819 er det rettsak mot Gunnar Høydalen:

Bremer anklager Gunnar, broren Tord samt Arve Hvale for ulovlig hogst i Lille Høydalen. Bremer var til stede i retten på gården Tufte, sammen med en rekke vitner. Ifølge Bremer hadde Gunnar i lang tid "ikke betalt sin pligtige Pengeafgift og andre Afgifter hans Fæste tilholder, ja endog flere Aars for ham ilagte Skatte." Dessuten skal Gunnar ha kjørt bort gjødsla, som han ikke hadde lov til ifølge festekontrakten. Han har oppført hus på eiendommen Lille Høydalen "mod min Villie", skriver presten. Men det mest alvorlige er den ulovlige hogsten: "Han har endelig i Aaret 1817, men særdeles Aaret 1818, aldeles uden mit Forevidende, øvet og ladet øve stor og voldsomt udført Hugst baade af Langved og Tømmer." Til nå er det funnet 42 tylter, men dette er bare en liten del, ifølge presten. Til slutt skriver han: "For saa mange store Mishandlinger forøvede mod offentligt Gods i min Sygdoms Tiid 2 Miile fra min Præstegaard, nødes jeg omsider til endog for egen Retfærdiggiørelse at andklage Gunder Høidalen til Fæstes Fortabelse og hvad mer Loven kræver."

           KORT OM DRIFT AV SKOLE, KJERKER OG LARS OG LAURINE DØR

Opplysningsmannen Bremer va sterkt opptatt av å få innført skole for allmennheten i Holla. Han va bevisst på at lærarens kvalifikasjoner innvirka på utfallet av hva elevane lærte. Det førte te at Bremer sjøl betalte lærarens lønn i ein femårsperiode midt under Napoleonskrigen. Dette skulle Bremer få mye skryt for i 1816 av biskop Bech og samma året kom det ein skolelov. Den førte te at bygda sjøl ikke lenger skulle bestemme skolens innhold. Videre måtte sognet sette av passende med pengar te lærarlønn og drift av skolen. 

Detta har vært viktig for Bremer og dessuten ga han sine sognebarn ein nesestyver! Religionslæraren og menneskevennen har nå fått tebake litt tru på framtida. I 1816 er fattiggutten Peder Pedersen Solvold konfirmant i Romnes kjerke. Mot alle odds, setter Bremer Solvold først på kjerkegulvet. Igjen har bygdedyret prusta i kjerkebenkane. Bremer va ikke mottakelig for donasjoner te kjerka, han rangerte konfirmantane etter kunnskapsnivået, ikke etter hvor tjukke fedrenes betel va! (Betel=pengepung) 

                                               Mora te Peder er fadder på Solvold i Eidsbygda i 1799

Peder Solvold fekk Bremer sitt rasjonalistiske syn og blei siden hans lærar i bygda, før han reiste te Christiania. Fra 1819 te 1823 va han lærar på Aall sin skole på Sagene. Unggutten på rundt de 20 va trulig ein god støttespellar for Bremer sine siste og vanskelige år. Peder har trulig fått tegang på Bremer si boksamling og da inntrykk og tankar utafra.

Ein familiær konflikt finner vi i familien te Solvold. 

Peder Solvold sin morfar va den beleste flåtemannen og fergemannen Peder Gundersen Hølen på Sagene. Han hadde vært prestens medhjølpar fra minst 1788 og va også Bremer sin hjølpar. Peder Gundersen er ein av fire hollasokningar som i februar 1818 sender et klagebrev te biskop Bech. Her kommer det fram at menigheten ikke lenger kunne bli leda av Bremer. Det blei aldri noe forlik i saken og Bremer blei aldri seg sjøl etter detta sviket!

Å væra prestens medhjølpar, også kjent som klokkar eller medliturg, innebar å være prestens høyre hånd under gudstjenester og kjerklige handlingar. Oppgavene inkludete ofte å lesa tekstar, lede bønner, assistere ved nattverden og ønske menigheten velkommen. Hjølparen kunne også overvåke menighetens moral og opplæring. 

Foholdet mellom Bremer og medhjølpar Gundersen blei etterhvert svært dårlig og Bremer sin hjølpar skulle også bli hans største kritiker. Her kan vi tenke at detta arbeidsforholdet blei heilt uutholdelig.

Bremer va tru mot Danmark og kongen, men det religiøse Danmark gikk etterhvert fra et rasjonalistisk syn, te et meir gammaldags og ortodoks. Detta må ha vært nedbrytande for Bremer.

            Her ser vi underskriftene på det orginale diplomet. Lauritz Bremer skreiv faktisk vakkert!

Steen Tufte va ein av fem som åpna sin heim for Hauge i 1802. Her er han tro mot prinsen i Danmark og ein av to fra Holla som ska væra med å velge utsendingane fra Bratsberg te Eidsvoll.

 Niels Aall va et av medlemmene som blei valgt te det første ordentlige storting i 1815. Sorenskriver Wessel og presten Bremer va vararepresentanter fra Bratsberg detta året.

De siste åra av Bremer sitt liv va prega av nerver og djup depresjon. All motgangen fra bygdefolket og menigheten hadde krevd sin rett. Han datt nå ned i det hølet andre hadde gravd for ham og han klarte aldri å løfte seg psykisk opp igjen. I 1818 va han ikke lenger i stand te å ta seg av sine plikter som prest og 29. januar i 1820 dør Lauritz Lange Bremer, 51 år.

Død.

At min kjære ektemann Lauriz L. Bremer, sogneprest i Holden Presteggeld i Nedre Tellemark, etter 5 måneders lidelse byttet det timelige med det evige, den 29. januar, i en alder av 52 år, må jeg herved med sorg meddele til hans fraværende venner og familie. Overbevist om deres deltakelse, frabeder jeg meg bevitnelsen om det inntrufne

Holden Præstegaard, 12. februar 1820.

Laurine sal. Bremers.

Enkefrue Laurine Bremer dør den 13. juni 1831 i Porsgrunn, 53 år:

 Laurine Bremers Legat.

Under dette navnet donerte den ovennevnte enken Bremer ved testamente, datert Porsgrund 25. januar 1831, konf. 24. oktober f. A. (opprinnelig i Det Kongelige Arkiv), til Hollens Fattigfond 400 Spd., hvorav rentene årlig skulle fordeles av Fattigkommisjonen til trengende, helst sengeliggende.

Kapitalen ble innbetalt før 1838, og ved utgangen av 1856 hadde legatet, av hvilken grunn regnskaper har blitt sendt til kirkeavdelingen siden 1853, en beholdning på 655 Spd. 24 f, hvorav 610 Spd. var utestående mot en panteobligasjon.

TALEN VED BREMER SIN GRAVFERD

Talen blei holdt av Edvard S. Munch(1780-1847) og han va prest i Gjerpen. Han va farfaren te den verdenskjente maleren med samme navn. Presten Munch fekk talen utgitt i boksform samme året som Bremer døde. Under ser vi Edvard Munch malt året før bisettelsen oppe på Høyden. 

Talen inneholder mye interessant informasjon om paret Bremer og det dårlige forholdet mellom prest og menighet. Talen er langt på vei ein refselse av ein del av menighetens behandling av presten sin.

Språket i talen va for full av innskutte setningar og utgåtte ord og uttrykk. Min reinskriving er derfor ein hybrid av ordrett gjengivelse og ein meir moderne form.

Elskelige medkristne! Jeg har nå for anledningen forlatt min egen flokk for så å vise meg i dette tempel. Jeg står nå framfor dere som tolkeren av den guddommelige sanhet! Selv om jeg er glad for å møte dere, ligger det en mørk skygge over hele anledningen. Sognets prest skulle ha stått foran dere, men han hadde bukket under for smerte og sykdom og hans røst kan nå ikke lenger belære sin flokk.

Når jeg på denne dag og i denne stund står foran dere, er dette beviset på denne sørgelige hendelse. Deres lærer ligger nå utstrakt i dødens favn og han gikk blant dere i nesten tyve år. Stille, helt stille er hans munn, som  prøvde å være en læremester, formanende, trøstende og en veileder. Døden har nå tatt ham fra dere, slik at deres blikk aldri mer kan møtes. Nå er det ikke mere å gjøre enn å gi denne medbroder noen vennlige ord før hans jordiske levninger blir gitt til gravens stille fred!

Det er, elskelige menighet, ved glede og triste anledninger gjennom livet, vi mennesker finner trøst i Guds ord. Det står i Jobs bok:

«Et menneske, født av en kvinne, lever en stakket tid og er fylt av uro. Han vokser opp som en blomst og blir hugget ned. Han flyr som en skygge og går til grunne.»

Når den hellige Job gir en så lite glamorøs beskrivelse av menneskelivet, er det tydelig at han var spesielt forberedt på de lidelsene som mennesket blir utsatt for. Men når vi gjentar disse ordene hans her, er det ikke som om vi vil støtte eller styrke deres klage. Som om denne skaperen hadde tillukkede øyne for de gleder og goder som jordlivet har å by på. Livet har ikke bare ufullkommenhet, nød og jammer. Livet er usikkerhet og kort og vi forter oss gjennom det. Dette gjaldt også ham de nå skulle ta avskjed med. Hans timeglass hadde nå rent ut sammen med hans sjel.

                                                                      Altertavla i gamle Holla kjerke

Mennesket lever en stakket tid. Hva er selv den høyeste menneskealder mot den evighet som alle lengter etter! Åh! Som en dråpe i det uhyre verdenshav! Så har vi vår henslumrende broder sin vandring. Hvor kort var ikke hans vandring på denne jord? Han hadde bare nådd livets middag og skulle ventet å få flere år «fremdrage og henglide over sit hoved». Og så vi på hans sjels bolig, dette tilsynelatende så sterke legeme: Hvem ville da ikke ha trodd at den var kraftfull og sent ville svikte og ville vare inn i oldingårene? Flere vi kjenner er svake, skrøplige og utlevede og de mottar livets «vexlende optrin». O her elskelige, har vi nok et håndgripelig bevis for hvor lite vi kan stole på menneskelivet!

Menneskene lever en stakket tid og mettes av uro. Livet gir alle mennesker misnøye og uro, uavhengig av stand og stilling. Denne misnøien og uroen volder mange bitre stunder. Hvem tør å gå i rette og kritisere skjebnen gjennom Guds omsorg? Ja, var mennesket herre over sin skjebne, så fjernet han enhver sorg i sitt hjerte. Hva ville nå dette gavne ham? Det menneskelige hjerte er en stridig ting, heter det.

Understreker ikke vår og andres erfaring at sanheten av Jesu lære er at lidelser og motgang har en besyndelig kraft til å foredle og forbedre det menneskelige hjerte?  All tuktelse(streng oppdragelse, disiplin, straff eller formaning) sier Paulus, synes ikke å gi glede, men sorg. Siden vil tuktelsen gi de rettferdiges velgjørende frukter.

Vår avdøde hadde på sin korte jordiske vandring også sin del av uro og sorg. Om livet hans  i yngre år var på den lyse eller mørke siden, vet jeg ingenting om. Hvorledes de siste årene hans var, kjenner vi alle til. Disse årene var helmørke og stormfulle. Om en ømtfølende familiefar oppsøkte presten med sine bekymringer rundt fattigdom, sin store barneflokk og oppdragelse, lot presten sine egne problemer fare. 

Bremer sin uro kom av jordiske tap og mislykkede planer for å hjelpe fattige og trengende. Det verste var likevel at en del av menigheten var i mot Bremer sine viktigste arbeidsfelt. Det burde alltid være fortrolighet mellom flokken og dens hyrde, men Bremer skjønte at han ikke lenger hadde deres tillit.

Det er vel ingen som vil nekte for at savn av huslig fred er blant livets tyngste uhell. Han levde i misforståelse med sin familiekrets *«saa er det at sættes ei blot ved siden heraf»*.

[* Dette sitatet stammer fra Adam Oehlenschlägers berømte dikt «Guldhornene» fra 1802. I diktet beskrives det hvordan de unike, eldgamle gullhornene blir funnet i jorden, for så å gå tapt igjen fordi menneskene ikke klarte å verdsette deres sanne, åndelige verdi.]

                                                  Holla gård rundt 1870 med kjerka på Hollahøyden

Sjelesørgeren var ikke møtt med kjærlighet og velvilje av menigheten. Hva var vel religionslæreren og hans menighet annet en én eneste stor familie som skulle omslynges av det ømmeste kjærlighetsbånd ?

Vår avdøde hadde voldsomme legemlige smerter på et langvarig sykeleie. Hva var dette likevel mot sindets og hjertets lidelser? Bremers flokk hadde blandet den bitreste malurt i hans livsbeger. Menigheten hadde brutt ned presten sin livskraft. Mettet av livets uro har han funnet fred i Dødens favn.

O, henslumrede broder! Dypt har din bortgang bøyd henne, som i en årrekke vandret ved din side. Hun hadde kun hatt deg blandt de dødlige. Bortgangen hadde med bitter vemod fylt de elskende søsken og venners hjerter. Du var lærer for mange fattigsønner, du lindret deres nød og de felte nå sine oppriktige tårer. Vennskap stod deg varmt om hjertet. Dine venner står nå med tårevåte blikk ved din båre og rekker deg sin krans i vemod.

Og noen som nå stod og gråt ved skilsmissen fra deg, hadde kjempet i mot deg. Du har nå nådd din trygge havn, der jordlivets stormer ikke kan nå.

Når vi står ved en henslumret som vi levde tett på i lang tid, sønderriver denne tanken vårt hjerte.

 « Aldri mer åpner dette øyet seg, som dødens tåke nå omhyller, ei mer din hånd med vennlig trykk av denne, som nå er kald og stiv, ei mere rører seg under dette bryst, det varmt bankende hjerte. O, hva er som religionens trøst, så beroligende som den bevissthet: «Jeg var ikke skyld i de tårer, der stundom fremveltet i dette øye. Jeg vakte ingen av de stormer, der stundom bruset i dette bryst. Ei skal den forklarede anklage mot meg for den Allmektige domstol. Som den anklage som jordiske vandel tung og bitter.»

                                                                                  Holla gamle kjerke

Vær hilset, dere vår avdødes venner som har denne skjønne beroligende bevissthet. Vær velsignet alle dere som skulle kunne dvele ved hans gravhaug med hjertes blide vemodsfølelse. Fra lysets boliger nedsendes vennlige velsignede blikk til dere!

Holden menighet! Du jordfester i dag din lærer, din leder, din hyrde! På den prekestol som han nedsteg i gravens bolig, skal snart en ny tre fram. Herren tildeler dere da en hyrde som føler det store, det herlige, det opphøyde i det kall å sørge for medkristnes sjeler. Videre skal den nye hyrden fremme Guds ord og legge til rette for Guds rike her på jorden. Dette kall skal han bruke hele sitt liv på og ofre sine ytterste evner og krefter. Han vil også overlate til dere å bli en menighet etter herrens sinn og følge hyrdens oppmuntrende, advarende, og påminnende stemme. Den er nyttig til å bevare åndens enighet i fredens bånd som streber etter det eneste kristne mål, å være ustraffelig og uten moralsk krenkelse til Jesu Kristi dag.

Ja, venner og brødre! Dette er hovedsaken i kristendommen mens verden går under av synd. Den som gjør Guds vilje, skal leve til evig tid. 

Bremer si gravplate  ligger oppe på Høyden ut mot muren. Vi ser på Laurine sine hyldningsord over sin avdøde ektemann:

HULDT DEELTAGENE I LIVETS TIMER

GRÆD OG HIALP HAN HVOR DEN ARME LED 

DERFOR SMILTE HAN I DØDENS STORME

DERFOR GRÆDER NU ERKIENDTLIGHED

Hult deltagende peker på Bremer sitt engasjement i andre sine liv med djup, ekte omsorg og godhet. Dette ga ham fred -  han smilte i dødsøyeblikket. 

Når det står at «derfor græder nu erkiendtlighed», betyr det at de som sitter igjen i dyp takknemlighet, nå gråter over tapet av ham. Det viser at de han hjalp, sørger over ham fordi han var så ufattelig god.

                                                                                  Laurine ved grava

                                           GJENGANGEREN BREMER

Kort tid etter at Bremer va død, gikk ryktene om at han gikk igjen. Fleire hadde sett ham ved kjerka på Høyden og andre ved prestegården. Det passa hans motstandere godt at Herr Lauritz ikke hadde finni ro.

«I norsk folketro var årsakene til at døde mennesker gikk igjen knyttet til ugjorte gjerninger, mangelfulle begravelser og urett eller drap. Folk trodde at sjeler ikke fant ro i graven på grunn av slike uoppgjorte ting:

 Den døde hadde ikke betalt pengene sine tilbake, eller det var uenighet om hvem som skulle arve.

Mennesker som hadde gjort stygge ting, som drap eller grov misgjerning, ble ofte gjengangere. 

Damer som døde i barselseng uten å få barnet frem i lyset, eller personer som tok sitt eget liv, kunne vende tilbake. 

Hvis den døde ikke fikk en ordentlig kristen jordpåkjennelse eller ble glemt, manglet sjelen den ro som trengtes.»

Ved å la Bremer gå igjen, påførte hans motstandere ham uro te evig tid og «beviste» at Bremer hadde gjort folket urett. Andre kunne tenke at Bremer angra sine handlingar og at han som gjengangar prøvde å rette opp i det han hadde gjort feil.

Avslutningsvis ska vi få høre to historier om Bremer som gjengangar.

Fra avis i 1904.

En legende fra Telemark.

Mens Bremer fortsatt levde og hadde det bra, begynte folk å rapportere at de hadde sett prestens skikkelse i fullt dagslys og på steder der han umulig kunne ha vært personlig. En av dem som var vitne til dette mysteriet var en kvinne fra Velkom i Helgen. Hun gikk langs landeveien gjennom Helgen, som den gang som nå, går rett forbi Helgen kirke, annekskirken til Hollen. Da hun kom nær kirken, kom et kraftig regnvær, og for å unngå å bli våt, søkte hun ly i kirkegangen, som da var ulåst; på den annen side var selve kirken låst, slik det er vanlig på en ukedag når det ikke holdes gudstjeneste. Mens hun sto og ventet på at regnet skulle stoppe, kikket hun tilfeldigvis inn gjennom nøkkelhullet i kirkedøren. Kirken var ellers tom; men oppe ved alteret stod pastor Bremer, iført full prestemundur. Kvinnen snudde seg noe forskrekket og løp sin vei. 

En gang skulle også skikkelsen hans  bli sett i Søvedalen.

                                                                                         *******

Bremer døde på Hollen Prestegård og ble etterfulgt av pastor Klem. En tid etter at pastor Klem hadde overtatt prestegården, kom tjenestegutten hans en dag løpende inn på kontoret, nesten livredd, og fortalte ham at han hadde sett pastor Bremer stå borte ved uthusene. Klem lot som han ikke trodde det, men gutten forsikret ham om at det var sant og ikke ville gi seg før han hadde Presten med seg. Da de kom til der skikkelsen hadde dukket opp, var det ingenting å se. Dette var sannsynligvis ikke siste gang den avdøde Bremer dukket opp på Hollen Prestegård. 

Fra tid til annen dukket skikkelsen opp igjen, nå for en og nå for en annen av prestegårdens folk; men aldri for presten selv. Disse uhyggelige synene dukket opp oftere og oftere, og snart så det ut til at spøkelset også kom inn i hovedbygningen på prestegården. Man kunne dermed høre raske, tunge skritt bli gått over kontorgulvet, eller et tungt nøkkelknippe bli kastet på bordet, eller døren bli åpnet raskt, for så å smelle igjen. Presten ble alltid advart om disse hendelsene, men lot som han ikke la merke til dem.

I noen dager tilbrakte Presten mesteparten av tiden sin på kontoret sitt og var usedvanlig sur og nedtrykt, som om noe var galt med ham. En dag beordret han folkene sine til å gjøre seg ferdige med arbeidet på prestegården så tidlig som mulig.

Da kvelden kom, tvang han folket sitt til sengs og beordret dem at ingen skulle passe på ham hvis han skulle reise noe sted, bare tjenestegutten skulle være oppe. Gutten var opptatt med noe arbeid borte i uthusene og fikk ordre om å gi presten beskjed når skikkelsen viste seg for ham. Deretter gikk presten inn på kontoret sitt. Etter en stund kom tjenestegutten og rapporterte til presten at skikkelsen nå hadde dukket opp igjen. Den var å se rett bak låvebygningen.

«Å, nå tror jeg jeg skal møte ham også,» sa presten; «men gå nå opp og legg deg, og du må ikke lete etter meg i det hele tatt.»

Presten hadde på seg kappe og krage, og med en bok i hånden gikk han ut for å møte sin avdøde kallsbroder. Tjenestegutten lot som han fulgte prestens råd, men han ble urolig over prestens møte med spøkelset, derfor lista han seg etter for å se hvordan det ville gå. Han lyktes nå til å bli vitne til møtet mellom den døde og den levende presten. Han hørte Klem si til skikkelsen:  «Dersom det forholder sig saaledes, at De ikke haver fundet Fred, men maa begive Dem hid igjen, da maa De følge med mig til Kirken.» Så gikk begge prestene side om side og tok veien mot den gamle Holla kirke. Nå kunne ikke gutten følge etter lenger, men han gikk tilbake til sitt rom.

Midt på natten kom presten tilbake sliten og svært nedbrutt. Han fortalte at han hadde måttet ta med seg skikkelsen til kirken og at han hadde måttet gå med ham til alteret. Men det var en hard kamp å bli kvitt ham. Grunnen til dette var at noen hjemme hadde fulgt etter dem da de dro. «Det var sannelig dette jeg advarede Eder imod at gjøre, men I gjorde det dog alligevel og dette var Aarsagen til, at jeg næsten ei kunde vorde ham kvit.», sa Klem.

Men etter en lang og hard formaning måtte skikkelsen love å dra tilbake til dødsriket. Pastor Klem fulgte ham til hans grav ute på kirkegården, hvor skikkelsen igjen måtte stige ned. Presten hadde holdt en bønn ved graven og siden ble Bremer borte. Siden den gang har den døde pastor Bremer aldri vist seg på Hollen Prestegård.

             DEN KNUGEDE

Det kom til bygden en storreist kar,

han skulle være vår prest.

Med hammer og ambolt og vilje av stål

han trodde han visste best.

Laurine var framfus med meningers mot,

hun kom fra englendernes rike.

«Var skyld i den krig som vi tapte så dyrt,»

nå ville de bare skrike.

En straff fikk de begge,

de skulle ei få,

et barn som den største gave.

Og folk tok det tegn at Herr Lars nå satt fast,

han skulle bli deres slave.

Mørket kom inn i den ensomme prest,

han rømte inn i natten.

Der inne han så, Guds lykt, den var gild,

den lyste så alle fant skatten.

Og døden var god,

for slike som ham,

hans vandring var over på jorden.

Han ønsket det beste

for alle han så,

han fant ei den inderlige tonen!

                                                                    «Melankoli» av Edvard Munch

Her har Ai ført mitt egenkomponerte dikt inn i ei språkelig drakt som passar te tida da Bremer døde:

Det traadte i Bygden en storbaaren Mand,

vort Sjelehyrde Embed at røgte.

Med Hammer og Ambolt, med Villie af Staal,

sin Fornuft han ønsket at følge.

Laurine var freidig, med Meningers Mod,

fra Engellands Rige hun stammet.

«Var Skyld i den Krig som vi tabte saa dyrt,»

af Almuens Vrede de rammedes.

En Straf blev dem givet, en Prøvelse tung:

De skulde ei Frugter faa bære.

Et Barn, som den herligste Gave fra Gud,

blev nægtet de Tvende til Ære.

Og Folket det tolked' som Tegn fra det Høie,

Herr Lars var fangen i Baand.

Nu sad han i Slaveri, bunden og fast,

under Almuens tvingende Haand.

Og Mørket slukte den Ensommes Sind,

i Natten han flygted' i Harmen.

Derinde han skued' Guds tindrende Lys,

som tændte en Skat i hans Barm.

Og Døden var naadig for saadan en Sjæl,

hans Vandring paa Jorden var omme.

Han vilde det Bedste for hvermand han saae,

men Tonen, den rette, var stum.